Kategorier

torsdag 17. desember 2015

Om uerstattelige helter og ærlig arbeid. Noen ord før jul 2015

Det er vanskelig å snakke om det som ikke er helt på plass, det som du ikke har helt orden på eller som du ikke har svaret på. Det kan bare være at du ikke klarer å få ryddet plass for det, at du får det ikke til å passe inn i hodet eller tiden, eller det kan være at du får det midt i fleisen og det gjør deg urolig, trist eller bekymret. Det kan være en setning som plutselig dukker opp i tankene dine. Det kan være noen som sier noe, eller noe som noen skriver, noe som berører deg et sted som er ømt og sårt, du har kanskje en sjelelig blåflekk fra gammelt av akkurat der på et sted der du tidligere har fått deg et slag, slike blåflekker har vi jo alle, og du får en smertefull berøring i tanken eller i sjelen, det er en tanke som svirrer rundt, kanskje særlig når du våkner om natten, som gjør deg urolig, som fører til nye spørsmål, til ulyst, til ubehag. Kanskje til sorg.
Joda, du vet at du i slike tilfeller så burde du eplekjekt si at spørsmålet eller replikken, eller hva det nå kunne være som gjorde vondt, - at det fyller deg med nysgjerrighet, at du burde glede over å få brakt tankene dine i herlig og fruktbar uorden. At du burde tenke som Leonard Cohen: «There is a crack, a crack in everything, that’s how the light gets in.» At det er slike uroligheter som skal bringe deg videre som menneske, som skaper nye spørsmål. For det er vel nye gode spørsmål vi vil ha, ikke sant? «Dette vil du vokse på» sier noen, mens du sitter der og har det vondt med deg selv og livet, et positivt perspektiv er jo selvsagt også et perspektiv. Men det er et budskap uten trøst, slik du opplever det. For det er jo ikke slik. Man føler heller at man minker. Man føler seg så liten at den himmelen du eventuelt skimter, den ser du «gjennom lissehøla i skoa» dine, for å si det med Hans Børli.  De er ubehagelige disse spørsmålene som bare bringer med seg enda flere og nye strevsomme tanker og spørsmål, som krever arbeid og omstilling, ikke minst i eget hode, spørsmål om hvem vi er og om hvem vi bør være.
Det var 1994 at jeg var med på å arrangere en kulturkonferanse i Bergen med mye av den bergenske kultureliten til stede. Jeg hadde holdt en forelesning om de temaene jeg alltid har elsket å bevege meg blant, grenselandene mellom leik, kunst, kultur, voksenrolle og barndomsforståelse. Og jeg var særlig fornøyd med tittelen på denne forelesningen: «Det unyttiges nødvendighet». Det summerte opp budskapet på en glimrende måte, syntes jeg. Forelesningen gikk strålende, og det ble skålt i perlende vin under minglingen før middagen litt senere på kvelden, og komplimentene var mange.
En av de sentrale (og ikke minst kvinnelige) bergenske kulturarbeiderne kom bort til meg og sa «Du er min helt!» Og det ville jeg jo gjerne være. Hvem vil ikke være en helt! Det ville jeg i alle fall være helt til en annen og sannsynligvis enda bedre venninne, en klok, varm og høyst empatisk (og kvinnelig) professor, kom bort til meg og hvisket: «Du Ivar, vi tror ikke på helter lenger, gjør vi?» «Nei, det gjør vi da ikke,» svarte jeg, - temmelig falsk, må jeg innrømme, og uten særlig overbevisning. Men hva annet kunne jeg svare, hun hadde jo rett, hadde hun ikke? Jeg kunne da ikke motsi en slik ydmyk klokskap og si «Joda, jeg tror på helter!» For vi tror ikke på helter, gjør vi? Vi får vel nøye oss med en sjelden opplevelse av å se himmelen gjennom lissehøla i skoa?
For hun hadde selvsagt rett, professoren: Det er selvsagt saken som er viktig, vi er alltid bare på vei, det er sprekker av lys som av og til skinner på oss, det er glimt, men det er saken som er viktig, ikke oss. Vi gjør jobben vår så godt vi kan og den kan alltid bli bedre. Og jeg burde selvsagt ha vært moden nok til å si meg enig med professoren med større indre overbevisning den gangen, men jeg var nå bare meg, et vanlig menneske med et opprørt og akkurat der og da, og i den situasjonen en kveld i november 1994, med et nokså overstimulert sjeleliv. Hun etterlot meg vaklende mellom å være grandios og pinlig avkledd, skjønt det var nok ikke hennes intensjon, hun trodde sikkert jeg var klokere og langt mer moden enn jeg var, og hun trodde neppe at hun omskapte meg til en Ikaros, fallende ned fra himmelen med sine forbrente vinger etter å ha forsøkt å nå solen, ubehagelig uroet over å ha måttet frasi meg min nyss oppnådde heltestatus, hengitt til å forsøke å forstå min tross alt temmelig beskjedne plass i tilværelsen. Et ubehagelig spørsmål. «Vi tror ikke på helter, gjør vi?» Jeg stod der og måtte velge mellom enten å være klok og ydmyk eller å være helt. Og jeg følte meg temmelig dum. Med rette.
