Kategorier

tirsdag 31. desember 2019

jeg håper det ordner seg


jeg håper det ordner seg i 2020
at Trump blir kasta
og grådige tar til vettet

at politikerne prøver å bli enige
så ungene ikke mister håpet

at tvilen seirer over skråsikkerheten
at de som har funnet veien videre
fortsetter å lete

onsdag 25. desember 2019

PÅ JULEHANDEL MED NYE VINTERSKO


-          Brukte du virkelig to timer i skobutikken? spurte Maria.
Jeg hadde vært i byen for å kjøpe nye vintersko. Og ja, jeg hadde brukt to timer, for jeg hadde nemlig vært på Lerkendal og frosset meg følelsesløs på føttene, og dessuten har jeg noen breie føtter i størrelse 47. Og ikke minst har jeg, ved siden av store gubben hesten, en særdeles lang peke-tå som stadig pådrar seg liktorn. Jeg ga derfor blaffen i å vurdere vintersko som ikke minnet om truger, men sørget for å skaffe meg to varme undersåtter med generøs tumleplass for mine plasskrevende tær. Det tok sin tid. Men til slutt kunne jeg glad og fornøyd si farvel til en tålmodig ekspeditør som ga meg et ekstra par skolisser med på kjøpet før hun satte i gang med oppryddingen.
Forleden skulle skoa innvies på vår årlige adventstur til vinterlige Østersund for å kjøpe juleskinke. Men høyreskoa gnagde mer og mer. Både på stortåa og den lange ved siden av. Humøret sank i takt med timene som gikk. Hadde jeg virkelig gått i baret nok en gang? Tiltakende deprimert, taus og skamfull subbet jeg av gårde, jeg hadde jo brukt flere timer og godt over tusen kroner i skobutikken.
            Jeg sa ikke noe til Maria, hun trodde sikkert jeg var blitt en sånn butikk-lei mannemann. Men det var jeg jo ikke, jeg kan gjerne gå i butikker, jeg. Særlig hvis butikkene har stoler hvor jeg kan sette meg ned. Jeg var slett ikke butikk-lei, jeg var dypt deprimert over mitt mislykkede sko-kjøp, min dårlige vurderingsevne, de godt over tusen kronene jeg hadde kastet ut av vinduet, mine svære føtter og mine vonde tær. Det var ytterst pinlig at jeg nok en gang hadde kjøpt meg for små sko. Det underlige var at venstreskoa passet.
            På veien hjem etter flere timers handletur var smertene så store at jeg måtte innvie Maria i mine lidelser. Naturlig nok tok hun det lett ettersom det ikke var hun som var problemet, og hjalp meg velvillig av med skoa da vi kom opp på rommet. Da ramlet de ekstra skolissene ut, de som den tålmodige ekspeditøren hadde lagt innerst i høyreskoa.

lørdag 21. desember 2019

for min skyld


hun fanget meg
i et syltetøyglass

for min skyld, sa hun
og skrudde lokket på

etter det fant jeg aldri ut
hva jeg for min skyld kunne gjøre

fredag 13. desember 2019

fredag 6. desember 2019

jeg skulle gjerne vært litt mykere


jeg har tinntallerkener jeg aldri bruker
og kvier meg for den tunge bakken

jeg glemmer navn
og hvorfor jeg gikk ned i kjelleren

jeg endrer aldri innstillingene på pcen
jeg sier jeg har annet å tenke på

jeg skulle gjerne vært litt mykere
(og litt stivere også, for så vidt)

når jeg har grått ferdig
ler jeg litt

fredag 29. november 2019

jævla kjerring


jævla kjerring, sa hun for tretti år siden
nå hadde hun sittet hos henne i flere uker
og det hadde i grunnen vært ganske fint

hun bar opp den gamle pelargoniaen fra kjelleren
knep av noen visne blader
som det ikke lenger var noen grunn til å dvele ved

fredag 22. november 2019

lørdag 16. november 2019

Om flyktninger - kort essay


Jeg visste det jo. At det er mange flyktninger i verden. Men en artikkel i Klassekampen om Trumps behandling av flyktninger sørfra, fikk meg likevel til å google «flyktninger». Jeg leste at med sine etterkommere teller de palestinske flyktningene om lag 4,25 millioner mennesker og at det er om lag 600 000 mennesker i en flyktningeleir i Kutupalong i Bangladesh. Jeg leste om sør-sudanske flyktninger i ugandiske leire som Bidi Bidi og Imvepi, om Al Hol i Syria, Moria på Lesvos, Shatila i Libanon, Mushkafah i Jemen og Nduta i Tanzania. Jeg leste om Burkina Faso og Den sentralafrikanske republikken og så videre og så videre. Det ville ingen ende ta. Til og med på stillehavsøya Nauru, som ironisk nok blir kalt Pleasant Island, var det en flyktningeleir.

