Kategorier

tirsdag 22. desember 2020

om ustadigheten

restriksjonene på det sosiale liv for tida fører jo til at man ser mer tv enn normalt, men det hadde neppe kringkastingsledelsen tatt med i beregningen da de bestemte seg for at de umerkelig og sakte skulle avvikle fredagskveldens høydepunkt, hovedingrediensen i både min og fjernsynets egen barndom, fast post på tv-programmet fra den 16. september 1960 for å være nøyaktig, det programmet vi alle ventet på og som var grunnen til at vi lot tven bli stående på hele kvelden mens vi gjorde oss ferdige med både ditt og datt, kronen på gullrekka, det mest konstante programmet helt fra raymond burrs dager, detektimen med andre ord, med colombo og derrick og helgenen og kojak og poirot og miss marple og foyle og morse og lewis og utallige andre helter som tok følge med oss opp gjennom årene, mens alle hendelsene i livet fant sted, ungdom og oppvekst, opprør og diverse debuter, 1968 og fødsler og død og flytting og studier og jobb og karriere, lenge før almås og dyrhaug, for ikke å snakke om lindmo, så var detektimen der, hver bidige fredagskveld, og presenterte løsningen på en utrolig komplisert kriminalgåte slik at vi sovnet inn med illusjonen om at alt går bra til slutt (gjerne med litt egri bikaver i kroppen)

er det den illusjonen som er borte, at det går bra til slutt, er det derfor de feider ut detektimen, fordi de ikke tror det går bra til slutt lenger, de sier det ikke høyt, men stadig oftere lar de bare være å sende noen fredagskrim i det hele tatt, umerkelig prøver de å avvikle denne livsgnisten på senfredagskvelden, tv-ukas clou for mange av oss, og jeg merker jeg ikke gidder å protestere en gang, «å gå over til noe annet» er jo det nye, vår nye livsbetingelse, jeg bare slår av eller finner en serie på netflix i stedet, jeg gidder i alle fall ikke å se flere tullesportsprogrammer med fordums idrettskjendiser som lengter etter rampelyset og hjerteinfarkt, nei da heller en gammel james bond, crocodile dundee, en fotballkamp fra bunnen av obosligaen eller en lewis-reprise på vox

du påstår sikkert at jeg begynner å bli gammel, og det gjør jeg jo, men jeg dunker med stokken min hardt i golvet og påstår at det ikke bare er derfor jeg får en følelse av ustadighet, at vi går fra det varige til det ubestandige, at å «gå-over-til» blir mønsteret som stadig går fortere og fortere og at det blir stadig mer vanskelig å kjenne sin egen barndom igjen i sine barns eller barnbarns barndom, jeg var tretten i sekstifem og hadde fått meg egen platespiller på rommet og måtte jo ha ei plate også og rubber soul var den hotteste, den var annerledes enn a hard day’s night så det tok litt tid å gli inn i den, husker jeg, men det hadde jeg jo god tid til den gangen, jeg satt på rommet mitt med det trehvite granpanelet, hørte på crying in the rain på ti i skuddet og gjorde meg kjent med drive my car og michelle og etter hvert også til alle de andre lpene jeg kjøpte ettersom åra gikk, snooks eaglin, pentangle, peter, paul and mary, elvis costello, vømmøl, vivaldi og bach, jeg hadde en hel bunke, eller en rekke, rettere sagt, lpene skulle jo helst stå og ikke ligge, og slik skulle de stå i all framtid, trodde jeg, så vi kjøpte oss dyre, fine stereoanlegg med svære høyttalere for vi skulle ikke gå over til noe annet, for selv om kassettene kom så gikk vi ikke over til kassetter, kassettene var bare en slags nødproviant til bruk i bilen og på stranda, det var lper som gjaldt, helt fram til nittennitti faktisk, da først var det slutt, da først gikk vi over til cder, og det var det jeg ville frem til, ikke til cdene, selv om vi trodde de skulle vare evig de også, i alle fall i femogtredve år, men det gjorde de jo ikke

men akkurat da, da cdene kom, da begynte det for alvor, dette at vi gikk over til noe annet, det begynte med at vi sa farvel til lp-platene etter femogtredve år, siden ble det telefonene og lengdeløp på skøyter og einar gerhardsen hadde vi for lengst tatt avskjed med, og med sort-hvitt-skjermene og olof palme, verken tingene eller noe annet skulle vare evig, jeg hadde flere hyller fulle av cder da vi begynte å strømme musikken fra internettet og satte bort de digre høyttalerne, bar både platespillerne, cdspillerne og videospillerne opp på loftet sammen med alle andre slags dingser, maskiner og utrangerte datamaskiner, vi solgte dem ikke på FINN den gangen, nå selger vi jo alt på FINN, det er slik vi kan gå over til noe annet hele tiden, til nye maskiner og duppeditter og sofaer og garderobeskap og planker og feriemål og ektefeller, vi går så mye over til noe annet at vi har sluttet å tenke på at vi går over til noe annet, det er blitt en del av betingelsene, det er det som er å leve i tjuetjue og jeg vet ikke om jeg har gitt opp eller gått over til noe annet eller hva jeg har gjort, men jeg gidder ikke følge med lenger, setter ikke på musikk lenger heller, jeg sitter i den gamle lenestolen fra femtitallet og har gått over til stillheten, leser annie ernaux og gammal gardshistorie fra telemark og har hengt en halv kokosnøtt opp i busken utenfor kjøkkenvinduet slik at jeg kan se blåmeisen komme og nappe litt i nøtta og av og til en hel flokk med sidensvans og jeg tenker at kjøkkenskapene begynner å bli litt slitne, de er tjue år gamle, men jeg er over tre ganger så gammel og tenker ikke å gå over til noe annet på en stund, annet enn til naboen for å høre om han ikke også tilfeldigvis skulle ha en gammel platespiller stående på loftet eller kanskje en tandberg sølvsuper eller tape recorder

