nummer to

jeg var ikke den første
som ropte høyt
om at sauen hadde en ulv inni seg
eller ulven en sau
at plommene var overmodne
og keiseren både full og naken
jeg var heller ikke den første
som avviste stor og liten
som avgjørende argumenter i debattene
 
men når noen først hadde hevet røsten
var jeg tidlig ute, jeg også
så tidlig at man kunne tro at det var jeg
som var klartenkt
men det var det ikke
jeg var bare en god nummer to
noen må jo være nummer to også
hadde det ikke vært for nummer to
ville ikke nummer tre gjort noe med saken

grunner det er tryggest å tie om

av grunner det er tryggest å tie om
(man har da gjort sine erfaringer i livet)
lette jeg etter det perfekte svaret
den enkle responsen
som signaliserte velvillig verdighet
uten at jeg ble stilt til ansvar for noen mening
eller bli avkrevd noen form for handling
 
jeg vurderte først «mmm»
psykologenes nasale humming
mer en lyd enn et ord, egentlig
som kan framføres med diverse tonefall
som i kraft av sin emosjonelle nøytralitet
og sitt svake semantiske innhold
likevel inneholdt en slags oppfordring
eller utfordring kanskje
til å si noe mer
 
men siden jeg ikke hadde spesielt behov for
at den jeg hummet til skulle fortsette samtalen
og opplevde at den nasale hummingen
skapte en uønsket distanse
en skjev rollefordeling mellom meg og den behummede
gikk jeg over til det nord-trønderske, mer imøtekommende uttrykket
«det har (eller bør/kan/må/skal/tør/vil) du, ja»
 
men da det viste seg at folk fra andre strøk av landet
tolket dette svaret til at jeg allerede visste hva den jeg snakket med
hadde eller burde eller kunne eller måtte eller skulle eller turde eller ville
(«jeg har fått meg jobb» «det har du, ja»)
og oppfattet meg derfor både som bedrevitersk og arrogant
tok jeg heller i bruk det mer diffuse «nettopp»
en uforpliktende, men likevel imøtekommende bekreftelse
på de utsagn som ble rettet mot meg
(«jeg skal på lerkendal i kveld» «nettopp»)
 
men siden jeg kunne få trøbbel ved enkelte direkte spørsmål
for eksempel hvis jeg var sulten og noen spurte om jeg hadde spist
endte jeg opp med det gammelmannsaktige «sier du det»
idet jeg antok at det burde være temmelig ufarlig å bekrefte det faktum
at noen hadde sagt akkurat det de nettopp hadde sagt
det fikk så være at jeg så vidt antydet
at det muligens kunne være noe interessant i det de sa
såpass kunne jeg vel driste meg til å respondere, tenkte jeg
om jeg bare klarte å beherske mimikken
og hurtigst mulig bringe dialogen inn på et sidespor
ved å introdusere et avvikende og høyst uinteressant tema

"Den tynneste kvisten på epletreet" kan kjøpes som e-bok!

Diktene i diktsamlingen fra 2019 "Den tynneste kvisten på epletreet" finnes ikke i denne bloggen, og boka er dessverre utsolgt fra forlaget. Men boka kan kjøpes som e-bok! 

https://ebok.no/ebok/den-tynneste-kvisten-pa-epletreet_ivar-selmer-olsen/?fbclid=IwAR3Upp8k6dgAOAbjRn7aaM3_eFytZRENs7ZMBwrcENRwWUKHH3kLRu5aD9I

det går ikke bra

det er på tide å si det som det er, det går ikke bra
det kan ta sin tid, men det går ikke bra til slutt
selv om du insisterer på å svette deg opp bakkene
så nytter det ikke, du kan like godt nyte nedoverbakkene
det finnes ikke løsninger på alt, ikke svar på alle spørsmål
du kan like godt ta med deg et spann
og gå ut i skogen og plukke blåbær
lytte til sangen fra en fugl du ikke ser
for ingen vet hvor lenge humlene surrer
eller hvor lenge beveren bygger hytter i vannene
en dag har de dratt sin vei eller ligger døde under isen
du kan like godt ta deg en kopp kaffe med naboen
han som lurer på om han skal snekre kista si sjøl
det hadde jo vært stilig, sier han og gliser