«Ved inngangen til 2019 var 70,8 millioner mennesker på flukt. Av disse flyktet 29,4 millioner over en landegrense. 41,3 millioner er på flukt i sitt eget land. Mennesker som har flyktet på grunn av naturkatastrofer er ikke medregnet i tallene,» skrev FN-sambandet.

Hvor mange av disse er barn? Hvor mange av disse er traumatiserte barn som skal arve verden, og utvikle den videre? Hvis det å utvikle verden videre er noe disse barna kommer til å ha interesse av med de traumer de bærer på. De vil trolig ha nok med å overleve. Og mange vil ha lært seg overlevelsesstrategier som ikke fungerer spesielt bra når de skal være i et vanlig samfunn og i vanlige relasjoner. Det er heftig å ta innover seg hvor mye reparasjon de fleste av disse barna vil ha behov for, og hvor enormt krevende den jobben vil være for de samfunn de er i eller bør ha rett til å bli en del av.

Klassekampen forteller at Trump det siste året har skilt 70 000 barn helt ned i spebarnsalder fra sine foreldre og internert dem i leire mens foreldrene venter på svar på sine asylsøknader. Det er 42 % flere enn i 2018. De fleste blir sittende lengre enn tidligere. Uten sine omsorgspersoner.

Jeg googler videre og leser at den amerikanske etterretningstjenesten i hemmeligstemplede dokumenter beskriver Norge som en av USAs viktigste samarbeidspartnere. Hvorfor hemmeligholdes dokumentene? Er det for hindre at nordmenn at reagerer? Så vi ikke skal få så mye skyldfølelse at vi blir fristet til å sløse bort mere av oljepengene våre? Så vi ikke skal bli fristet til å si «kom inn» når et barn banker på døra og ber om hjelp?


iso 16.11.2019

onsdag 13. november 2019

«Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?»


gamle og visne vaner har ingen fortrinnsrett
legg deg ikke til hvile i stivnede tankesett

tvil vil det alltid være, tvilen er troens venn                      
mål kan ha skiftet ansikt når du har kommet frem

har du ei bør å bære: grådighet, svik og savn                   
kast denne børa fra deg, tilgitt i Jesu navn

rydd dine skoger og strender for søppel og tomme ord                     
livet ditt er en gave til alt som lever og gror

stol på en gud som kommer, ikke på en som var
stol på en nyskapt sommer, barnet skal bli vår far


(Matt.11.3)  

tirsdag 5. november 2019

party


vi la puslespill til kaffen
vi prøvde å sette sammen bruddene på arbeidsmiljøloven
med hvordan det er å brekke lårhalsen når man fyller nitti år

med vinen fulgte selskapskapslekene
og de som satt i sofaen skulle mime NAV
vi foreslo både sopranos, fikenblad og sorgenfri
før vi gjettet riktig

vi satt på noen krakker
og hadde lekt denne leken mange ganger før
men de som satt i sofaen hevdet bestemt
at vi bare kunne gjette tre ganger
slik var reglene, sa de

fredag 1. november 2019

pensjonisten


jeg spretter ikke opp om morran
jeg er som gressklipperen
den starter ikke opp ved første draget, den heller

jeg er i ferd med å gjenerobre langsomheten, sier jeg kjekt
og innkasserer noen anerkjennende smil
helt til hun en dag synes jeg burde rukket å rydde litt i kjellerboden

fredag 25. oktober 2019

han som sklei på grishustrappa


jeg er fremdeles han
som sklei på grishustrappa i 1956

som landa på en rusten spiker
og måtte sy åtte sting

etter tusen valg og tilfeldigheter
og selv om de fleste cellene i kroppen er skiftet ut

har jeg et arr
på baksiden av låret

og husker ennå grisen
spikeren og nederlaget

jeg skulle så gjerne
gjort mors formaninger til skamme

fredag 18. oktober 2019

forvrengte fragmenter


av noen forvrengte fragmenter
skaper jeg meg en barndom
og farger den med levd liv

