Snøen lavet ned over Trondheim i midten av januar. Så
ble det klarvær og temperaturen sank under ti minus. Jeg så utover en urørt,
hvit flate av snø. Det lignet et hvitt ark.
Jeg husker hvordan jeg som liten tass så utover hvite
flater i de snørike vintrene på 50- og 60-tallet, øyeblikket før jeg stolpet ut i djupsnøen og satte mine spor. Det
lignet øyeblikket før jeg grep fargeblyanten og tegnet de første strekene på
det hvite arket. Der Augenblick ist Ewigkeit.
Etterpå ble det stier og engler, huler og hytter og
hopp i snøen, selvsagt. Og hus og fjell og sol oppe i det ene hjørnet på
tegnearket. Men det var etterpå, etter at jeg hadde tatt skrittet, etter at jeg
hadde tegnet de første strekene på arket.
Jeg var i ferd med erobre, forstyrre eller angripe en urørt
flate. Det var frihet, begynnelse og evighet. Men det var også motstand, ødeleggelse
og slutt. Det var noe annet enn leik. Og mye større enn læring. Hvis ikke alt
er leik og livet kun en leik. Hvis ikke alt er læring og livet kun et strev.
(«Der Augenblick ist
Ewigkeit» et sitat fra diktet «Vermächtnis» av J. W. von Goethe)
