uunnværligheten

 

om middag, langrenn og fotball

jeg tok meg en skonrok, sa han (hun hadde vært bortreist)
vi må snakke litt sammen, sa hun, om hva som er middag
om det er noe som er det måltidet vi kaller middag
noe som rettferdiggjør karakteristikken middag
 
la oss heller snakke om langrenn, sa han
(han hadde fått blod på tann etter en helg i sofaen)
om hva som er langrenn, om det er noe som er langrenn
om det er seige, ensomme spor i skogen
eller rundt og rundt på ei fluorisert slette
 
vi må i alle fall snakke om fotball, sa hun
må vi egentlig det, sa han (det var tv-kamp samme kveld)                        
 
(jfr Lena Anderssons håp om forstandens gjenkomst)  

jeg har stått ved graver

jeg har stått ved graver
djupere enn marianergropa
 
det tok lang tid før jeg forsto
at det fantes liv under havisen
 
i hanoi så jeg en mann kjøre av gårde
med tusen egg på mopeden
 
i det vakreste var bare et fåtall til stede
øynene dine glitret som snøhetta i sola

tanken og skoa

jeg hadde vært hos prosten og lagt fra meg slikt
som man legger fra seg hos proster
jeg hadde for sikkerhets skyld (og helt unødvendig)
supplert lageret av paracet og rødvin
jeg hadde vært innom jernia for å kjøpe lenke til diktene mine
to meter burde holde, litt rom kunne de ha å røre seg i
og det var enden på lista over mine gjøremål den dagen
en riktig så travel dag for pensjonisten
 
trygg og lettet overlot jeg tankene mine til seg selv
men særlig imponert ble jeg ikke
da det viste seg at de ga seg til å tenke på skoa mine
de skoa du har tatt på deg, tenkte de
(det var midt i april og snøen hadde kommet og gått flere ganger)
er skrekkelig vonde å gå med
nå har du har klart å komme deg så langt ut i livet
at du kan koste på deg å hive de jævla skoa i søpla
 
det var for så vidt ikke et overraskende tema
men mye kraftigere tenkt enn jeg hadde forventet
særlig av mine egne tanker
og langt kraftigere enn jeg var forberedt på å meddele skoa verbalt
det var jo tross alt ikke deres feil at jeg brukte størrelse førtiseks
og hadde et sterkt behov for vifte med tærne
 
jeg så ned på dem, takk for at dere prøvde, begynte jeg
herlighet, avbrøt tankene, skjerp deg
det får da være måte på aggresjonshemming
det er jo dine bein og du som skal bruke de hersens skoa
så jeg skrudde opp nivået et par hakk
dere er virkelig noen vonde sko, begge to, sa jeg
nå gidder jeg simpelthen ikke gå med dere lenger
muligens burde jeg lytte litt mer til tankene mine

tenkte på deg i dag

hei du

tenkte på deg i dag
man går jo så mye for seg selv for tida
og tenker
og i dag tenkte jeg på deg
og på lua di, den blå
med den fine, runde dusken
som troner på toppen av hue ditt
som en blue moon
jeg ble litt gladere med ett
da jeg tenkte på deg og på dusken din
no longer alone liksom
det er de færreste som kan rose seg av en slik dusk
som du kan av din
det tenkte jeg på da jeg tenkte på deg i dag
mens jeg ruslet for meg selv under lerketrærne
her og der lå det fremdeles is i skyggene
denne dagen da life egentlig var a bitter cup
for the saddest of all men
 
("Blue Moon» Rodgers/Hart. Stewart/Clapton-versjonen.
https://www.youtube.com/watch?v=9q2_HCczKNA)

«I BEG YOUR PARDON» (Joe South/Lynn Anderson)

du må ha noe skikkelig seriøst på gang
siden du ber meg om ikke å lage store problemer
ut av småting
det er jo ellers liten vits i å be en som mangler hender
om å få ut finger’n
og ikke spesielt comme-il-faut å be den døde
om ikke å ta alle ting så alvorlig