i dag bruker jeg varm oker
i går ble den ganske mørk 

fredag 11. oktober 2019

jeg ville være vind


jeg ville være vind
og ruske deg i håret

du ville bære meg under trøya
lett som bare det

jeg ga deg bort til noen småunger
som skulle holde tombola

du gjemte meg innerst i skuffen
under strømpene dine

torsdag 3. oktober 2019

den veien

vi går den veien, sa han
det er den korteste

noen ganger er omveier kortere, tenkte hun
og sa ikke noe

tirsdag 24. september 2019

de grå steinene på stranda


velg de grå steinene på stranda
de som svarer nattsvart 
når du spytter på dem

fredag 13. september 2019

drømmene


drømmene
var ikke snille med meg
i natt

de klemte på ei kvise
som ikke ville ut

heldigvis har jeg ei
med sansen for slikt

hun ba meg
vende ryggen til

fredag 6. september 2019

når frosten slipper taket


jeg drar når frosten slipper taket
når snø og is smelter
skal jeg fosse ned fra fjellene
og ut i det store åpne havet

der er det ikke lenger mulig å skille mitt fra ditt
og jeg kan legge fra meg de tyngste steinene

litt styr blir det
litt papirarbeid
noen mail og telefoner

det hadde vært ålreit
om noen stemte i en salme
og tok i et tak når jeg skal ut
jeg vil nødig stå igjen alene

et karbonadesmørbrød etterpå
med ertestuing og løk
hadde sikkert vært godt



torsdag 29. august 2019

eff


effen strekker seg fra loftet
og langt ned i kjelleren, sa frøken frodig
og lente seg over oss
for å vise hvordan
vi skulle holde pennen

og selv om vi kjente puppen hennes i ryggen
eller kanskje nettopp derfor
så nikket vi frenetisk
og forsto veldig godt
hun hadde så jævlig dårlig ånde

men vi lærte effen
det gjorde vi
og den var god å ty til
der vi sto og frøys i friminuttene
frøys og feis og sa faen

vel, jeg sa ikke faen
må jeg innrømme
jeg var ikke tøff nok
til å ønske meg nappaskinnjakke
til konfirmasjonen heller

jeg kjøpte semska og hørte på beatles
de tøffe hadde nappa
og hørte på stones
de hadde mye lengre hår
og mange flere kviser

men jeg hveste noen effer
for meg selv
noen frustrerte slangelyder
for fengsel
flukt og frihet

og for felicia, selvfølgelig
og frida og fanny
og alle mjuke jenter
og det de hadde
som ikke vi hadde

mandag 19. august 2019

en stubbe i allmenningen

jeg eier ingenting
jeg er en stubbe i allmenningen
jeg kan ikke gi deg ly under tunge greiner

men de dagene
da ingenting er godt nok
kan du sette deg ned her hos meg





lørdag 27. juli 2019

Jeg har aldri vært i Sagesund


Et ord i en notis i Klassekampen om en kunstutstilling i Sagesund ble til en madeleine-kake a la Marcel Proust.

Sagesund. Hva var det med Sagesund?

Jeg sitter i hagen i Trondheim. Her har jeg bodd hele livet. Det er juli, jeg har nådd pensjonsalderen, sola skinner og et ord vekker barndommen i meg til live.

Sagesund. Hvorfor dro de til Sagesund? Hver sommer tok min tante og onkel med seg Nils, min beste kamerat, i sjekta og dro på overnattingstur fra Arendal til Sagesund.

Vel, jeg lurer ikke lenger på hvorfor de dro til Sagesund. De hadde sikkert hundre gode grunner for å dra til Sagesund. Jeg lurer på hvilken madeleine-kake Sagesund ble i meg.

Både mor og far var fra Arendal. Det var der slekta var. Særlig på det lille tettstedet Guldsmedengen ved byfjorden bugnet det av tanter og onkler og gammeltanter og gammelonkler og ikke minst en haug fettere og kusiner. Og vidåpne dører hvor jeg var velkommen uten å være invitert.

Så fort det ble sommerferie lempet mor og far oss inn i baksetet på Skodaen, la all bagasjen under en grå presenning på taket, og kjørte til Arendal. Hjem til alle de åpne dørene, de bløte konsonantene og skarre-r-ene. I Trondheim var det ingen andre enn meg som skarret. Skarring hørte sammen med jordbæris og pærebrus, kjærlige tantefang med blomstrete sommerkjoler, svaberg og tunge svømmebelter. Vi reiste ikke nordover igjen før skolen begynte utpå høsten. Jeg ante ikke hvordan somrene i Trondheim forløp før jeg ble voksen mann.

