nå skal det gå langsomt

nå skal det gå langsomt

jeg skal slentre omkring og se meg om 

og tenke på det som er verdt å tenke på

og på det som faller meg inn

langsomt og langt og lenge skal jeg tenke

så langt som herfra til Moss og til Lésvos og Damaskus

jeg skal tenke på ungene og på plasten i havet

og på henne jeg ikke har sett siden ungdomsskolen

(lurer på hvordan det gikk med henne)

og på Arbeiderpartiet

man sender da ikke unger på 18 år aleine til Afganistan

det er ingen skam å snu

jo litt skam er det kanskje

men det må man tåle noen ganger

det vet jeg så altfor godt

dette tenkte jeg langsomt og veldig lenge på i dag

at ingen skulle behøve å være aleine når natta kommer

det var ikke noen ny tanke

den ble bare så viktig der jeg satt og venta

på at en eller annen hadde tid

på at et eller annet skulle skje

novembernatt

det er bare den gamle blodbøken

som holder på bladene sine i natt

kom nå, sier du

kom nå, vi skal tidlig opp i morgen

jeg kommer snart, sier jeg

jeg kan slukke lysene 

november

etter de stormfulle høstnettene spar jeg unna rusk og sand fra sluket, jeg koster trappa for vissent lauv og samler det i svarte sekker, og når det begynner å sludde, bærer jeg den siste utestolen inn i bua sammen med noen krukker med blomster som man med god vilje kan påstå har holdt ut til nå, nå det får være nok, nå snur jeg ryggen til, nå får snøfillene snart komme og dekke over det som er igjen så vi får fred en stund, det dukker jo opp igjen, det som må dukke opp igjen, nå skalker jeg lukene og tenner opp i peisen, nå får det stå til enten det er medbør eller motbør som kommer

hun er blå

hun er blå som fjell og akeleie

som blåbærflekkene på den hvite anorakken

og som plommene når de endelig er modne