jeg skriver det sånn jeg, sa politimannen, så går det litt lettere, han kjente jo far
min og visste at jeg hadde vært speider, og jeg nikket litt motvillig, det
tjente jo ingen at jeg satt 16 måneder på Tunga for å ha nektet
militærtjenesten, men greit var det ikke for en ung idealist med et bein i
kirka og et annet i den venstreradikale rørsla
den
gangen var det noe som het kundeforhold
og bekjentskap til for eksempel banker
og bedrifter, det betydde noe, bankmannen kjente kanskje til mor di, et grepa
kvinnfolk forresten, mor di, og det hadde sine sider selvsagt, både på godt og
på vondt når du skulle søke jobb eller lån eller hva det nå var du skulle, du
sto der og bød deg fram med kroppen og smilet og lukta og sjarmen og magen og
slekta og lønnsslippen din, men du ble i alle fall ikke møtt med generelle
fraser i telefonen, trykk firkant eller vent på svar og hør på musikk mens du
venter i to timer, eller en standardisert CV levert inn elektronisk til et
upersonlig konsern som har fusjonert fem ganger i løpet av de siste 15 åra og har hovedkontoret sitt stadig lenger
unna, et skjema hvor du blir spurt om hvor gammel og introvert og rotete du er i
en skala 1 til 10, den gangen kunne du faktisk å få jobben eller lånet eller
påtaleunnlatelsen fordi han som som snakket med deg ansikt til ansikt visste om
deg og ditt og dine, syntes du virket ålreit likevel eller nettopp derfor, selv
om du var over 55 år eller hadde barn i barnehagealder eller et navn få misunte
deg
eller
du kunne bli avvist av samme grunn, fordi han ikke likte deg eller hadde fått
fyken av mora di en gang i ungdommen eller hva det nå kunne være, det var både
urettferdig og vilkårlig selvsagt, du hadde færre rettigheter, avhengigheten og
vilkårligheten var mye større, og det gikk verst ut over de med få ressurser og
lite borgerlig ansienniet, selvfølgelig, de med minst makt og få bekjentskaper
i systemet
men
makta rår fremdeles, makta rår nå som da, makta finner alltid nye veier rundt
det anstendige, men den hadde i det minste et ansikt den gangen, og du fikk
vist fram ansiktet ditt, du også, jeg satt selv for noen år siden med femti
søknader og skulle velge ut folk til intervju og tenkte på hvem de var, hvilke
mennesker i kjøtt og ånd og vennlighet som skjulte seg bak de skjemaene jeg
heiv over i bunken med de jeg ikke skulle kalle inn til intervju, hva jeg gikk
glipp av av elskelige og interessante bekjentskaper, morsomme tullinger eller
rene psykopater
det
er noe med disse ufiltrerte møtene mellom ansikter, tenkte jeg, og var med ett
tilbake på Alma’s danseskole, der gutta kappsprang over golvet for å by opp den
ukjente jenta vi hadde sett oss ut i stolrekken på den andre siden av salen, vi
sprang og bukket og så var vi stuck on
her den kvelden, hun kunne være fantastisk eller grusom, de vakreste viste
seg gjerne å være de grusomste, og det var jo greit for meg som verken var rask
til å springe eller særlig flink til å danse, og det var ikke sendt ut noe
skjema på forhånd for å finne ut hvem vi kunne passe sammen med, ikke noe tilbud
om å ta noen prøvetrinn for å sjekke om man fant takten
og
sånn var det i kjæresteriet også, du møtte henne ansikt til ansikt en eller to
eller tre eller hundre ganger på jobben eller på skolen eller på fest eller på ungdomsklubben,
og dere kikket på hverandre, pratet litt og så tok du mot til deg, ba henne på
kino kanskje eller på tur i skogen eller så fant bare hendene deres sammen en
dag dere likevel skulle samme vei, og det var ikke foretatt noen
forhåndsutsiling etter en personlighets-CV som du hadde lagt ut på nettet, ikke
inngått noen forhåndsavtale om intensjonen med eller mulige utfall av møtet,
ingen uforpliktende annonsert visning med tanke på mulig innflytting eller hva
man kaller det nå til dags, den gang var grensen mellom «å være venner» og
«være sammen» sylskarp, å gå på kino
nærmet seg grensen, men holdt du henne i hånda eller luktet litt for merkbart
på håret hennes, så var grensen trådt over, da hadde du satset, da hadde du
enten fått en deg ørefik eller så var dere simpelthen sammen, sånn var det bare, så ensomt og så
risikofylt, det var enten eller og uten garantier for hvordan framtida ville
bli, ingen prøvekjøring eller visninger som likevel aldri ville si sannheten om
hvordan det så ut bak de nyoppussede fasadene, du hoppet i det, satte utfor og
lot det bære eller briste, og brast det, så fikk man ta den støyten, for slikt
måtte man tåle, det var slikt man lærte av, slik ble man moden og utviklet seg,
livet var ikke et pedagogisk smøre- og smertefritt prosjekt med forsøksordninger,
forhåndsgarantier og klageadgang, og jo større risikoen var for å tape, jo
større var gleden ved å vinne, ikke noe kundeforhold med 14 dagers returrett der
i gården, nei
