restriksjonene på det sosiale liv for tida fører jo til at man ser mer tv enn normalt, men det hadde neppe kringkastingsledelsen tatt med i beregningen da de bestemte seg for at de umerkelig og sakte skulle avvikle fredagskveldens høydepunkt, hovedingrediensen i både min og fjernsynets egen barndom, fast post på tv-programmet fra den 16. september 1960 for å være nøyaktig, det programmet vi alle ventet på og som var grunnen til at vi lot tven bli stående på hele kvelden mens vi gjorde oss ferdige med både ditt og datt, kronen på gullrekka, det mest konstante programmet helt fra raymond burrs dager, detektimen med andre ord, med colombo og derrick og helgenen og kojak og poirot og miss marple og foyle og morse og lewis og utallige andre helter som tok følge med oss opp gjennom årene, mens alle hendelsene i livet fant sted, ungdom og oppvekst, opprør og diverse debuter, 1968 og fødsler og død og flytting og studier og jobb og karriere, lenge før almås og dyrhaug, for ikke å snakke om lindmo, så var detektimen der, hver bidige fredagskveld, og presenterte løsningen på en utrolig komplisert kriminalgåte slik at vi sovnet inn med illusjonen om at alt går bra til slutt (gjerne med litt egri bikaver i kroppen)
er det den illusjonen som er borte, at det går bra til slutt, er det derfor de feider ut detektimen, fordi de ikke tror det går bra til slutt lenger, de sier det ikke høyt, men stadig oftere lar de bare være å sende noen fredagskrim i det hele tatt, umerkelig prøver de å avvikle denne livsgnisten på senfredagskvelden, tv-ukas clou for mange av oss, og jeg merker jeg ikke gidder å protestere en gang, «å gå over til noe annet» er jo det nye, vår nye livsbetingelse, jeg bare slår av eller finner en serie på netflix i stedet, jeg gidder i alle fall ikke å se flere tullesportsprogrammer med fordums idrettskjendiser som lengter etter rampelyset og hjerteinfarkt, nei da heller en gammel james bond, crocodile dundee, en fotballkamp fra bunnen av obosligaen eller en lewis-reprise på vox
du påstår sikkert at jeg begynner å bli gammel, og det gjør jeg jo, men jeg dunker med stokken min hardt i golvet og påstår at det ikke bare er derfor jeg får en følelse av ustadighet, at vi går fra det varige til det ubestandige, at å «gå-over-til» blir mønsteret som stadig går fortere og fortere og at det blir stadig mer vanskelig å kjenne sin egen barndom igjen i sine barns eller barnbarns barndom, jeg var tretten i sekstifem og hadde fått meg egen platespiller på rommet og måtte jo ha ei plate også og rubber soul var den hotteste, den var annerledes enn a hard day’s night så det tok litt tid å gli inn i den, husker jeg, men det hadde jeg jo god tid til den gangen, jeg satt på rommet mitt med det trehvite granpanelet, hørte på crying in the rain på ti i skuddet og gjorde meg kjent med drive my car og michelle og etter hvert også til alle de andre lpene jeg kjøpte ettersom åra gikk, snooks eaglin, pentangle, peter, paul and mary, elvis costello, vømmøl, vivaldi og bach, jeg hadde en hel bunke, eller en rekke, rettere sagt, lpene skulle jo helst stå og ikke ligge, og slik skulle de stå i all framtid, trodde jeg, så vi kjøpte oss dyre, fine stereoanlegg med svære høyttalere for vi skulle ikke gå over til noe annet, for selv om kassettene kom så gikk vi ikke over til kassetter, kassettene var bare en slags nødproviant til bruk i bilen og på stranda, det var lper som gjaldt, helt fram til nittennitti faktisk, da først var det slutt, da først gikk vi over til cder, og det var det jeg ville frem til, ikke til cdene, selv om vi trodde de skulle vare evig de også, i alle fall i femogtredve år, men det gjorde de jo ikke
men akkurat da, da cdene kom, da begynte det for alvor, dette at vi gikk over til noe annet, det begynte med at vi sa farvel til lp-platene etter femogtredve år, siden ble det telefonene og lengdeløp på skøyter og einar gerhardsen hadde vi for lengst tatt avskjed med, og med sort-hvitt-skjermene og olof palme, verken tingene eller noe annet skulle vare evig, jeg hadde flere hyller fulle av cder da vi begynte å strømme musikken fra internettet og satte bort de digre høyttalerne, bar både platespillerne, cdspillerne og videospillerne opp på loftet sammen med alle andre slags dingser, maskiner og utrangerte datamaskiner, vi solgte dem ikke på FINN den gangen, nå selger vi jo alt på FINN, det er slik vi kan gå over til noe annet hele tiden, til nye maskiner og duppeditter og sofaer og garderobeskap og planker og feriemål og ektefeller, vi går så mye over til noe annet at vi har sluttet å tenke på at vi går over til noe annet, det er blitt en del av betingelsene, det er det som er å leve i tjuetjue og jeg vet ikke om jeg har gitt opp eller gått over til noe annet eller hva jeg har gjort, men jeg gidder ikke følge med lenger, setter ikke på musikk lenger heller, jeg sitter i den gamle lenestolen fra femtitallet og har gått over til stillheten, leser annie ernaux og gammal gardshistorie fra telemark og har hengt en halv kokosnøtt opp i busken utenfor kjøkkenvinduet slik at jeg kan se blåmeisen komme og nappe litt i nøtta og av og til en hel flokk med sidensvans og jeg tenker at kjøkkenskapene begynner å bli litt slitne, de er tjue år gamle, men jeg er over tre ganger så gammel og tenker ikke å gå over til noe annet på en stund, annet enn til naboen for å høre om han ikke også tilfeldigvis skulle ha en gammel platespiller stående på loftet eller kanskje en tandberg sølvsuper eller tape recorder
