«å gå på
tur» handler ikke om å forflytte sitt legeme mellom steder og begivenheter som
er mer verdifulle enn forflytningen i seg selv (til en fjelltopp for å nyte utsikten
for eksempel, eller til byen for å lete etter en butikk som fremdeles selger blårutete
lommetørkler i bomull,) forflytningen er i seg selv det verdifulle, en selvbærende
handling, språklig sett gir det mening å ytre «jeg går meg en tur» for deretter
å frakte sitt legeme vilkårlig rundt omkring utendørs uten noe direkte mål for
øye
det
forventes at jeg skal gå på tur
særlig i
skog og mark
man mener
at det vil få meg på bedre humør
og det har
man sikkert et veldokumentert grunnlag
for å mene
at jeg har
behov for
jeg roper
jo ikke så mye hurra lenger
og misforståelsene
som jeg roter meg opp i
øker i
omfang
sånn går
det ofte
når man
skal flytte hodet inn i en mindre leilighet
og både ommøblere
og bli ommøblert av de man har rundt seg
men jeg er
en medgjørlig mann
så jeg trer
på meg joggeskoa
og den
latterlige pøsen av en hatt
og går ut
i skogen
hvor de
unge blomstene bedriver sin overdrevne blomstring
og minner
en gammel stubbe om alt det
som unge blomster
til alle tider har holdt på med
når det er
vår og sommer
når humla
surrer og myggen stikker
det sunt å
gå tur, smiler de oppmuntrende
men du bør
minst gå ti tusen skritt, fortsetter de
og dynker sitt
glade budskap i pietistisk malurt
du må bli
andpusten, sier de
du må svette
og kjenne hjertet dunke
det er det
aller viktigste
men du kan
jo høre på lydbok mens du går, trøster de
liksom speider-glade
med sine breiale
t-skjorter og elegante ørepropper
jeg unner
alle den smule glede de kan finne i livet
men jeg
behøver ikke underholdes
jeg synes slett
ikke det er kjedelig å tusle rundt i skogen
jeg har
nok å tenke på
jeg ligger
jo våken halve natta likevel
og kverner
på tanker som ikke vil gå sin vei
om død og
synd og skam
og alt det
idiotiske jeg gjør og har gjort i livet
det holder
til både ti og hundre tusen skritt
en slik
tankevirksomhet kan jeg selvfølgelig legge til skogen
jeg har
faktisk lagt merke til at det på mange måter er bedre
å tenke på
slike ting i skogen
enn de
fleste andre steder
eller rettere
sagt
å la tankene
komme
for tankene kommer jo av seg selv
de gjør
som de selv vil, de er autonome, de tenker seg selv
de humper
opp og ned og frem og tilbake på egen hånd
og har et
sterkt behov for gjentakelser, tid og langsomhet
så det gir
jeg dem i rikelig monn
mens jeg
tusler vilkårlig rundt mellom gran og furu
både ti og
tolv tusen skritt
det er
sjelden tankene finner noen grunn til å lette på humøret
det er ikke
noe mål heller
det er
bare slik det er
amplitudene
minsker i livet
klokka går
saktere og tida fortere
fortida er
i ferd med å bli viktigere enn framtida
og
ansiktet ligner mer og mer en overvintret potet