Kanskje handlet det også, i ettertankens lys, noe om et «der og da» som gjorde det vanskelig å se seg selv i et lengre tidsrom og i en større sammenheng og underlagt noe langt større enn meg selv.
Det bør kanskje være på tide å ta ut litt avspasering nå, vil kanskje noen av dere bemerke til denne historien. På tide å være menneske. På tide å feire jul. På tide å bøye kne ta imot en Gud som solidariserer seg med oss dumme, sårbare, feilbarlige og selvhøytidelige mennesker, på tide å ta imot et budskap om nåde i form av et lite barn i en ussel krybbe.
I høst var jeg på en konferanse der det dukket opp en setning på power-pointen som lød slik: «Barn skal oppleve å være uerstattelige». Det var enda en vanskelig påstand. Den er rett på en måte. Min sønn var uerstattelig. Særlig for oss foreldre. Min datter som ble født knapt året etter at sønnen min døde, hun er også uerstattelig, men hun erstattet ikke han som døde. Hun var en annen, et annet menneske som ikke skulle belastes med å måtte erstatte noen som helst. Hvert menneske er unikt, egenartet og uendelig verdifullt.
Menneskeverdet. Jeg slår på Dagsrevyen og ser alle disse millioner av mennesker på flukt. Innimellom ser jeg anonyme småunger som tasser i gjørma med tynne sko. Jeg ser døde barn som plukkes opp fra Middelhavet eller på en strand i Tyrkia eller Hellas. Hver og en unike, egenartede, uendelig verdifulle og uerstattelige barn. Jeg følger med på Assads og ISILs terror i Syria, Paris, Beirut og på Sinai. Jeg ser alle disse sultne barna i ørkenen i Sør-Sudan, alle de innestengte menneskene i Palestina og i flyktningeleirene i Libanon. Jeg lurer på hvor mange barn de treffer, alle disse bombene som faller over verdens krigsherjede land. Uerstattelige barn. Uerstattelige mennesker.  Like uerstattelige for sine nærmeste som min egen sønn. Like unike som mine døtre. Det er ikke til å holde ut. Jeg merker jeg må skrive dette, for hodet mitt tar det ikke inn, hodet mitt relativiserer og jeg står i akutt fare for å sløves.
Og så er det samtidig jul og vi må vi da få lov til å kose oss. Visst må vi det. Sammen med de hellige tre konger skal vi feire det lille unike gudsbarnet i krybben som snart skal flykte til Egypt fordi Herodes massakrerer alle guttebarn i Betlehem som er to år og yngre.
Men likevel, uerstattelig, det er også feil på en måte. For selvsagt er vi også erstattelige. Vi er unike og erstattelige. Deilig er jorden. Slekt skal følge slekters gang. Vi er alle en del av noe større. Vi er unike, men vi er ikke helter. Det er ingen grunn til å tro at en annen ikke kan gjøre jobben like godt som oss. Til og med mye bedre enn oss. Det er neppe noen som kan gjøre den på samme måte som oss, det er så. Og takk og pris for det, vil vel noen si. Det er neppe noen som kan være menneske eller medmenneske på akkurat samme måte som nettopp deg eller meg, men erstattelige, - det er vi. Vi kan og vi skal våge å slippe andre til når vi må gå. Vi kan legge ansvaret i andres hender. Likedan vil det aldri bli, men vi er ikke og vi behøver verken være uerstattelige eller helter.
Så la oss gå inn i julen med litt senkede skuldre: Å være bra nok og gjøre sitt beste, det får holde, det får være nok å være bra nok og å gjøre sitt beste. La oss heller gjøre som gardkjerringa på Innherred: hver julenatt gikk hun alene ut på trappa for å «fær over aill fadderongan» sine. I tankene kanskje, kanskje i bønn. Og mens vi står der på trappa og mediterer i julenatta og tenker gjennom alle de vi er glad i og som er glade i oss, kan vi vel dette spesielle året samtidig også «fær over» alle de barna som fryser og er redde, utenpå eller inni seg, på denne vår urolige jord. Og huske på at «du» er alltid er viktigere enn «jeg».

