NRF og Audhumbla

jeg kom forbi noen kyr, noen kjøttberg som vraltet avgårde og gjorde stien om til gjørme, som slapp rukene sine hvor og når det passet dem, som rapte metan og feis så det svei i nesa, og jeg så den nærmeste av dem i øya, disse fjerne dyreøya, og lurte på hva det var hun så, hva hun tenkte, om hun tenkte, eller om hun bare var, slik hun alltid hadde vært, fra eldgammel tid av, om det var visdom og fred i de blasse øya, eller om det bare var drøv og gulp og fordøyelse fram og tilbake gjennom alle de fire magene før hun slapp ut nok en ei ruke bak og mer metan foran

jeg satte meg ned i grøftekanten med kullstift og papir og oppdaget en forunderlig rett linje helt fra halen og fram til panna, og jeg lurte på hva det kunne bety, jeg hadde alltid trodd det var en sving et sted i ku-streken, men det var det ikke, det var ingen sving på kua, ingen krøll, kua var bare rett fram der hun stod og tygde og rapte og slapp rukene sine fra seg der det passet henne

joda, jeg har hørt om ei ku som ikke la seg fordi det lå en guttunge og sov ved siden av henne i den trange båsen, jeg har hørt om redde kyr og kåte vårslepp-kyr og om ei leder-ku som ble fornærma da bonden tok bjella fra henne, og jeg har vært i bås-frie EU-fjøs med kløautomater og datastyrte melkemaskiner og sett kyr vralte bedagelig omkring og legge seg på mjuke ku-madrasser, nesten som jeg selv slenger meg ned på sofaen foran TVen for å sløve litt om ettermiddagene, så jeg skal ikke trekke for raske slutninger, tvil skal man alltid ha, både i den ene og den andre retningen

for det er jo kyr overalt i verden, og det er jo noe med denne melka, denne søte melka fra de svulmende jura, denne grunnleggende livsbetingelsen for alle pattedyr, mens de fleste av oss har nok med å amme våre egne unger, så øser kua melka si ut i overflod, hun tygger og tygger og stirrer inn i båsen sin eller inn i den store visdommen for alt jeg vet, og lar oss hale og dra i spenene sine og forsyne oss med selve livet, hun gir oss veien til landet med ost og fløte og melk og honning og slipper enda ei ruke ned på betongen, ei ruke som bonden til og med kan gjødsle jorda si med, det er melk og møkk og metan, det er den evige drøvtygginga og de svulmende jura, det er fire spener og fire mager, det er øst og vest og nord og sør, og det er disse eldgamle øynene, det er Audhumbla selv, urkua som holdt Yme i live og slikket Bure fram fra de saltdekte steinene, det er blodig biff og melkesjokolade, og det er gullkalven også, om vi ikke passer oss

tre ting

det er tre ting jeg ikke vil være

det første er breial

det andre er uoppmerksom

det tredje hun sa

husker jeg ikke

jeg er ganske god

jeg er ganske god på det intense

og på det å være alene

men jeg er ikke særlig god

på det midt imellom

god dag, hvordan går det

jo takk, bra

og så da

hva så     

jeg holder meg unna stiene

jeg holder meg unna stiene, og sørger for å ha et sted jeg kan stikke meg unna, ei tung gran eller en bergskrent hvor jeg kan gjemme meg, og kommer jeg til ei glenne i skogen, skrår jeg straks inn i skyggene igjen

men villskogen er mye tyngre enn den var, bratt og ulendt, jeg skritter over kvister og røtter, falne trær og steiner, jeg sklir på sleip mose, jeg faller og slår meg, jeg skrubber meg opp og blør både inni og utenpå, det er nytteløst, jeg må og jeg vil ikke, jeg fryser og er redd for sola

det er en slags forskjell på det å gi opp og det å gi etter og jeg vet ikke hva jeg gjør når jeg lar bekken dra meg nedover mot tjernet, det er mørkt og bunnløst og mye større enn jeg trodde det skulle være, mye større enn det var den gangen, det er det samme lille tjernet, men er det ikke det samme som det var, og det er ikke lenger mulig å se hvem det er som sitter der ved bredden på den andre siden, det er for langt unna, men jeg tror, når jeg kikker etter, at det er deg jeg skimter, at det er du som sitter der og sjeneres av sola, den stikker deg visst i øynene, og det er vel derfor du løfter hånda di, jeg kan ikke tro noe annet enn at det er på grunn av sola

eller er det likevel meg, er det likevel meg du ser etter, meg du ser, jeg er jo ikke så langt borte, jeg har aldri vært så langt borte som du tror, jeg står fremdeles der jeg sto den gangen jeg sang, den sangen du vet, jeg kommer alltid å stå her, selv om jeg prøver å gjemme meg, du blir ikke kvitt meg og jeg blir ikke kvitt deg jeg heller

så jeg tar opp mobilen, men legger den fra meg igjen, det er jo ingen vits i å ringe, det vet jeg jo, det er sikkert ikke deg heller som sitter der på den andre siden av dette tjernet som er blitt så mye større enn det var, dere er ikke til å kjenne igjen, verken du eller tjernet, selvfølgelig er det ikke deg, det vet jeg jo, jeg kunne like godt stått på en balkong i byen, i et portrom, ved et alter eller i en båt langt til havs