her er jeg

her er jeg
dette er mitt ansikt
alt jeg skriver
roper etter deg

søndag 20. mars 2022

det er mars 2022 og snø og is dekker mye av plena og fortauet, men sola skinner denne søndagen, og når den får tak, stiger temperaturen til over fem grader, og da må vi ut, vi må hjelpe denne våren på vei, akkurat denne våren må vi heie på, det er viktig og det haster, denne vonde våren, vi hakker i isen med spader og spett, vi koster den asfalten som er bar, ren for strøsand, og der plena er åpen, raker vi lauvet unna, og vi sprer snøen for å få den til å tine fortere, plukker opp tørre kvister som vinterstormene har blåst av bjørka, det er på ingen måte effektivt, det er altfor tidlig, vi skjønner vi må gjøre det om igjen, men vi må, i morgen regner det kanskje, eller snør til og med, vi fyller tilhengeren enda det er lenge til vi kan trille den ut på gata, det for mye snø og is som stenger oppkjørselen, vi henger et laken til tørk på snora, et hvitt fredslaken kaller vi det, siden det er søndag og klokkene på havstein ringer til messe, vi vet at lakenet ikke vil tørke før vi må ta det inn igjen, men vi er utålmodige og naivt håpefulle, i alle fall denne formiddagen, love&peace har ikke tid til å vente til i morgen, vi vil grave i jorda, vi vil så salat og sette poteter, det er altfor tidlig, men vi pusher på likevel, vet ikke riktig hva og hvorfor, men det skal gro, det må bli fint igjen, spurvene har aldri vært så pjuske som i år, men vi skal ut og kvitre alle sammen, våge oss ut av hekkene, alle skal bevege seg fritt under en stor og fri og åpen himmel, treffe nye venner og gamle, klemme og holde hverandre i hånden og ungene skal tegne paradis og rare figurer midt i gata med krittene sine, voksne skal glemme alt som gjør vondt, vi står der med spaden og spettet og gråten i halsen fordi det er så forferdelig ikke å kunne gjøre noe annet enn å hakke i isen, yr melder om mange frostnetter framover, forbannet være all is og hålke og natt og mørke og bomber og oppblåste idioter

BØNN

da jeg så bildene fra Mariupol
da det som ikke skulle skje, skjedde
da jeg leste meldingen din
 
ble jeg stående og stirre
på ingenting
kall det gjerne en bønn
 
jeg tok hånden din
eller kanskje det var du som tok min, jeg vet ikke
men kall det gjerne en bønn, det også

Færre år

jeg har stadig færre år
til å gjøre det jeg burde gjøre
og jeg har innsett
at det jeg burde gjøre
ikke behøver å være så storslagent
som det jeg trodde det måtte være
egentlig trenger jeg bare
åpne favnen og ta imot
det burde jeg skjønt
for lenge siden

MITT

om du lar meg fargelegge bildene mine selv
og tåler at noen forblir i sort-hvitt
så skal du få se dem alle sammen
tar du det som er mitt
har jeg ingenting å gi