Velsignet jul.

tirsdag 8. desember 2015

Om smokk og savn

Vi befinner oss en lørdag ettermiddag midt på den nyrestaurerte gangbrua over Nidelva i Trondheim. Det er seinhøstes, helt i slutten av november 1997, mørkt og stjerneklart. Jentene våre, tvillinger, er knapt 3 år og det er en halvtime til barne-TV. Vi voksne har bestemt at vi skal slutte med narresmokk. Vi skal slutte, skriver jeg, og mener med det at vi voksne erkjenner at narresmokkbehovet også har vært vårt, og at det like meget er vi som skal avvennes som barna. Vi bruker narresmokker om natta og når vi ellers har behov for det. De to har ikke protestert på vår beslutning om å slutte, selv om vi kan skjønne at de sørger. I beste Anne-Cath. Vestly-ånd har vi selvsagt snakket mye med dem om det. Det er som om de finner en logikk i at de begynner å bli store og at noe nå må være slutt. Det er kanskje ikke noen god lærdom å ta med seg videre i livet. Men vi har i alle fall vært i kjelleren på Bunnpris og kjøpt 10 gelesmokker til lørdagsgodt. Og vi har bundet de ordentlige narresmokkene sammen med en snor, en snor til hver av barna, og i enden av snorene har vi festet tunge steiner. Vi har talt lyktene på gangbrua og regnet oss fram til lykta på midten, slik at vi kan huske hvor det var vi kastet dem.

Det er mye vann i elva. Ved lavvann har barna sett at mange har kastet ting i elva før oss. Vi løfter jentene opp slik at de kan nå ut over rekkverket med armene sine. Så kaster de høytidelig narresmokkene sine med snorer og steinsøkker ut i elva. De lytter andektig til to inntrykksfulle "plopp" når steiner og narresmokker treffer vannet. Vi blir stående litt, men det er kaldt, og elva bruker ikke mange sekundene på å bli seg selv igjen, som om ingenting hadde hendt. Snart tusler vi derfor hjem i mørket til lørdagskos og gelesmokker. Jentene spør siden sjelden eller aldri etter narresmokkene, men jeg mener å merke en ny form for vemod i dem. Det blir mindre merkbart ettersom ukene går, eller kanskje jeg bare venner meg til et nytt drag i deres personlighet. Eller kanskje leser jeg bare mine egne savn inn i dem.

Et halvt år senere er jeg og jentene hos farmor på Sørlandet. Hun har spart på en gammel narresmokk vi glemte hos henne forrige gang vi var på besøk. Jeg lar barna få prøve den. Jeg tenker: "De har vel glemt hvordan det var, de har vel ikke behov for den lenger." Men jeg skjønner raskt at jeg tar meget feil. Intensiteten og gjensynsgleden jeg mener å se i ansiktene deres, gjør sterkt inntrykk på meg. Jeg blir redd og sier til dem: "Nei, dette var visst dumt, jeg tror vi kaster denne også. Nå. Med det samme." De aksepterer det for så vidt uten protester, men det er ikke likegyldig for dem, slett ikke. Det berører meg dypt, jeg hadde ikke trodd vi hadde frarøvet dem noe som betydde så mye for dem. Jeg har flere spørsmål enn svar og vet fremdeles ikke hvorfor, hva dette handler om og hva som er meg oppi dette. Men jeg skjønner at det i alle fall handler om forhold mellom mennesker, om relasjoner, og at jeg er en del av det.

(fra Selmer-Olsen, Ivar 2002: «SMOKK. Narresmokken og barndommen. Samtaler, forestillinger og tolkninger.» Gyldendal Akademisk) 

tirsdag 24. november 2015

Ordet til Tore

Tore har lett etter noe.
Han vet ikke helt hva det er.
Johanne har mistet en tone
et sted mellom busker og trær.

Men Tore har funnet et ord,
et ord som han prøver i munnen.
Han vet ikke hva det betyr.
Men hva gjør nå det da i grunnen?

Det smaker litt spisst og litt delt,
litt blått og litt ute i hagen.
Og sier han ordet sitt høyt,
så killer det Tore i magen.

Og ordet det er som en drøm
som Tore må prøve å huske.
Det lusker seg rundt i hans kropp
som bare et slikt ord kan luske.

Langt inne i mørkeste skogen,
hvor skygger og fuktighet rår,
der ligger ei glenne i sola
hvor ordet til Tore står.

Johanne har mistet en tone.
Nå vokser den fram som en sang
som lengter til ordet til Tore
og har slik en underlig klang.

Den synger seg ut mellom trærne
til glenna med varsomme trinn.
Der finner den ordet til Tore,
der banker den på og vil inn.

Og sangen og ordet til Tore,
de binder til sammen en krans.
I senger av myrull i sola
blir ordet og sangen en dans.

