en annen tid

sekstende mai var vi lykkelige
på vei til lerkendal sammen med tjue tusen andre
sto tett i tett i kø foran inngangen
og gikk tett i tett inn gjennom porten
satt skulder mot skulder på plassene våre
kjente pusten fra de som satt bak oss i nakken
og da helland scora, hoppa vi opp, dansa og gliste
og dunka hverandre i ryggen
etterpå gikk vi tett i tett ut igjen
og vandra rolig hjemover
i kø over stavnebrua
 
våkna like fornøyde opp til den søttende
og pynta oss for å dra til byen
sammen med alle andre, selvsagt
trikken var stappfull lenge før den nådde vår holdeplass
men stoppa likevel og tok oss med
det gjorde den på alle de andre holdeplassene også
og da dørene smalt igjen ved bygrensen
var det ikke mulig å røre på seg i det hele tatt
jeg registrerte kroppslig berøring med minst seks medpassasjerer
fremmede, blide, søttendemaipynta damer og menn
smilte vennlig til de ansiktene
som var mindre enn ti centimenter unna sitt eget
 
da det ble sommer, fløy vi til portugal og irland
og etterpå kjørte vi land og strand rundt
for å besøke venner og kjente
utpå høsten kom barna og barnebarna  
i stappfulle ettermiddagsfly fra hovedstaden
de heimeboende kom også, selvsagt
samt inngifte-onkler og kjærester
vi lekte gjemsel bak gardiner og under ulltepper
og ungene endte opp som en menneskeklump i skuvsenga
lykkelige over å være sammen
 
julaften var det plass til seks personer på hver benk
men vi satt åtte og hadde de yngste på fanget i tillegg
det var sikkert tretti som ikke fikk sitte i det hele tatt
som trengte seg sammen i midtgangen og i våpenhuset
de sto som sild i tønne (eller som makrell i tomat
som en moromann hvisket til de som sto nærmest)
ingen snakket høyt om brannvernforskriftene
i stedet lyttet vi til juleevangeliet og tenkte
at dersom det ikke var rom i herberget
så fikk det i alle fall være plass i kirka
etterpå gikk vi hjem til ei juleskinke vi hadde kjøpt i sverige
 
og vi trøkka oss sammen på juletrefesten også
måtte lage fem ringer for få alle med rundt treet
rugget lattermilde med museskritt framover og bakover
her kommer dine arme små, sang vi
vi vandrer fra hver en verdenskrok
og satte ikke fram ekstra bord til nyttårsselskapet
det var hyggeligere å sitte trangt
og fortelle om studieoppholdet i australia
drømme om goa og hoi an
og planlegge gutteturen til paris
vi hadde flybilletter trettende mars
skulle se psg på parc des princes
ved midnatt gikk vi ut og så på rakettene
klemte på hverandre og på naboene
kysset damene på kinnet og ønsket godt nytt år
ante ikke hva vi hadde i vente

alt det hvite

 jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg i alt det hvite
det er bare meg, bare meg hele tiden
og ingen dør ut

det hender jeg hører dem hviske
det hender jeg hører sang

19.01.2021

 for fjorten dager siden kom det så mye snø at det var noen vits i at den kom, så mye at jeg kunne få skuffet litt og jon og hk kunne ta fram skia, og deretter ble det kaldt, mellom ti og tjue minus, og det har det vært siden, hvitt, reint og kaldt og vidunderlig vakkert, grantrær nedtynget snø, kratt og lauvtrær med rimfrost over alle sine nakne, knudrete greiner, sol som glitrer i snøkrystallene, fantastiske spill av lys og skygge, og så den blåblå skumringen, jeg har tatt bilde etter bilde, det ble nesten for mye av det gode, jo, det BLE for mye av det gode, jeg beklager så meget, jeg har nå et akutt behov for å ta stygge bilder, mørke bilder, ensomme bilder, smittefarlige bilder, likegyldige bilder, bilder av sørpa fra bildekkene i garasjen, bilder av at vi ikke får besøke hverandre, gå på kino eller fotballkamp sammen, bilder alene foran tv’n, men i dag, da jeg tok den turen jeg pleier rundt vatnet, etter at jeg hadde tatt en prat med camilla, hun ropte HEI IVAR på lang avstand, og godt var det, for pratsjuke var vi jo begge selvfølgelig, sånn er det jo når vi ikke får gå på besøk til hverandre, la jeg plutselig merke til at det hadde blitt mildere, bare 4-5 minus kanskje, og det begynte å skye over, og da måtte jeg jo forte meg å ta fram kameraet og fange de siste snøkrystallene i bringebærkrattet likevel, for ingenting varer evig dessverre, eller heldigvis eller forhåpentligvis, jeg vet ikke helt, men det var kanskje på tide og ta tak og gjøre noe, noe annet, bake boller, spikke noe, rense sluket, lese den beste boka en gang til, riste på golvteppene, ringe truls, i overmorra er det til og med meldt varmegrader

