Kategorier

søndag 31. desember 2017

nyttårsdiktet

jeg tenner lys på gravene
og legger dynene tett om barna mine

jeg står på grensen til å reise
til å bli, til å elske, til å tro 

lørdag 23. desember 2017

han som aldri går i baret

han som aldri går i baret
den kjernesunne, mektige og prektige
han er det slitsomt å spise middag med
jeg tror ikke på ham
han trenger ikke meg heller

han som får seg en på trynet
han som innser og beklager
han går det an å bli glad i
han vil jeg spise middag med
slik noen spiste middag med meg

onsdag 20. desember 2017

det er vanskelig å skrive dikt i desember

det er vanskelig å skrive dikt i desember
når marsipangrisene går hånd i hånd med frelsesarmeen
og gråten drukner i dop
klisjeene står tettere enn flokkene med sidensvans
og løgnene til Donald Trump 

lørdag 16. desember 2017

julenatt

julaften kveld er blitt julaften natt
huset er stille og oppvasken tatt
snøfiller faller på naboens trær
natta er underlig godlynt og nær

ungene sover så stille på loftet
jeg står og ser på, det gjør jeg ofte
unger som sover gir nåde og ro
tankene hviler og såra får gro

jeg synger salmen om himmelriksborgen
og tar med meg julaftengleden og sorgen
og  går ut på trappa i mørke og fred
og alle jordens små barn tar jeg med

der står jeg i julenatts glede og savn
og han som gikk bort, han hvisker mitt navn
sammen med himmelen, skogen og fjellet
gjør han meg selskap i vinterkapellet

fredag 1. desember 2017

vi søker hverandre

vi søker hverandre
du og jeg
ingenting er svart hvitt
alle regnbuens farger er i bevegelse

trygge i empati
engstelige i begjær

vi bruker bare små ord
slike som du og vent og kom
på grensen til hud
i utkanten av språket

fredag 17. november 2017

nå skal det gå langsomt

nå skal det gå langsomt
jeg skal slentre omkring og se meg om 
og tenke på det som er verdt å tenke på
og på det som faller meg inn

langsomt og langt og lenge skal jeg tenke
så langt som herfra til Moss og til Lésvos og Damaskus
jeg skal tenke på ungene og på plasten i havet
og på henne jeg ikke har sett siden ungdomsskolen
(lurer på hvordan det gikk med henne)

og på Arbeiderpartiet
man sender da ikke unger på 18 år aleine til Afganistan
det er ingen skam å snu
jo litt skam er det kanskje
men det må man tåle noen ganger
det vet jeg så altfor godt

dette tenkte jeg langsomt og veldig lenge på i dag
at ingen skulle behøve å være aleine når natta kommer
det var ikke noen ny tanke
den ble bare så viktig der jeg satt og venta
på at en eller annen hadde tid
på at et eller annet skulle skje

tirsdag 14. november 2017

novembernatt

det er bare den gamle blodbøken
som holder på bladene sine i natt

kom nå, sier du
kom nå, vi skal tidlig opp i morgen

jeg kommer snart, sier jeg
jeg kan slukke lysene 

fredag 3. november 2017

november

etter de stormfulle høstnettene spar jeg unna rusk og sand fra sluket, jeg koster trappa for vissent lauv og samler det i svarte sekker, og når det begynner å sludde, bærer jeg den siste utestolen inn i bua sammen med noen krukker med blomster som man med god vilje kan påstå har holdt ut til nå, nå det får være nok, nå snur jeg ryggen til, nå får snøfillene snart komme og dekke over det som er igjen så vi får fred en stund, det dukker jo opp igjen, det som må dukke opp igjen, nå skalker jeg lukene og tenner opp i peisen, nå får det stå til enten det er medbør eller motbør som kommer

hun er blå

hun er blå som fjell og akeleie
som blåbærflekkene på den hvite anorakken
og som plommene når de endelig er modne

fredag 20. oktober 2017

NRF og Audhumbla

jeg kom forbi noen kyr, noen kjøttberg som vraltet avgårde og gjorde stien om til gjørme, som slapp rukene sine hvor og når det passet dem, som rapte metan og feis så det svei i nesa, og jeg så den nærmeste av dem i øya, disse fjerne dyreøya, og lurte på hva det var hun så, hva hun tenkte, om hun tenkte, eller om hun bare var, slik hun alltid hadde vært, fra eldgammel tid av, om det var visdom og fred i de blasse øya, eller om det bare var drøv og gulp og fordøyelse fram og tilbake gjennom alle de fire magene før hun slapp ut nok en ei ruke bak og mer metan foran

