Vi har oppnådd
en alder og livssituasjon da folk begynner å spørre om vi virkelig skal bli
boende i den store, gamle eneboligen med alle trappene og den krevende hagen.
Nå som ungene for lengst er flytta ut og all ting. Om vi ikke snart skal flytte
i leilighet, huset er jo så upraktisk, dere har jo verken toalett, bad eller
soverom i samme etasje som stua og kjøkkenet, og så er det jo så dyrt og så
slitsomt, så mye å vaske og holde ved like med et sånt gammelt og digert hus med
et helt mål hage. Spørsmålene påvirker oss, de får oss til å tenke at en eller
annen gang så må vi vel flytte, og kanskje jo før, jo heller, før helsa svikter
og gresset gror så høyt at bare humler og bier har glede av hagen. (Den gleden burde vi vel, av helt andre
grunner, i større grad innrømme humlene allerede.)
Også går
vi da, på en og annen visning, i noen umenneskelig ryddige leiligheter, så rene
og design-staila at vi skjønner at vi bor i et totalt smakløst og rotete
oppussingsobjekt. Men det første «objektet» har for få soverom, - vi vil jo ta
imot folk på overnattingsbesøk, det neste har for liten veranda og den tredje
ligger i et goldt og «ny-utviklet» blokkområde hvor vi slett ikke kan tenke oss
å bo. Etter hvert går fauken over og vi ser oss rundt der hjemme og synes vi
har det ålreit som vi har det. Vi liker faktisk de gamle sofaene, og de
nedsunkne ikea-kjøkkenstolene kan vi jo skifte ut om vi får lyst. Vi liker å
sulle i hagen, dyrke tomater og gulrøtter nok til fire middager. Men spørsmålet
ligger der likevel, som et «must», nesten umulig å la være å forholde seg til,
kanskje særlig når de sier at vi må huske på å flytte i tide, mens vi ennå har
krefter til å rydde og pusse opp og kaste. For rydde og kaste, det må man jo
virkelig ta seg til som et modent og moderne eldre menneske. Kaste? Jeg tenker
med sorg på fars lampe. Tenk at jeg kastet fars lampe! Den var det styggeste
jeg eide og sto dypt innerst inne i et skap i et av rommene i kjelleren.
I tillegg
til inngangshall, bad, toalett og vaskerom, er det fire rom i kjelleren. Det
første er stappfullt av klær og sko, i det andre er det blant annet en kasse
usorterte skruer og spikre, masse skrujern, en haug tenger, svigerfars økser, en
boremaskin og en eldgammel blei, gamle radioer, en samling rekved, bilder vi
ikke orker å ha på veggene lenger samt et eget avlukke med krukker, white
spirit og gamle pensler og malingsbokser, i det tredje kan har vi hermetikk,
sekker med dugnads-dopapir, tomflasker og en haug glass og plastbokser til alt
det syltetøyet vi skal fryse ned til høsten i de to store fryseboksene som vi
også har plass til, samt et ekstra lite kjøleskap som ingen andre ville ha, og
i det siste rommet står alle koffertene, sekkene og ranslene, de gamle veskene
og redningsvestene og fra den gangen ungene var små, to tripp-trappstoler som
venter på barnebarna, utstyr etter bikkja som for lengst er død og begravet, pappesker
med jule- og påskepynt, mange kabler og ledninger, hundre drammeglass og masse
tinn som vi har arvet, men aldri bruker. I tillegg er det et skap der, og i det
skapet oppbevarer vi flere uskjønne rariteter, som ei kasse med stein (far var
geolog) og en antikk brødrister. (Jeg unnlater å nevne loftet med alle de gamle
dynene, lysbildene, barneklærne og mors gamle brudekjole og studentlue). Men
altså, i det skapet i det fjerde (eller egentlig åttende) rommet i kjelleren,
mellom steinene og den antikke brødristeren fra Tyholmen, akkurat der, innerst
i skapet i kjelleren, sto i mange år også fars gresselig stygge lampe.
