det hviteste jeg vet om

vandrer hjem fra festen
i det forunderlig bleke lyset
trondheimsnatta byr på i juni
blir vâr en blomst, en sølvarve
eller filtarve kanskje
som så skamløst og svartelistet
lener seg ut over hagemuren
en overflod av blomster egentlig
intense, vakre, hvite
det er det hviteste jeg vet om
og det hviteste jeg vet om
er svartelistet

fri

hadde duskregn i håret
men like fri som landeveien
vinden og ei altfor stor t-skjorte
ble jeg aldri

GJEST

rommet er ikke mitt og krever ikke noe
verandadøren står på gløtt, været er grått
ikke kaldt, ikke varmt, ikke noe egentlig
det er stille, jeg hører en bil
og en mor som roper på barnet sitt
det ber ikke om noe, gråværet
oppfordrer meg verken til å komme ut eller til å bli inne
og jeg skal ingen steder
legger kroppen min på sofaen, sovner og våkner igjen
tenker på den gangen jeg var alene i kirken
på søylene av sol som sprengte seg inn til meg
og på den gangen etter begravelsen
da vi kjørte ut til svabergene ved søm
jeg hadde en syvende sans
med oversikt over solens gang og flo og fjære
samt en tabell over bevegelige kirkelige helligdager
jeg reiser meg fra sofaen og koker kaffe
pisser og legger meg igjen
det er ennå lenge til

Alt dette store tunge

ungene og jobben
huset og frokostbordet
bjørka, epletreet og du
framfor alt du
 
alt dette store tunge
vevet sammen i øyeblikk av ufattelig letthet
lettsindige valg og tilfeldige tilstedeværelser
emosjonelle sommerfuglvingeslag
 
hadde jeg ikke svingt til høyre
hadde du ikke nappet i den løse tråden
hadde jeg ikke tatt den telefonen da alt annet tilsa
at jeg burde konsentrert meg om det jeg egentlig holdt på med
 
lettere enn vinden, tyngre enn sorgen
styrken i edderkoppnettet
blodets taktfaste marsj gjennom kroppen
hele verden i et snøfnugg