jeg satte meg ned i grøftekanten med kullstift og papir og oppdaget en forunderlig rett linje helt fra halen og fram til panna, og jeg lurte på hva det kunne bety, jeg hadde alltid trodd det var en sving et sted i ku-streken, men det var det ikke, det var ingen sving på kua, ingen krøll, kua var bare rett fram der hun stod og tygde og rapte og slapp rukene sine fra seg der det passet henne

joda, jeg har hørt om ei ku som ikke la seg fordi det lå en guttunge og sov ved siden av henne i den trange båsen, jeg har hørt om redde kyr og kåte vårslepp-kyr og om ei leder-ku som ble fornærma da bonden tok bjella fra henne, og jeg har vært i bås-frie EU-fjøs med kløautomater og datastyrte melkemaskiner og sett kyr vralte bedagelig omkring og legge seg på mjuke ku-madrasser, nesten som jeg selv slenger meg ned på sofaen foran TVen for å sløve litt om ettermiddagene, så jeg skal ikke trekke for raske slutninger, tvil skal man alltid ha, både i den ene og den andre retningen

for det er jo kyr overalt i verden, og det er jo noe med denne melka, denne søte melka fra de svulmende jura, denne grunnleggende livsbetingelsen for alle pattedyr, mens de fleste av oss har nok med å amme våre egne unger, så øser kua melka si ut i overflod, hun tygger og tygger og stirrer inn i båsen sin eller inn i den store visdommen for alt jeg vet, og lar oss hale og dra i spenene sine og forsyne oss med selve livet, hun gir oss veien til landet med ost og fløte og melk og honning og slipper enda ei ruke ned på betongen, ei ruke som bonden til og med kan gjødsle jorda si med, det er melk og møkk og metan, det er den evige drøvtygginga og de svulmende jura, det er fire spener og fire mager, det er øst og vest og nord og sør, og det er disse eldgamle øynene, det er Audhumbla selv, urkua som holdt Yme i live og slikket Bure fram fra de saltdekte steinene, det er blodig biff og melkesjokolade, og det er gullkalven også, om vi ikke passer oss

torsdag 19. oktober 2017

tre ting

det er tre ting jeg ikke vil være
det første er breial
det andre er uoppmerksom
det tredje hun sa
husker jeg ikke

fredag 13. oktober 2017

jeg er ganske god

jeg er ganske god på det intense
og på det å være alene
men jeg er ikke særlig god
på det midt imellom
god dag, hvordan går det
jo takk, bra
og så da
hva så     

torsdag 5. oktober 2017

jeg holder meg unna stiene

jeg holder meg unna stiene, og sørger for å ha et sted jeg kan stikke meg unna, ei tung gran eller en bergskrent hvor jeg kan gjemme meg, og kommer jeg til ei glenne i skogen, skrår jeg straks inn i skyggene igjen

men villskogen er mye tyngre enn den var, bratt og ulendt, jeg skritter over kvister og røtter, falne trær og steiner, jeg sklir på sleip mose, jeg faller og slår meg, jeg skrubber meg opp og blør både inni og utenpå, det er nytteløst, jeg må og jeg vil ikke, jeg fryser og er redd for sola

det er en slags forskjell på det å gi opp og det å gi etter og jeg vet ikke hva jeg gjør når jeg lar bekken dra meg nedover mot tjernet, det er mørkt og bunnløst og mye større enn jeg trodde det skulle være, mye større enn det var den gangen, det er det samme lille tjernet, men er det ikke det samme som det var, og det er ikke lenger mulig å se hvem det er som sitter der ved bredden på den andre siden, det er for langt unna, men jeg tror, når jeg kikker etter, at det er deg jeg skimter, at det er du som sitter der og sjeneres av sola, den stikker deg visst i øynene, og det er vel derfor du løfter hånda di, jeg kan ikke tro noe annet enn at det er på grunn av sola