fredag 18. desember 2020

jeg vet ikke

det står jeg tror
på den ene siden av arket
og jeg vet ikke på den andre
 
jeg kommer aldri til å oppdage noe
jeg ikke har tenkt på
som en mulighet
 
da
kan jeg også komme til å oppdage noe
som ikke finnes

fredag 11. desember 2020

MAJA OG DEN SÖRJANDE MADONNA

I det historiske museet i Visby, kalt «Gotlands fornsal», er det en stor samling treskulpturer fra Gotlands mange gamle kirkebygg, deriblant en rekke Madonna-skulpturer. Lille Maja på fem år stanser foran den mest kjente av dem, den såkalte Öja-madonnaen fra 1200-tallet. Den blir gjerne kalt Den sörjande madonna, og har tydeligvis gjort sterkt inntrykk på jentungen. Hun snur seg mot pappaen sin og spør:

”Hvorfor er damen så lei seg?”

Pappaen har lært seg moderne formidlingspedagogikk og svarer ikke. Han spør i stedet:

”Hvorfor tror du hun ser så trist ut, Maja?”

Maja tenker seg om, og svarer:

”Det er fordi hun ikke har noe barn.” 

I sine opprinnelige omgivelser, i Öja kirke syd på Gotland (hvor det nå står en kopi) er Den sörjande madonna en del av en større utsmykning, et såkalt triumfkrusifiks. Det er et sol-formet seiers-krusifiks, et forsøk på å forene sorg, smerte og død med seier, håp og nytt liv. Den sörjande madonna står som en tilskuer til dette gull-forgylte solkorset, skjønt tilskuer er kanskje ikke det rette ordet. For blikket hennes er ikke vendt mot krusifiksets lidelse og seier, men nedover og mer innadvendt, det kan se ut til at hun betrakter sine egne hender, vi vet ikke riktig om hun legger sine bekymrede tanker fram for Gud i bønn eller om hun bare står der og tvinner fingrene sine. Hun ser slett ikke ut til å glede seg over at døden på korset skal bli oppslukt til seier. Akkurat det er det kanskje ikke så vanskelig å forstå for en far eller en mor som har opplevd å miste barnet sitt. Maria er en mor som står alene igjen. Hennes barn, hennes sønn, er revet fra henne, og dersom noen sier til henne at det er for å fullføre et større prosjekt, eller at dette vil hun bli klok av å oppleve, så er det henne revnende likegyldig, sønnen lider og dør, det er hennes barn det gjelder, hennes barn som kom til verden gjennom hennes kropp. 

Det er dette doble ved å sette barn til verden. På den ene siden er det den viktigste håps- og seiershandling vi i kjærlighetens navn kan foreta oss, på den annen side vil dette barnet med nødvendighet måtte møte motgang, smerte og sykdom, angst og død. Slik tenker Majas pappa, men det sier han ikke til Maja, for han skjønner at hennes selvfølgelige svar, at Maria er trist fordi hun ikke har noe barn lenger, heller er å forstå som en irettesettelse for slike depressive voksne som har mistet fremtidshåpet og evne til å leve her og nå. ”Maria er lei seg fordi hun ikke har noe barn,” slår Maja fast, ”men her er jeg,” sier hun, ”akkurat her og nå, og det er du også, du er her akkurat nå sammen med meg, og det jeg vil, mest av alt, er at du skal være jublende glad for at jeg er her og for at vi er sammen, for at du ser meg og hører at jeg spiller fløyte. Kom, så skal vi danse og synge og holde hverandre i hendene!”

Visst går tiden, visst blir vi eldre, visst har man fått sine slag, og visst kommer det som er verre. Både sykdom og død er i vente, men Maja er uten baktanker og vil at pappaen skal vise henne sine vakreste malerier, fortelle henne sine underligste historier, og til takk skal han få del i hennes fem-årige hengivenhet og fremtidslyst. Barn burde primært være en påminnelse om livet, men de er også et memento mori, en påminnelse om døden.

Det handler om pappaens evne til å ta imot, til å dele rom. Det er det han må lære i møtet med Maja. Det handler om å ta imot barnet, slippe barnets og dets tolkninger inn i rommet, tillate at rommet blir farget av alle de som er til stede, ikke bare den voksne, ikke bare barnet, og å se dette møtet som en berikelse. Maja skjønner godt at Maria er lei seg, for Maria har jo ikke noe barn å dele rommet sitt med.

(Triumfkrusifikset fra 1200-tallet i Öja kirke syd på Gotland. «Den sörjande madonna» til venstre. Postkort av Siv & Key L. Nilsson, Visby)




fredag 4. desember 2020

det blir fort mørkt i november

det var tid for å gå ut i den stålgrå barfrosten
med glidelåsen trukket helt opp til adamseplet
og lua godt ned over ørene
 
ut i det kalde, gjennomsiktige lyset
like blekt og rosahvitt som huden din
kom da, smilte du
det blir fort mørkt i november