kyrie

dagene hadde vært underlig klare

og nettene fulle av stjerner

det var som det aldri skulle ta slutt

varmen innenfra

den jevne rytmen av liv

men vi fryktet det som skulle komme

og vi visste at det kom

villvinen ga opp den natta

den krøllet bladene sine sammen

og lot dem falle

morgentåken stengte oss inne i en kald sky

som visket ut grenser og konturer

rimfrosten malte dagen med sine tynneste farger

isen la seg på vannene

og vi frøs

selv om vi hadde ulltrøyer på

under de sorte frakkene

så frøs vi så vi knapt holdt det ut

benedicto

ansikt som lyser av fred

som jager bort gjedda i sivet

ansikt som kjenner alle de skred

som raser i menneskelivet                                           

ansikt som kjenner igjen                       

sin egen smerte og glede

som vet at jeg både er skitten og ren

ansikt som er til stede

ansikt som smiler og ler

når jeg er motløs og sliten

som kneler og deler brødet og ser

til at jeg får den siste biten