planken

en vasstrukken plankebit lå og skvalpet i brakkvannet
og jeg hadde bare noen sekunder på meg for å avgjøre
om jeg skulle fiske den opp
eller la den seile videre med strømmen
sammen med alle de andre ubetydelighetene
jeg hadde valgt å ikke legge merke til
 
rullesteinssangen og valmuer i sprekkene
den gule prammen, sommerfuglen på lakenet
to ord som aldri tidligere hadde gjort noe meningsfullt sammen
og en enslig vott på stien
det alvorlige draget over ansiktet ditt
eller smilet, for så vidt, bevegelsen
 
man vet sjelden om man gjør det rette, før man gjør det
men da jeg grep tak i planken, falt noe på plass
så jeg fjernet rusk, vasket den og la den på verandaen
sand, stein og svaberg hadde slipt bort de spisse kantene
og etter hvert som den tørket, ble treet grått som sølv
og som håret til en som har levd lenge

relativt sann

 

DEN SISTE ÅTTENDEDELEN

etter å ha levd sju åttendedeler
av min, statistisk sett, tilmålte tid
og alt ble som det ble
resultatet av åpenbare
så vel som dunkle
for ikke å si tilfeldige
årsakssammenhenger
 
har jeg kommet i tvil
om det ålreite jeg gjorde
i løpet av de første sju
egentlig var særlig ålreit
og om noe av det dumme
kanskje ikke var så dumt likevel
 
og om det er sorgen
den forbannede trollsplinten i øyet
som forårsaker usikkerheten
eller om det bare er sånn det er
når man tar fatt
på den siste åttendedelen

det hun sa