Jeg gjør
far urett når jeg skriver «fars lampe». Det var jeg som ba ham lage den. Jeg
trengte ei lampe og far var virkelig en hendig kar, ingen teori-tung professor.
Professor var han riktignok, men av det gamle, praktiske og kreative slaget, og
jeg syntes den gang, for førti-femti år siden, at de borekjernene han hadde
liggende, var så fine at jeg lurte på om han ikke kunne lage ei lampe til meg
av dem. Det gjorde han, slik han alltid stilte opp med det praktiske og
økonomiske. Han sa ikke så mye. Men han stilte opp. Gikk ned i kjelleren sin,
tente en cigarillo og fikset det som skulle fikses. For eksempel ei lampe til
meg. Jeg ble jo, som alle vet, vurdert til å ha ti tommeltotter. Lampa ble
stygg som faen. Selv om han prøvde å pynte den den med et par slepne tigerøyne som
han hadde liggende i en sigarkasse. Jeg ordna med en lampeskjerm som ikke
gjorde den penere. Tvert imot. Nå er både skjermen og lampa og fattern borte.
Og jeg er eldre enn det far i det hele tatt ble.
Av og til,
når jeg hadde et ærend der nede, åpnet jeg skapet og tok fram fars lampe og lot
de tankene som hadde lyst til å bli tenkt, bli tenkt. Sto der en stund, før jeg
satte lampa inn i skapet igjen. Kasta jeg virkelig fars lampe? Hvorfor gjorde
jeg det? Hvorfor lyttet jeg til disse overfladiske og snusfornuftige kaste-folka?
Hvorfor må jeg kvitte meg med tingene? Den rustne bleien for eksempel. Naboen
trengte faktisk å låne den for et par uker siden, han hadde noen seige røtter
han skulle hogge i stykker og vi fikk oss en god prat både om gamle redskap,
Askeladden og fattern. Og hva med svigermors ølkrus i tinn som vi skålte med
rundt det store ovale spisebordet hennes når hun serverte sin «smörgåstårta»?
Eller konas staffeli som hun arvet etter sin kunstnerfarmor, - en uoppfylt drøm
som det ikke er plass til i en strøken leilighet med en bitteliten bod i
kjelleren, primært beregnet på vinterdekkene til en bil som da sannsynligvis
vil mangle garasje.
Jeg tenker
på fattern og på tingene og på stygt og pent. Hva som er mitt og vårt, og våre
tanker og følelser om tingene. Hva som er «hjemme». Hva som er viktig og
uviktig. Hva tingene betyr i våre lange liv med oppbrudd og forandring. Å rydde
og å kaste er ikke det samme. Jeg kan rydde i minnene, men jeg har jo ikke lyst
til å kaste dem. Heller ikke de stygge, faktisk, selv om det kan være fristende
mange ganger. Fars lampe fikk meg faktisk i ganske så godt humør. Og å vite at
den sto der, langt inne i et skap dypt nede i kjelleren, ga meg følelse av å
være hjemme. Jeg vet det er et luksusproblem, men hvis vi har lyst til å
beholde de unyttige tingene våre, så må vi ha plass til dem. Noen vil kanskje
si at jeg ikke evner å tilpasse meg den nye tiden. Selv opplever jeg at mine
rikelig utdelte tilpasningsevner er tøyd til smertegrensen. Og da kan vi vel
like godt bli boende i det store, smakløse oppussingsobjektet vårt? Få litt
ekstra trim når jeg har gått ned i kjelleren og glemt hva jeg skulle der. Fordi
jeg kom til å bli stående og se på en av mine døtres skoleransler eller en
krukke jeg fikk av borgermesteren i Hannover den gangen jeg sang i
Nidarosdomens guttekor. Da må jeg nemlig gå opp trappene igjen for å komme på
hva det var jeg egentlig hadde der nede å gjøre.
