jeg la ut om en fyr

solnedgangen er finest når det er skyer i horisonten, sa han, han pleide å springe opp bakkene, rak i ryggen som en som visste best om det meste, som et nyvaska hvitt laken på tørkestativet, et sånt laken som jeg alltid er redd for å skitne til

vi satt ved siden av hverandre og jeg la ut om en fyr jeg hadde hørt snakk om da han brøt inn og sa noe om bror sin, jeg lytta med et halvt øre og fortsatte å snakke om fyren min og like etter gikk han

det var en sånn dag da det verste ble liggende igjen da jeg trakk i snora, jeg hadde bare joggesko på beina og visste jeg måtte over blautmyra, jeg kjente på lettelsen da tankene gikk en annen vei

det er forskjell på regn

det er forskjell på regn

det er tunge, reale dråper

og det er yr så lett

at det nesten går over i tåke

det er dager

vi ser fyret langt der ute i havet
og det er dager

vi knapt ser over sundet

kroppen synger

kroppen synger sangene sine her ute ved havkanten

fraktebåtene siger jevnt gjennom den indre leia

småbåtene ligger i gresset og venter skamløst med buken i været

rognebærtreet viser blygt fram knoppene sine

det er sankthansblomster mellom einerbuskene

svaberg og rullestein, lett regn og tare når det ebber

for det ebber

og kroppen synger de gamle sangene sine

ville og uhørte viser, vonde og vågale vers

Lysøysund i juni 2017