eller er det likevel meg, er det likevel meg du ser etter, meg du ser, jeg er jo ikke så langt borte, jeg har aldri vært så langt borte som du tror, jeg står fremdeles der jeg sto den gangen jeg sang, den sangen du vet, jeg kommer alltid å stå her, selv om jeg prøver å gjemme meg, du blir ikke kvitt meg og jeg blir ikke kvitt deg jeg heller

så jeg tar opp mobilen, men legger den fra meg igjen, det er jo ingen vits i å ringe, det vet jeg jo, det er sikkert ikke deg heller som sitter der på den andre siden av dette tjernet som er blitt så mye større enn det var, dere er ikke til å kjenne igjen, verken du eller tjernet, selvfølgelig er det ikke deg, det vet jeg jo, jeg kunne like godt stått på en balkong i byen, i et portrom, ved et alter eller i en båt langt til havs 

fredag 29. september 2017

den tyngste traileren opp Moholtlia

jeg er den tyngste traileren opp Moholtlia
jeg sliter meg opp bakkene
med flere tonn tvil

bare bært du
bare legg deg over i den andre fila og fyk forbi
jeg kommer jeg også

jeg er den tynneste kvisten på epletreet
men jeg slipper deg ikke

tirsdag 26. september 2017

det er klart han har rett

det er klart han har rett og nå er det hans tur
han som slår fordi han har muskler
og sprenger fordi han har krutt 

nå må det være slutt på alt tullet, sier han
de som mener noe annet
kan dra tilbake dit de kom fra 

hun kneler i den mjukeste mosen
og lytter til årringene i en stubbe


torsdag 21. september 2017

brødarbeid

det passer meg godt å bake brød
brødarbeid er nøkkelen til ikke-voldelig økonomi i følge Gandhi
og når du elter en deig kommer det ofte noen tanker dumpende

noen tanker kommer luskende som ulver om natten
noen er milde som duskregn
noen kan tenne en brann 

noen tanker kan bli til en havn
hvor du kan gå i land
når deigen er satt til heving

onsdag 13. september 2017

jeg kan vrenge sjela mi jeg

jeg kan vrenge sjela mi jeg
om du tar vel imot henne
og ikke gjør henne til din
for det er mi sjel
og jeg vil vrenge henne sjøl  

og jeg vil gi henne mine egne navn
slike som
feigefrosk klokedum
hestefjes lurenils
rasleblad mørkenatt
og heite hud

tro ikke
at du kjenner meg 


lørdag 2. september 2017

samsø

jeg gikk i land på en liten prikk i havet
der husene hadde lagt seg i le for blesten
og varmet seg under store dyner av halm
de hadde vinduer så lave
at man burde bli liggende om man ville se ut 

og det var noen hauger av sand der på øya
som de kalte bjerge
hvor trærne var blåst så skjeve av vinden
at jeg måtte tenke på far
på hans krumme rygg og hans tause standhaftighet 



torsdag 31. august 2017

når jeg innser at fortellingen ikke henger sammen

når jeg innser at fortellingen ikke henger sammen
når jeg forstår at den er full av motsetninger
angst, begjær og feige valg fordekt som gode intensjoner 

når jeg ikke lenger behøver å forsvare meg
når jeg er fri fra trangen til å rydde unna alt det
som undergraver fortellingen om mitt liv 

(til Ulf)

lørdag 12. august 2017

du som spiser bringebæra

du som spiser bringebæra
rett fra busken

du har ei eske med brev
du aldri har sendt

du snudde deg og så etter meg
da du gikk

jeg er forblåst lyng
på kirkegården

jeg står stand by
med mine omfavnelser

tirsdag 8. august 2017

ikke spør

ikke spør om du ikke vil høre
for min skyld behøver du ikke be meg fortelle
du trenger ikke bekymre deg for meg
jeg har nok å tenke på

mandag 31. juli 2017

noen vinduer

noen vinduer er jeg stadig bortom med pussekluten
fordi det er så fint eller fordi jeg er så fryktelig lei meg
gamle skorper jeg ikke kan la være å pille på

noen vinduer gror igjen
men det hender du kommer innom
med pussekluten din

noen ganger går jeg opp alle trappene
og pusser vinduene på loftet
mye ser annerledes ut da



fredag 23. juni 2017

jeg la ut om en fyr

solnedgangen er finest når det er skyer i horisonten, sa han, han pleide å springe opp bakkene, rak i ryggen som en som visste best om det meste, som et nyvaska hvitt laken på tørkestativet, et sånt laken som jeg alltid er redd for å skitne til