januar 2021

det var nå vi skulle krype tettere inntil hverandre, kjenne varmen og lukten og se hverandre i øynene og kanskje litt blygt til siden, fange hverandre og sette hverandre fri, le og leke gjemsel, slik vi egentlig alltid gjør når vi er sammen, uten å legge merke til det, det var nå vi skulle forstå hvordan vi har det, uten å si noe, vise at vi bryr oss, være sammen, være glade for å være sammen, selv om vi kanskje er triste, det hender jo vi er triste og da er det jo fint å være sammen på mindre enn en meters avstand

             det var nå vi skulle tette sprekkene, reise og besøke hverandre, stå tett sammen og juble, dytte hverandre kameratslig i siden med albuen, ikke sitte for oss selv og fryse, i hvit ensomhet, i menneskelige minusgrader, ikke snakke til hverandre gjennom kameraer og mikrofoner eller i chattekanaler, ikke tenke rare tanker om oss selv og hverandre og om alt og ingenting, ikke sitte alene og se kjedelige tv-programmer, ikke lure på om vi begynner å få vondt i hodet eller halsen, det var nå vi skulle sitte på kafe eller vandre langs strender og snakke fortrolig sammen, lytte til lyden av rullestein og dønninger, tenne bål eller i peisen, spise brie og drikke rødvin, tulle oss inn i ulltepper og krype tettere inntil hverandre, knele, trøste, elske

koronakvelden

vi hadde slått av tv-en etter gjensynet med en gammel krim og jeg var godt i gang med å kommentere forholdet mellom lewis og hathaway, jeg skulle akkurat til å dra noen analyser om sorg og skyld i lys av klasse, religion og far-sønn-problematikker da jeg fikk følelsen av at du ikke fulgte med lenger, at du satt der og smilte, ikke ukjærlig, ikke ulikt det smilet laura hobson gir lewis mens hun umerkelig blunker til hathaway

når alt kommer til alt

når alt kommer til alt
er du kanskje ikke så skråsikker likevel
mer skrå enn sikker, kanskje
krenger, så å si
lik et skip i havsnød
 
det er ikke de skråsikre, vet du
som bygger huset sitt
der utsikten ikke skygger for innsikten
og tosomheten ikke stjeler all ensomhet
 
det ble kanskje ikke slik du hadde tenkt deg
eller kanskje var det akkurat slik det ble
uansett må du drikke melka
før den blir sur
og høste eplene før de faller

med ett

med ett var jula oppbrukt, julekakesmulene lå strødd utover, peisdøra gjensota og kjøkkenbenken smurt inn med ribbefett, vi kokte egg til frokost, men silda var spist opp og det lille som var igjen av juleskinka så ikke så delikat ut lenger, de voksne ungene hadde reist hjem til leilighetene sine, kongen fant ikke ord for den sorga han følte og regjeringa innførte full sosial isolasjon, det var likevel ikke så mange vi hadde sett snurten av denne jula og det var ikke så mange som hadde sett jula vår heller, så plutselig kjentes det maktpåliggende å raske sammen all julepynten og bære den ned i kjelleren i de samme gamle pappkassene som vi hadde båret opp for fjorten dager siden, det fikk så være at de tre hellige kongene ikke nådde fram til barnet i krybba i år, det var så meget med denne jula som var annerledes, som hadde gått i vasken, så det var ikke noe å vente på lenger, vi pakka både josef og baltasar og oksen og asenet inn i det gamle silkepapiret og heiv juletreet ut i kulda, vi støvsugde og vaska heimen som utover ettermiddagen og kvelden ble mer funksjonell enn festlig, mer blågrå enn rødgrønn, mer potet enn rosenkål, vi tok fiskekakene opp av fryseren og var klare for den første mandagen i januar

inntil nylig

inntil nylig trodde jeg
at ingenting nødvendigvis
var siste gang
 
men nå har jeg forstått
at langt mindre enn jeg hadde regnet med
blir som det var
 
det er glatt og jeg drar på meg piggskoa
jeg går den samme stien rundt vatnet
det er aldri det samme