Å BLI SYTTI

denne komikerdama som skrøt
av hvordan hun som overmåte fyllesjuk museumsguide
fikk den negative stemningen blant publikum til å snu
da hun lurte «kjerringene på sytti» til å tro at hun var gravid
jeg syntes ikke hun var noe morsom
 
jeg er i ferd med å bli betraktet som en person under avvikling
snarere enn under utvikling
en man er snill mot når man besøker
som ikke hjelper til, men må hjelpes
en som bør være takknemlig for i det hele tatt å få besøk
 
en sur, gammel gubbjævel
som egentlig er ganske fornøyd med å surne litt
for eksempel når den unge, eplekjekke litteraturanmelderen
bemerker at den nittiårige poeten robert bly
unngår å havne i «syttiåringenes patetiske livsvisdom»
 
da spør jeg så syrlig jeg kan
om syttiåringenes livsvisdommer generelt er mer patetiske
enn eplekjekke førtiårige litteraturanmelderes livsvisdommer
og hva det er som er så patetisk med sannheten
og døden og den stadige trangen til å pisse

1952-erne

vi var de som kom etterpå
etter krigen og det som betydde noe
det var ikke noe spesielt med oss
vi var etterdønningene
de mange og de feite
vi hadde mammaene hjemme på kjøkkenet
sang obladi-oblada, gråt i litt i regnværet
og sklei oljeglatt gjennom livet
 
vi kjøpte det vi hadde lyst på og ble det vi ville
vi var de uekte sekstiåtterne
som kunne møtereglene
og slang med i demonstrasjonstogene
fordi det var det man gjorde
eller fordi vi var på leiting etter noe
som kunne fylle tomrommet
 
og da noe omsider begynte å skje
da det dro seg til med søppel, krig og sjukdom
satt vi på hyttene våre med afp
og drakk rødvin i stampen
vi var de som kom etterpå
det var ikke noe spesielt med oss

"Jeg ser deg"

jeg ser deg, sier du
men det gjør du ikke
du vil ikke vite hva du da måtte se
 
du aner kanskje en skygge
skjønner at jeg fryser
om du holder om meg, er det mer enn nok 

STEINEN

steinen
er min verdighet
flekkene 

mitt liv