vi satt ved siden av hverandre og jeg la ut om en fyr jeg hadde hørt snakk om da han brøt inn og sa noe om bror sin, jeg lytta med et halvt øre og fortsatte å snakke om fyren min og like etter gikk han

det var en sånn dag da det verste ble liggende igjen da jeg trakk i snora, jeg hadde bare joggesko på beina og visste jeg måtte over blautmyra, jeg kjente på lettelsen da tankene gikk en annen vei

tirsdag 13. juni 2017

det er forskjell på regn

det er forskjell på regn
det er tunge, reale dråper
og det er yr så lett
at det nesten går over i tåke
det er dager
vi ser fyret langt der ute i havet
og det er dager
vi knapt ser over sundet

søndag 11. juni 2017

kroppen synger

kroppen synger sangene sine her ute ved havkanten
fraktebåtene siger jevnt gjennom den indre leia
småbåtene ligger i gresset og venter skamløst med buken i været

rognebærtreet viser blygt fram knoppene sine
det er sankthansblomster mellom einerbuskene
svaberg og rullestein, lett regn og tare når det ebber

for det ebber
og kroppen synger de gamle sangene sine
ville og uhørte viser, vonde og vågale vers

Lysøysund i juni 2017


fredag 19. mai 2017

hun tok sjansen på kjøttpålegget selv om det hadde gått ut på dato

hun tok sjansen på kjøttpålegget
selv om det hadde gått ut på dato
det var verre med rekene

de fleste vil nok likevel
gå på jobb i morgen, sa han
sannsynligheten for noe annet er helt marginal

for styret har fattet sin beslutning
det var et tåpelig vedtak
men sånn ble det

hun sa det helt sikkert
var godt ment
han visste ikke helt

denne melka er sur, skrek ungene
hun tok en slurk av flaska
og kunne umiddelbart bekrefte hypotesen

ti tusen meter over bakken
hendte det at han tenkte
hva faen er det jeg holder på med

likevel våget han å spørre henne
om hun ville det samme som han ville
og det ville hun

dette er et legeme, påsto presten
og dyttet små kjeks
i munnen på dem begge

fredag 12. mai 2017

han fant en flenge

han fant en flenge i diskursen
og registrerte lettet
at tankene slapp ut en annen vei

tirsdag 9. mai 2017

det er ikke vått når det er tørt

det er sjelden man kan gå
fra bunnen til toppen
uten å passere midten

døra kan være åpen
eller stengt eller på klem
det kan jeg også være

det er ikke vått
når det er tørt
sånn er det bare

fredag 5. mai 2017

alt det jeg ikke ser

jeg ser ikke det flaggermusa ser
ikke det hvalen eller pinnedyret ser
eller de som stemte på Donald Trump

jeg ser ikke brillene mine
jeg ser ikke fargen på øynene mine
ikke hjertet mitt eller lungene

blendet av mitt eget ser jeg ikke det du ser
nedsenket i ditt eget
ser du ikke det jeg ser

du gråter når jeg smiler
og det du avskyr berører meg ikke
jeg vet ikke hva du tenker når du sier det går bra

vi hakker i de epleskrottene
vi får servert
undulaten min og jeg

mandag 1. mai 2017

det er ingen ende på veien

det er ingen ende på veien
bygater, motorveier og landeveier
den ene etter den andre
kjerreveier med gress i midten
gamle stier og far
sideveier, omveier

de går til store byer og langt ut i ødemarka:
Haslatangen, Bortistu og Tranøy fyr

den breie veien
ser seg ikke til siden
ser ikke brua over bekken
og bryr seg ikke om det gamle tråkket oppi lia
den breie veien
skjærer nådeløst gjennom landskapene
og etterlater seg et savn
like grått som et møte i administrasjonen

du kommer til et skilt:
det er fire mil til Otta
men veien renner alltid videre nedover dalen
mot nye landskap og hus,
ferjer, bruer og tunneler
til København og til Salzburg
ja helt til Roma om du vil

jeg er en vei
og det er du også
og noen ganger er vi den samme veien
du og jeg
det blir en omvei av og til, det er så
med nedsatt fartsgrense
på grunn av nødvendig vedlikehold
men det er ingen ende på veien