I skjul av den dypeste skogen
de danser til sola går ned.
Og hva som må skje etter dette,
det bryr vi oss ikke med. 


mandag 9. november 2015

Benken

og han sitter der på benken
og han skjønner at hun ser
at han venter og hun ber ikke om mer
for hun graver i en grav som
bare hun kan grave i
og det eneste å gjøre er å bli

og han setter seg så stille
når hun daglig går forbi
og det eneste hun trenger, det er tid
til å grave sår og skatter
til å legge alt på plass
han er veggen i hus som er av glass

og en dag så er hun ferdig
og hun reiser seg og går
nikker stille til ham, vet at han forstår
og han reiser seg fra benken
og går bort en annen vei
han er den som venter, venter stilt på deg

søndag 11. oktober 2015

Det er ikke bare å komme og gå

det er ikke bare å komme og gå
det er ikke bare å åpne ei dør og lukke den igjen
det er ikke bare å gå av på en holdeplass
og hoppe på neste buss som kommer
det er mer innviklet enn som så

det er mer å komme til ei dør du egentlig vet om
og om du banker på eller velger å la være
så har du allerede viklet deg inn i noe

torsdag 17. september 2015

Hvor tynn

hvor tynn kan en tråd bli?
som til en tapt venn
som til en bombet by
som i en båt uten brygge

hvor tynt kan et håp bli?
som et spinkelt strå
som edderkoppens spinn
som en bønn

mandag 10. august 2015

Alt det døde er dødt

Hun vet ikke om hun er elsket,
hun vet ikke hvem hun er.
Skogen er ingen venn.
Hun går mellom fremmede trær.

Forsømt, forknytt og fordrevet,
hun er en båt uten havn,
en båt i bølger som borrer
i svik og i sorg og i savn.

Han skriver i sand på jorden,
han er så usigelig trøtt.
Han sier: "De døde er døde,
og alt det døde er dødt."

Begynnelsene fyller hele rommet

begynnelsene fyller hele rommet
det blafrer stille i en blå gardin
alt liv, all luft er i en liten lomme
hvor du er nær og jeg er bare din

og når du går, forlater du meg ikke
du var her, og du varer stadig ved
for tiden druknet seg i øyeblikket
og intet skal forstyrre denne fred

jeg ser på gropen i din hodepute
og søker etter det jeg må forstå
jeg lar gardinet henge for min rute
og rister ikke puten hvor du lå

begynnelsene fyller hele rommet
det blafrer stille i en blå gardin
for evigheten er en liten lomme
fortellingene slipper ikke inn

lørdag 25. juli 2015

Jeg kan ikke snakke om meg selv

"jeg kan ikke snakke om meg selv
for jeg vet ikke hvem jeg er"

det ligger en stein i fjellet, sier du
den er tidløs grå og diger
det er min stein
og det er mitt fjell òg

det går en sti gjennom krattskogen
du kjenner suget i den bløte myra
det er koller og mjuke søkk
bratte heng og en diger stein

jeg kommer, sier jeg
bare kom du, sier du
far villmann i fjellet mitt
men steinen er et hus uten dør

KAVI FAC ORY - Henningsvær


søndag 5. juli 2015

Alle disse menneskene

alle disse menneskene  
noen klare
noen utydelige
noen nesten borte

men de er der alle
som renning i den veven
som er meg
og som er dem

det er ro og det er uro i veven min
det går i raust rødt
og i skjærende gult
og det er knuter der som aldri blir løst

onsdag 24. juni 2015

Steiner i alle

dette nøstet av sorg under solen
disse innsydde lodd i kjolen
dette mørkeste blå i fiolen

himmelen nær og fallet
varm meg, du, varm alt det kalde
det er sommer, plukk plommer 
og spis, det er steiner i alle

jeg legger meg ned ved din side
du er min, du er min pyramide
vil du si noe nå, ikke si det

himmelen nær og fallet
varm meg du, varm alt det kalde
det er sommer, plukk plommer 
og spis, det er steiner i alle 

tirsdag 23. juni 2015

Teipen

Anna liker å teipe. Anna er flink til å teipe. Anna har øvd seg lenge. Hun klarer å rive passe store biter av teipstativet. Teipen klistrer seg ikke sammen så ofte heller. Tennene på det hvite teipstativet er best. Den teipen er breiere også. Men den er ikke så blank som teipen på det tynne blå stativet med de ekle tennene. Men da kan jo Anna bruke saksen sin i stedet.

Når Anna teiper på det blanke salongbordet i stua, blir teipen nesten borte. Anna ser bare en stripe på hver side når solen skinner på bordflaten. Pappa har ikke oppdaget teipen på salongbordet ennå. Når han oppdager den, flytter han teipene opp i det høye skapet igjen. Det er tungvint, for da må Anna klatre opp på en høy stol for å få tak i dem. Hvis ikke mamma tar dem ned igjen. For mamma synes godt Anna kan få teipe litt, når hun trenger det.

