en betydelig svekket tilstedeværelse

jeg skjønner at formuleringen
«jeg sover når jeg sover og er våken når jeg er våken»
umiddelbart kan virke nokså meningsløs
men slik var det altså og slik er det ikke lenger
for skillet mellom «sovende» og «våken» er betydelig svekket
før sovnet jeg da jeg la hodet på puta
våknet ikke før det var morgen
og var rimelig tilstedeværende hele dagen
 
nå legger jeg meg ved midnatt (slik jeg alltid har gjort)
sovner kanskje etter en stund
våkner etter en time eller to
halvsover, våkner og sovner igjen
drømmer og tenker rare tanker i drømmene
ligger våken og drømmer rare drømmer i tankene
står opp og tisser og legger meg igjen uten å få sove
sovner likevel og våkner uten å skjønne at jeg har sovet
 
men også når jeg er ute og går
jeg kan stå ved fem-sti-krysset på solemsåsen
og gå videre uten helt å skjønne hva som satte meg i bevegelse
uten å oppfatte at jeg gikk
jeg er plutselig helt nede ved baklidammen
og har ikke lagt merke til stiens beskaffenhet
eller om jeg har møtt noen på veien
har ikke lagt merke til noe som helst
et eller annet brakte meg ut av fatning
eller inn i en annen fatning, er kanskje rettere sagt
 
muligens var det en klissete seigmann på stien
som en eller annen unge hadde kastet fra seg
i protest mot å bli bestukket til å gå videre på egne bein
som satte i gang mine assosiasjoner
ungen var sikkert trøtt og ville sove
hvem vil ikke det, det vet jeg alt om
seigmannen lå i alle fall der
og påvirket min fatning, min oppfatning
og når jeg våknet, var jeg altså helt nede ved baklidammen
jeg hadde til og med spasert over hele demningen i ørska
 
det var først der
på den andre siden av baklidammen
at jeg våknet, oppfattet skiltene
og måtte bestemme meg
om jeg skulle jeg gå oppover mot lavollen
nedover mot theisendammen
vestover mot geitfjellet
eller ta stien ned til sommersetra
(det var jo dette krysset som burde hett fem-sti-krysset)
 
dette glidende skillet mellom «våken» og «sovende»
denne manglende tilstedeværelsen
kunne selvsagt være et tegn på alderdomssvekkelse
jeg foretrakk den betegnelsen
den var mer forståelsesfull enn andre diagnoseforslag
det er jo så meget som trenger på
i hodet til en gamling etter et langt liv
etter en lang vandring i uoversiktlig skogsterreng
med dype daler og høye fjell
ikke rart man blir trøtt
alt dette glemte som krever å bli husket
folk, rom og landskap
rystende skam, euforisk fryd
satans svik og umistelige tap
 
eller kanskje ikke
kanskje så jeg noe jeg ikke før hadde innsett
dører som åpnet seg ved svekkede spenninger
jeg valgte stien mot sommersetra
stanset opp ved en grind, åpnet
og bøyde av mot høyre gjennom en glissen skog
vakkert gjennomlyst av lav novembersol
kom ut på ei slette, så utover fjorden fri og blå
det begynte å bli kjølig og på tide å komme seg hjem
til en dupp på sofaen 

lever for å leve, lever for å dø

jeg er en liten bekk, bare, som leker gjennom lyngen
slår følge med elver som raser gjennom landskapet
med flommer av tro og svar på store spørsmål
 
men alt vann, elver og bekker er på vei mot havet
som taust tar imot som om ingenting har hendt
selv nilen, yangtze og amazonas forsvinner sporløst uten svar

(Bildet av Helgumannens fiskeläge på Fårö er fra mai 2022)