søndag 16. april 2017

da uværet kom

da uværet kom
grov hun seg ned i snøen
og kom ikke ut før det var over

da hun krøp ut av hulen
var løypene snødd igjen
og ingenting som før

som hvitveisen under det visne lauvet
lå hun i skjul
og ventet på vennlig vær

da de skjøre blomstene
våget seg fram den våren
stod de og skalv under bjørketrærne

søndag 9. april 2017

du er en sliten stokk

du er en sliten stokk, et stykke rekved
slipt av bølgene og steinene på stranda

du er svarttjern
og myr og mose

du har en nyve i panna
og du tror meg ikke når jeg sier jeg forstår

jeg stanser utenfor huset ditt
du står gjemt bak tynne kjøkkengardiner

håpet ditt er en svale
høyt oppe under himmelhvelvet

troen din er altfor tung
til at du kan bære den alene

onsdag 5. april 2017

som en kornåker etter skuronna

som en kornåker etter skuronna, tenker hun
om den gamle med skjeggstubbene

som en gåsunge i vårsola, tenker han
inne i barberskummet 

fredag 31. mars 2017

en lys morgen i mars

det er en lys morgen i mars
verken sol eller regn

noen enslige snøklokker bare
i det visne gresset bak garasjen

fargeløse lauvtrær og gammal strøsand
jeg er altfor tynnkledd

jeg hadde grått den natta
og våknet i dette stille lyset

tirsdag 21. mars 2017

morgensola

morgensola avslører
alle smulene på kjøkkenbenken

en strikkasokk har blanda seg inn i fargavasken
den har satt sitt ulne preg på t-skjorta mi

og jeg gjøres oppmerksom på at det henger igjen
litt tomatsaus fra makrellboksen på kinnet

utenfor herjer gravemaskinene i avfallshaugen
og rydder unna alt unyttig

ei gammal kråke har slått seg ned
på den nedlagte jernbanelinja

torsdag 16. mars 2017

jeg er

jeg er en ulldott i borrelåsen
ei flue du kan vifte vekk

2
du kjenner meg ikke
jeg har røtter i alt
jeg er en ekte sopp

3
jeg er arr etter knust glass
vi var begge tørste

fredag 3. mars 2017

det er fint

det er fint å se over på den andre sida
se kveldssola blinke i alle vinduene

bodde jeg på den sida
så jeg dem ikke skinne slik

det er fint å sitte på et svaberg
og se ut over holmer og skjær

fra skjæra ser jeg bare
tunge skyer over land

det er fint å se ut over havet
der kan ingen slå seg ned

fredag 24. februar 2017

ingen grunn

han hviler på magen hennes
hun rusker ham i håret 

dyna har sklidd ned på golvet
og de lar den ligge

det er ingen grunn
til å gjemme seg

onsdag 22. februar 2017

da

da du gjemte deg i kirsebærtreet
og spyttet steiner i hodet på de voksne

da hun kledde seg naken
og blottla din ensomhet

da døden skar så nådeløst
at du ikke hadde noen steder å gjemme deg

da du fikk styrke til å gå
og vett til å bli

fredag 17. februar 2017

jeg skal ikke se

jeg skal ikke se
at du sprekker

at posen revner
og alt går i stykker

du lukker glassdøren
du kler deg i forkledninger

og jeg skal ikke se
det jeg ser

søk i det såreste

søk i det såreste savnet
skjær der det gjør mest vondt

så i den tørreste jorda
let der det er helt tomt

mandag 6. februar 2017

Stillheten etter vind

stillheten etter vind og varme kjærtegn
saueskinnet i lenestolen etter at gjestene har gått

den jevne pusten til et barn som sover
trikken som nettopp har passert holdeplassen

ordene som forandret livet ditt for alltid
drømmen du glemte da du åpnet øynene

onsdag 1. februar 2017

Jeg ser henne i et maleri i Córdoba

jeg ser henne i et maleri i Córdoba
den mjuke huden under øret

jeg ser ham i barnevogna utenfor sykehuset
det vesle gammelmannsansiktet er ikke til å holde ut

jeg ser henne i den gamle damen på bussen
hun løfter posene til side og spør om jeg vil sitte

jeg ser ham i han som reparerer vaskemaskinen
han er svett og lukter tobakk og pastiller