Når Camilla i barnehagen sier at Anna ikke får være med de andre jentene å leike fordi hun har for kort hår, synes Anna det er det fint å teipe litt bak skinnsofaen når hun kommer hjem. Når hun drar teipen av, sitter det litt sofa igjen på teipen. Akkurat som når hun teiper på veggen. Pappa liker ikke at Anna teiper på veggen. Han sier han ikke har tenkt å male om stua hvert år. Pappa forteller Anna hvor hun ikke skal teipe. Mamma sier ikke så mye. Mamma liker å teipe selv hun.

Anna har teipet igjen hullet i sitteplata på tripp-trappstolen. Det er fint å teipe på kjøkkenskapene. Særlig på håndtakene. Og på kjøleskapet. Og på golvet i stua. Og på badekaret. Pappa sier at Anna kan teipe på avisa, men bare på sidene og ikke på kanten. For da får han ikke åpnet avisa, sier han. Men da kan jo bare Anna komme med saksen sin, og klippe litt, og hjelpe pappa med å åpne avisa.
De voksne i barnehagen tror ikke at Anna bryr seg noe om at hun ikke får være med Camilla og de andre jentene å leike. Men selv om Anna står for seg selv ved vinduet med bamsen og putene og boka om den lange reisen, så tenker Anna likevel at hun skulle ønske hun hadde lenger hår. Og hun skulle gjerne ha teipet litt i barnehagen også. 

Men Rita kommer sikkert til å skjønne når hun kommer i morgen. Og mamma. Mamma sier at hun skjønner at Anna er lei seg. Mamma kommer til å snakke med Rita slik at Rita helt sikkert skjønner at Anna er lei seg. Når Anna skal i barnehagen får hun ta på seg den stripete kjolen hun har fått av mormor som er død, og kule-smykket. Og uten at pappa vet det, har hun lagt teipen og saksen sin ned i barnehagesekken.

søndag 21. juni 2015

Oppgangen

Jeg ligger i sengen. Den er bred. Sengetøyet er stripete. Klokken er blitt fire minutter over tolv på formiddagen. Det er viktig å følge med tiden. Forrige gang jeg sjekket klokka var den tre på halv. Det er over en halv time siden. Jeg må ha sovnet igjen. Det ble sent i natt.

Når jeg sjekker klokken, vet jeg om jeg har sovet lenge nok til ikke å være trett lenger. Jeg kan se ut vinduet fra sengen. Løfter jeg hodet, ser jeg termometeret som er festet på utsiden av vinduet. Det står midt i solsteiken og viser nærmere 40 grader.

Leiligheten over gaten har persienner. I det ene vinduet står persiennen på skrå nederst. Slik har det vært i dagesvis. Jeg har ikke sett folk der inne. Men det er lys om kvelden. De kan ha reist vekk og latt en lampe stå på. Jeg ser den bare etter at det har blitt mørkt. Det er ganske irriterende. Dersom de har reist vekk, burde persiennen vært rett og lyset slått av. De er sikkert hjemme. Det er verre. De kan ha sett meg.

Jeg står opp og trekker for gardinen. Jeg angrer umiddelbart, og trekker fra igjen. Det er ikke sikkert de så det. Man bør ikke vise forandringer. Jeg har ikke sett forandringer i noen av vinduene på den andre siden av gaten. Det er slik det skal være. Det skal være slik det er. Jeg tror ikke de ser meg hvis jeg står bak den tynne, hvite gardinen. Jeg passer på at det er mørkt i rommet. Solskinnet mot vinduet mitt gjør det enda vanskeligere å se inn. Jeg tenner ikke lys om kvelden.

Forresten er det ingen å se i noen av vinduene, bortsett fra i tredje etasje. Der ser jeg av og til en eldre, fyldig dame i blå kjole med blomster. Hun har alltid på seg en blå kjole med blomster. Hele den tiden jeg har vært her, har hun hatt den samme kjolen på. Jeg kan se henne i det som må være kjøkkenvinduet og i det som må være en slags spisestue. Hun er mest på kjøkkenet. Det hender hun kikker ut på gaten, men hun ser aldri opp mot vinduet mitt, tror jeg. Jeg rygger alltid innover i rommet når det virker som hun har tenkt å se ut vinduet. Jeg må være forsiktig.

