dovrebanen

han kom på toget på dombås
og hadde fått sete ved siden av meg
han forsto at jeg helst ville sitte alene
og det var kanskje derfor
vi begynte å snakke sammen
 
etter den obligatoriske sonderingen
«felles kjente» (det var ingen)
og slike spørsmål om arbeid
som bare velberga nordmenn
tillater seg å stille fremmede
gikk vi gjennom det grøvste
av drømmer, kvinner og familie
også ungene, selvsagt
 
det ulte i usikrede planoverganger
og da vi rullet inn på det øde stasjonsområdet på otta
forsto vi at det ikke var noen vei utenom
for i alle følelser fantes det rester av tidligere erfaringer
og etter at nordgående hadde passert i motsatt retning
gikk det raskt nedover dalen
pillarguri blåste det samme i bukkehornet
som vi hadde hørt om siden vi var barn
 
vi luftet seire i sjoa
og sorg i vinstra
nye eventyr i ringebu
og grusomme svik på tretten
ved lillehammer måtte vi innse
at vi strevde med å forstå
mer enn vi hadde blitt forstått
elske annerledes enn vi hadde blitt elsket
det var som å stå ved et juv
og skue over til et land
vi aldri kom til å mestre
 
siden satt vi tause og tenkte
på slike erfaringer som vi holdt for oss selv
slike som var så mørke og skamfulle
som faen og helvete og mere til
og slike som skinte så vakkert og sterkt
at vi for alltid var blendet av lyset
 
da han gikk av på hamar
gikk jeg og stilte meg ved vinduet
bakerst i bakerste vogn
så skinnene bukte seg bakover
bakover, bakover, bakover

lukker øynene

 

undulatene

da jeg hørte gråten fra kjelleren
åpnet jeg buret
og slapp ut undulatene
så de kunne dø

jeg skulle aldri sagt nei

-         - jeg skulle aldri sagt nei, sa han

jeg ante ikke hva han hadde sagt nei til og forventet en fortsettelse, men den kom ikke, det var kanskje ikke så overraskende, sjansen var stor for at han i så fall måtte ha fylt på med noen detaljer som både kunne vært pinlige og intime og som hadde ført oss langt vekk fra våre trygge og vante samtaleområder, men han hadde jo sagt a, så jeg forventet selvfølgelig b og jeg tidde derfor stille til tross for at det under andre omstendigheter (og i følge dannet turtaking i samtaler av denne karakter) ville vært min tur til å si noe, men slik jeg kjente ham, var taushet den mest effektive måten å få ham i tale på, jeg regnet med at hans sosiale ansvarlighet og behov for å holde samtalen i gang raskt ville overskygge hva han måtte ha av eventuelle planlagte strategier og tvinge ham på banen, han ville simpelthen ikke tåle at dialogen gikk i stå, og det viste seg rett

-         - jeg får aldri den sjansen igjen, sa han

-         - nei, sa jeg, og det må du nok leve med resten av livet

med «resten av livet» tok jeg litt sterkt i, men jeg ville finne ut om den sjansen han hadde gitt slipp på, var av livsødeleggende karakter eller bare en filleting som for eksempel å si nei til en kopp kaffe, noe som for så vidt, som innledning til et lengre handlingsforløp, også kunne ha gitt skjebnesvangre konsekvenser, det er ikke lett å forutsi konsekvensene av sine handlinger, og selv noe så enkelt som å si nei til en kopp kaffe kan få store følgevirkninger, man skal være på vakt når det gjelder slike ubetydelige, men avgjørende detaljer, man kan aldri vite hvilke katastrofer som kan skje eller hvilke ekstraordinære opplevelser man kan få del i gjennom å bli tilbudt en kopp kaffe, men jeg ante som sagt verken hva eller hvem han hadde sagt nei til, det var jo mest sannsynlig noe helt annet enn et tilbud om varm drikke, så jeg ventet spent på fortsettelsen, men

-         - det var fint å snakke med en så klok mann som deg, sa han bare, det er ikke mange som ville forstått hvor tungt dette er, og du har rett, jeg skulle ikke latt den sjansen gå fra meg, fortsatte han,

dunket meg takknemlig på skulderen og gikk