fornuften tilsier
at jeg burde skrive om noe nyttig, men denne gangen handler det om det unyttige,
det viktige, det avgjørende, det som gjør livet meningsfullt å leve, det som ikke
kan begrunnes i nytte, (selv om vi er flinke til å redusere det meste til utilitarisme,) familien
og vennene, leken, kunsten, naturen, troen, håpet og solnedgangen
jeg har ikke familie fordi den er nyttig og det er ikke fordi de er nyttige
jeg har de vennene jeg har, barn leker ikke fordi det er nyttig, selv om det trolig
er det nyttigste de gjør, jeg skriver ikke dikt fordi det er nyttig, og jeg bærer
ikke min kristentro fordi den er nyttig, ikke av moralske eller fornuftige
grunner heller, for den saks skyld, jeg vet ikke hvorfor det kjennes bedre å
gråte ut sin fortvilelse i mosen under ei gran i skogen enn mot grå asfalt og
betong, men sånn er det, og jeg forstår hvorfor førsteklassingen blir lei av de
banale leseheftene som hun i den pedagogiske nyttighetens navn blir påbudt å
lese i stedet for skikkelige eventyr som man både kan le og gråte av
i et ledig rom ovenpå spirer og
gror det i tomat- og agurkplanter, blomkarse, ringblomster og fennikelspirer som
venter på å bli plantet ut, og lite gjør kona så glad som å stelle med spirene
sine, hver kveld ved sengetid blir jeg avkrevd interesse og tilbudt omvisning,
virksomheten er langt dyrere og mer arbeidskrevende enn å kjøpe ferdige tomater
på rema
så hvorfor da da, hvorfor elske og drikke vin, hvorfor holde seg med venner,
hvorfor få unger og herje med barnebarna, hvorfor leke og nyte kunst, hvorfor
lese romaner, hvorfor så blomkarsefrø, hvorfor ta seg tid til å sitte å glo ut
i lufta, hvorfor drikke kaffe med naboen, hvorfor gå kveldstur i solnedgangen
uten ambisjoner om å bli svett, hvorfor håpe og tro, hvorfor spille piano og ta et slag
kort med kona før man legger seg
kan det hende at til og med jobben burde ha en dimensjon av noe annet enn
nytte, kan det hende at livet har flere eventyr og større drama å by på enn de
nyttige, kan det hende at alt dette unyttige faktisk er helt nødvendig, for å
leve
livet er vel det viktigste memento mori man kan tenke
seg, en ganske så nyttig påminnelse akkurat det, spør du meg, denne kalde,
pandemiske våren som smyger seg så sakte fremover, men nå var det jo for en
gangs skyld ikke det nyttige vi skulle snakke om denne gangen da