Litt lenger borte i gaten ligger det en kirke. Det er ikke en kirke med park og store trær rundt seg. Den er ligger helt inntil bygårdene på begge sider og har gitter foran inngangsdøren. Jeg ser aldri folk gå ut eller inn. Men sent på kvelden, mellom tjueto førtifem og tjuetre, da er det lys der inne, og døren står åpen bak de stengte gitterportene.  Da, når lyset blir slått på mellom tjueto førtifem og tjuetre, ser jeg at de grå kirkevinduene egentlig er glassmalerier. Herfra ser jeg tydeligst omrisset av en eller annen mann i gul kjortel. En disippel, kanskje. Jeg har ennå ikke sett døren bli åpnet, eller det øyeblikket da lysene blir tent. Det må skje omtrent samtidig som den blå damen slukker lyset over spisebordet. Jeg tror det må være et avgjørende øyeblikk.

Det er varmt. En riktig hetebølge over byen. Jeg har et av vinduene åpent hele tiden. Da vises det ikke noen forandringer. Det hjelper lite mot varmen, men jeg får i alle fall inn litt luft. Om noen minutter vil solen nå bort til sengen min. Da må jeg stå opp med en gang. I går skjedde det tolv femten. Det blir vel noen minutter senere i dag.

Jeg hører mye på trafikken. Jeg er ganske flink til å høre hva slags kjøretøy det er som kjører forbi. Det er selvsagt enkelt å skille en buss fra en personbil, men i går hørte jeg tydelig en Toyota Corolla og nasjonaliteten til en motorsykkel. Motorsykkelen kom kjørende noen minutter før klokken elleve på kvelden. Lyset var slått på i kirken, og døren bak gitterporten åpen. Jeg tenkte at det nok var en sammenheng. Det var ellers ganske stille. Jeg rakk så vidt å få et glimt av motorsykkelen.

På dagtid går det mye folk forbi nede på gaten. Det er færre folk om kveldene, men da hører jeg dem til gjengjeld bedre. Det var en god ide å bestemme seg for å ha vinduet åpent.

Jeg prøver å handle inn så jeg har det jeg trenger en stund. Men av og til må jeg ut. Det er ikke til å unngå. Jeg kan ikke bære på så mye at det virker påfallende heller. Det vanskeligste er når jeg skal åpne dørene. Fra leiligheten og ut i oppgangen og fra oppgangen og ut mot gaten. Dersom de ikke ser meg, kan de ikke vite hvilken dør jeg kom ut fra. At jeg bor her. Det er særlig viktig at den blå damen ikke ser meg når jeg går ut døren nede og ut på gaten. Jeg prøver å unngå å se opp mot vinduene hennes.

Jeg forsøker å kle meg som de andre der ute, men det er ikke lett. Jeg noterer hva de fleste har på seg, hvilke farger som er de vanligste, men jeg føler ikke at jeg får til å se ut som dem. Så godt det lar seg gjøre, unngår jeg å handle flere ganger i de samme butikkene. Men nå har jeg vært her så lenge at jeg må gå ganske langt for å komme til en butikk jeg ikke har handlet i før. Jeg må snart begynne på en ny runde for å slippe å være så lenge ute. Når en eller annen kassajente smiler til meg og sier "hei", blir jeg urolig. Jeg må ikke bli gjenkjent. De må ikke tro at jeg hører til. Jeg tror egentlig det bare er den blå damen som hører til.

I går hadde jeg uflaks. Jeg var temmelig opphisset, for jeg var nødt til å gå flere kilometer for finne en ny butikk, jeg skulle handle brød. Det var da jeg innså at jeg burde ta sjansen på å begynne en ny runde. Jeg nærmet meg inngangsdøren, klokken var fjorten trettifem og jeg hadde den riktige nøkkelen klar i lomma.  Jeg hadde til og med gått forbi inngangsdøren og rundt kvartalet noen ganger for å finne en uforstyrret anledning. Men tilslutt kunne jeg ikke vente lenger, det er grenser for hvor mange ganger man kan gå rundt kvartalet uten å virke påfallende. Jeg satte nøkkelen i låsen, vred rundt og gikk inn i oppgangen, men før døren falt i bak meg, kom det ei jente ned trappen. Det må ha vært helt tydelig for henne at jeg ikke var en besøkende. Jeg hadde låst opp med egen nøkkel, og jeg hadde glemt å ta med den vesken jeg bruker for at folk ikke skal skjønne hva jeg bærer på. Plastposen signaliserte dagligvarer lang vei.

