han som sklei på grishustrappa

jeg er fremdeles han

som sklei på grishustrappa i 1956

som landa på en rusten spiker

og måtte sy åtte sting

etter tusen valg og tilfeldigheter

og selv om de fleste cellene i kroppen er skiftet ut

har jeg et arr

på baksiden av låret

og husker ennå grisen

spikeren og nederlaget

jeg skulle så gjerne

gjort mors formaninger til skamme

forvrengte fragmenter

av noen forvrengte fragmenter

skaper jeg meg en barndom

og farger den med levd liv

i dag bruker jeg varm oker

i går ble den ganske mørk 

jeg ville være vind

jeg ville være vind

og ruske deg i håret

du ville bære meg under trøya

lett som bare det

jeg ga deg bort til noen småunger

som skulle holde tombola

du gjemte meg innerst i skuffen

under strømpene dine

den veien

vi går den veien, sa han

det er den korteste

noen ganger er omveier kortere, tenkte hun

og sa ikke noe