-
Brukte
du virkelig to timer i skobutikken? spurte Maria.
Jeg
hadde vært i byen for å kjøpe nye vintersko. Og ja, jeg hadde brukt to timer,
for jeg hadde nemlig vært på Lerkendal og frosset meg følelsesløs på føttene, og
dessuten har jeg noen breie føtter i størrelse 47. Og ikke minst har jeg, ved
siden av store gubben hesten, en særdeles lang peke-tå som stadig pådrar seg
liktorn. Jeg ga derfor blaffen i å vurdere vintersko som ikke minnet om truger,
men sørget for å skaffe meg to varme undersåtter med generøs tumleplass for mine
plasskrevende tær. Det tok sin tid. Men til slutt kunne jeg glad og fornøyd si farvel
til en tålmodig ekspeditør som ga meg et ekstra par skolisser med på kjøpet før
hun satte i gang med oppryddingen.
Forleden skulle skoa innvies på vår årlige adventstur til
vinterlige Østersund for å kjøpe juleskinke. Men høyreskoa gnagde mer og mer.
Både på stortåa og den lange ved siden av. Humøret sank i takt med timene som
gikk. Hadde jeg virkelig gått i baret nok en gang? Tiltakende deprimert, taus
og skamfull subbet jeg av gårde, jeg hadde jo brukt flere timer og godt over
tusen kroner i skobutikken.
Jeg sa ikke noe til Maria, hun
trodde sikkert jeg var blitt en sånn butikk-lei mannemann. Men det var jeg jo
ikke, jeg kan gjerne gå i butikker, jeg. Særlig hvis butikkene har stoler hvor jeg
kan sette meg ned. Jeg var slett ikke butikk-lei, jeg var dypt deprimert over
mitt mislykkede sko-kjøp, min dårlige vurderingsevne, de godt over tusen
kronene jeg hadde kastet ut av vinduet, mine svære føtter og mine vonde tær. Det
var ytterst pinlig at jeg nok en gang hadde kjøpt meg for små sko. Det
underlige var at venstreskoa passet.
På veien hjem etter flere timers
handletur var smertene så store at jeg måtte innvie Maria i mine lidelser.
Naturlig nok tok hun det lett ettersom det ikke var hun som var problemet, og hjalp
meg velvillig av med skoa da vi kom opp på rommet. Da ramlet de ekstra
skolissene ut, de som den tålmodige ekspeditøren hadde lagt innerst i
høyreskoa.