Hun var høy og barbent, hun hadde slitte dongerishorts, en vid ukneppet herreskjorte og noe jeg tror må ha vært en bikinioverdel under skjorten. Den skjulte ikke så mye. Hun så rett på meg, selv om jeg prøvde å bli oversett. Hun hilste med dette kassadame-heiet som det er så umulig å forstå om innebærer gjenkjennelse eller til og med en invitasjon til bekjentskap. Jeg var, som sagt, allerede temmelig opphisset etter den lange handleturen, og jeg visste ikke hvilken side jeg skulle velge for å komme forbi henne i trappen. Dermed valgte vi begge samme side og dultet borti hverandre. Den hånden som jeg bar handleposene med, berørte henne til med et sted ganske høyt oppe på de nakne lårene hennes, hun smilte og lo et «hei sann», og jeg aner ikke hva jeg mumlet, men det var så vidt jeg klarte å karre meg opp trappene og inn til meg selv. Jeg gikk umiddelbart til sengs resten av dagen. Jeg stod opp først lenge etter at det var blitt mørkt og den blå damen hadde slukket lyset. Jeg har bare sovet noen få timer i natt. Jeg prøver å berolige meg selv med at det heldigvis skjedde nede ved utgangsdøren og at jenta umulig kan vite hvilken etasje og leilighet som er min. Jeg tror jeg er temmelig trett, dette ble ikke noen lang natt. Men solen skinner like hett, klokken er blitt tolv tjue, den er nådd hodeputen og det er umulig å bli liggende lenger.

Jeg har ikke navneskilt på døren. Det vil si, for ikke å stikke meg ut, har jeg latt det som hang her fra før, bli hengende. De fleste i oppgangen har skilt i metall. Men på en av dørene i etasjen under meg henger det en keramikkplate med blomsterpynt og kun fornavn. Det passer slett ikke inn. Jeg regner med at jenta med shortsen kom ut fra den døren. På min dør henger det et passe anonymt messingskilt med navnet "Schulz" på. Hvis piken eller noen andre spør etter Schulz, kan jeg si at han ikke er hjemme. Det er det forresten liten fare for, for jeg åpner ikke dersom noen ringer på. Jeg tror skiltet mitt passer. Det er en fin oppgang, de som bor her heter "Gimle", "Jones" og "Iverzèn" og lignende, og skiltet mitt står i stil med de andres. Jeg har lurt på om jeg skulle få montert et kikkhull, men jeg vegrer meg. Det ville bli for mye oppstuss under monteringen.  Postmannen har tydeligvis skjønt at det er jeg som bruker kassa til Schulz. Jeg prøver å få tømt den en gang i uken. Det er sjelden annet enn reklame.

På jentas dørskilt står det "Velkommen til Heidi". Da jeg flyttet inn hang det en gul klistrelapp ved siden av med "og Erling" på, men den ble borte etter noen dager. Hun er den eneste i oppgangen som har en plante stående ved siden av inngangen. En yuccapalme i en stor leirkrukke. Heldigvis er det tilsatt en vaktmester i huset som tar seg av trappevasken. Jeg er sikker på at han har klaget på palmen, og jeg synes det er temmelig freidig av henne å la den bli stående.

Det begynner å bli kveld og noe svalere, jeg er roligere etter den vanskelige opplevelsen med jenta ved inngangsdøren igår. Jeg leser i noen gamle aviser Schulz ikke har tatt med seg, og holder samtidig vakt bak den gjennomsiktige gardinen. Klokken tjueto femti ringer det på døren. Jeg må få gjort noe med dørklokken. Den behøver jo ikke virke når jeg likevel ikke åpner. Dessuten er det uforskammet sent å ringe på hos noen i det hele tatt. Vedkommende gir seg heldigvis temmelig snart, og jeg kikker ut av vinduet. Det står ingen der nede og ingen forlater huset. Døren nede er bestandig låst, så det må derfor være en innenfra huset som ringte på. Det er ikke bra. Det var sikkert keramikkjenta med dongerishortsen. Jeg er sint og urolig. Så ser jeg plutselig at den blå damen ser rett opp på meg, jeg mener til og med at hun muligens hever hånden sin for et eller annet før jeg klarer å rygge så ubemerket som mulig bakover i rommet. Etter noen minutter våger jeg meg frem til vinduet igjen, jeg skjuler meg bak sidegardinene, da er hun heldigvis borte, i alle fall har hun slukket lyset over spisebordet.

Jeg skjønner jeg må passe meg. Jeg er i ferd med å bli oppdaget. Da ser jeg for første gang lysene i det de blir tent borte i kirken, den gule disippelen, hvem det nå er, blir synlig, og minuttet etterpå, klokken tjueto femtisju, det er alt for sent, åpnes døren bak gitterporten. Det virker som om døren går opp av seg selv. Lyden av motorsykkelen farer forbi i gaten under meg, og jeg behøver ikke bøye meg frem for å identifisere den.