Men så dro de altså avgårde med sjekta si fra Guldsmedengen til Sagesund midt på sommeren. Hvorfor skulle de dra noe sted? De var jo der de skulle være. Vi var jo der. Vi hadde jo både dokkestua og onkel Gunnar i butikken, prammen og båtbua. Vi kunne hekte påhengsmotoren på prammen og dra både til Merdø og Ærøya. Det var her vi skulle være. Sammen. Hva var det med Sagesund?

Det var i Sagesund det begynte. Å slukne. Eller å ulme. En innsikt om at alle disse onklene og tantene og søskenbarna levde et liv uten meg, annerledes enn mitt, et liv da det ikke var sommer og jeg ikke var der.

Jeg var ikke en av dem. Jeg var like lite arendalitt som jeg var trønder. Jeg var ingen av delene. En hybrid. En skarrende trønder. En gjest.

De gamle er borte. Den siste døra ble lukket i fjor. Guldsmedengen og skjærgården utenfor Arendal er den samme, men stiene er grodd igjen. Alt er likedan og helt annerledes.  

Du kan fremdeles plukke bjørnebær på Havsøya. Men Arendal eksisterte egentlig aldri. Arendal fantes bare i en liten gutts drøm om å høre til.

Jeg har aldri vært i Sagesund. Jeg har aldri hatt noe der å gjøre.  

lørdag 20. juli 2019

berberisen


etter en heftig blomstring i juni
var det over

nå står den der og rødmer
til langt ut på høsten



lørdag 25. mai 2019

ingen grunn til å bli overrasket


ingen grunn til å bli overrasket
over at bergensere heier på brann
at de som har hytte i trollheimen liker å gå på fjelltur
eller at man kan komme til å skli når det er glatt

men at noen sørger over fallen frukt
at noen ser skjønnhet i det skadde
og at en fyr fra frøya holder med fulham
gir grunn til forsiktig optimisme

torsdag 16. mai 2019

bruttern


da bruttern tok mandlene
fikk han en kruttlapp-pistol i belønning

han lå i ørska etter narkosen
og plaffa ned alt han kunne se

sovna etter fire ruller
og trengte verken dispril eller globoid



fredag 19. april 2019

påskekrim

I’m not the man I used to be
sa den mistenkelige fyren
til den pene dama med dådyrøynene
og så gikk de neste tjue minuttene
av påskekrimmen
meg hus forbi

for jeg ble sittende og tenke
om jeg også er en annen
enn den jeg var før
fortrinnsvis bedre selvfølgelig
slik at eventuelle damer med dådyrøyne
kan la seg overbevise
eller i alle fall slik
at jeg kan legge noe til side
og se meg om med et annet blikk

eller om jeg er den samme
som jeg alltid har vært
med de samme hakkene
og sprekker både her og der

eller om det var landskapet
som forandret seg
da rasene gikk

etter tjue minutter
hekta jeg meg på påskekrimmen igjen
og da viste det seg
at den mistenkelige fyren ikke var
the man he used to be
han hadde forandret seg
eller han hadde kanskje vært en ålreit fyr hele tida
bare litt uheldig noen ganger
dådyrdama var i alle fall blitt gravid
i løpet av de minuttene jeg hadde tenkt på mitt
og de skulle gifte seg og alt mulig

det var en annen fyr som var skurken
og han var virkelig the man he used to be
selv om han hadde holdt det så godt skjult
at han hadde fremstått som en helt annen

fredag 5. april 2019

klokka seks


klokka var seks
da jeg våkna i den harde gjestesenga
kroppen min synger, sa fireåringen
midt imellom et hopp og et sprett

jasså, gjør den det, sa jeg
kjente på den ømme hofta
og den uoverstigelige grensen
mellom ord og kropp

mandag 18. mars 2019

Diktsamlingen min kommer ut 21. mars, men det kan ta noen dager før den er i bokhandelen. Se vedlagt nyhetsbrev fra forlaget. Det ville være utmerket om du spør etter den i din lokale bokhandel. Du kan selvsagt bestille den i bokhandelen nå, og sverger du til netthandel, kan den bestilles på alle de store kjedene, for eksempel fra Bokkilden https://www.bokkilden.no/side.do?rom=MP eller Haugen bok https://www.haugenbok.no/
Løp og kjøp!