Det er umulig å tenke på å sove, det er lummert og stille. Jeg registrerer en ny lyd fra leiligheten under, den er annerledes enn den slamringen med dører og slikt som har irritert meg tidligere. Det er midnatt og det er en dame som gråter, trøstesløst, det er direkte pinlig, jeg føler meg ille berørt, skam over å være nødt til å overhøre noe så intimt ved et annet menneske. Et menneske jeg til og med trolig er belastet med å vite fornavnet på. For det må jo være fra leiligheten med keramikkplaten, det må jo være den lettkledde jenta, Heidi, som jeg dultet borti i gangen. Jeg svetter med tanke på at jeg bare for noen timer siden berørte lårene hennes. Jeg kjenner at hun har påført meg en irriterende form for forpliktelse.  Det var sikkert hun som ringte på døren min også.

Det blir et kaldere drag i luften, det er et væromslag på gang, natten blir enda mørkere, gardinene blafrer så urolig at de blir vanskelige å skjule seg bak. Jeg tvinges innover i rommet, vinden øker, det braker plutselig løs i torden og himmelen flerres av lysglimt. Etter noen minutter begynner det også å regne. Jeg skjønner at jeg har valgt å ha vinduet altfor åpent, men det er det for sent å gjøre noe med nå. Det vil være for synlig. Det får ikke hjelpe at det blir vått i vinduskarmen og på golvteppet. Jeg håper vindushaspene holder for vinden. Det blir nok ikke noe søvn i natt heller. Jeg ser at glassdisippelen har til hensikt å våke med meg. Det sjokkerer meg at lysene hos den blå damen tennes igjen, det er jo midt på natten, men det er vel tordenværet. Jeg ser hun kaster et bekymret blikk på det åpne vinduet mitt som står og slamrer. Ubehaget vokser, magen er i ulage, men den blå damen er mest opptatt av etasjen under min leilighet. Uværet har forskånet meg fra den pinlige gråten fra leiligheten nedenunder, men jeg hører plutselig andre lyder, flere og andre lyder enn de som passer seg nattetider. Jeg angrer enda en gang på at jeg ikke har fått montert det kikkhullet i døren, men innser at det neppe hadde hjulpet, for det er i etasjen under det foregår. Jeg sitter ved ytterdøren min og lytter, jeg har plassert en lenestol der for slike tilfeller skyld, jeg er oppskaket og trett, tror jeg, jeg har hørt at man blir gjerne trett når man blir oppskaket, for dette er jo helt unormalt og totalt upassende i en oppgang som denne. Da kimer plutselig i dørklokken min igjen og jeg skvetter til for jeg sitter jo rett ved. Jeg forstår at det ikke er noen utenfor døren min denne gangen, de må ha ringt på nede, og jeg farer opp, jeg ser ikke på klokken, jeg finner fram kofferten min og begynner å pakke ned det aller nødvendigste. Resten kan jeg få et byrå til hente senere, bare det nødvendigste nå, papirene, noen toalettsaker. Det er raskt unnagjort. Jeg venter til det virker som det roer seg ute i oppgangen, og jeg lister meg ned trappen.

Da jeg kommer ned i etasjen under river jenta med shortsen opp døra som det står "Iverzèn" på, hun er på vei inn keramikkdøren, men ser meg og sier:
            "Så du er hjemme likevel?"

Jeg skjønner det haster med å komme seg unna, og er på vei videre uten å svare. Men hun fortsetter:

            "Heidi har fått et illebefinnende. Kan du ringe etter lege?"
            
            "Jeg har ikke telefon," sier jeg og styrter ned trappa. Den blå damen står fremdeles i vinduet da jeg kommer ut på gaten, men det får ikke hjelpe at hun ser meg. Disippelen lyser klarere etter regnværet. Kirkedøren står fremdeles åpne bak gitteret enda så sent det er. Lyden av motorsykkelen nærmer seg. Det siste jeg legger merke til før jeg flykter rundt hjørnet i motsatt retning, er at persiennen i vinduet rett overfor mitt ikke henger skrått lenger.

tirsdag 16. juni 2015

Vinterbarn (til Per Olav Tiller)

og det var tjue minus minst på jorda
eg hadde vottar innpakka i snø
og speika laken hang til tørk på snora
og lukta vinterljos og frost og sjø

og lak’na hadde klypene i nakken
var gnura kvite og hengt ut til kveik
så fri for skit og lort og slik var takken
dei hang så stive der og skreik

før dei blei bretta ned i lange korger
og så hengt opp på loftet heilt til slutt
der grubla dei på død og gamle sorger
for natta var så lang og dagen stutt

og eg var åtte år i denne verda
då alt sto stilt og ikkje noko brast
og eg var raud i kinna, sprengt i blæra
eg sleika på stativet og hang fast

mandag 15. juni 2015

Det er godt det er du, Herre

det er godt det er du, Herre
som bærer håpet
og ikke jeg

for jeg er mørk mold
og brennende bål

de sier det er håp i mørk mold
at ilden rydder ny grunn
men vi fikk varige brannskader
da framtida ble svidd av