det finnes

 

det fineste

 

I SIDESYNET

i sidesynet ble jeg oppmerksom på
en betydningsfull ubetydelighet
som jeg ikke klarte å huke tak i
fordi en breial fornuft brøytet seg fram
med sine unødvendige nødvendigheter
hodet mitt er som målskiva etter skuddsalvene

OSLO GATE

vi tømte chiantiflasken som eduardo hadde fylt med pappvin
«this is not a gourmet restaurant» forklarte han med et smil
vi gikk schweigaards gate mot østbanen
i butikkene hadde rulletrappene roet seg for natten
du hostet litt, lette etter hånda mi, det regnet nesten

VI TROR IKKE PÅ HELTER

vi tror ikke på helter, gjør vi vel?
hvisket hun til meg etter suksessen
fordi hun elsket meg 

OM Å LEVE UKONSENTRERT

 

OM ORD, KYSS OG POTETER

jeg håper du puster fritt her inne blant orda mine
at tankene flyr av gårde som om de var kysset av vinden
jeg håper du ikke føler deg utenfor
når orda leker med fornuften
for når klokka nådeløst spurter mot streken
kan sidesynet glippe
og da har man bare plass til en tanke i hodet
da blir poteter bare poteter 
og du ser ikke kerrs pinken blunke til beate
lette på vingene og sette kursen mot aran-øyene

 

DET DU ETTERLOT

 

EN HARD NEGL

da jeg var yngre, tok jeg et godt tak i foten
dro den mot leppene og kysset stortåa
 
i dag når jeg ikke ned med de kjærtegn
en hard negl sårt kunne trenge

TRO

 

SENERE

 

FISKEBOLLENE

da du var barn moste jeg fiskebollene
sammen med potetene og den hvite sausen
så laget vi små hus på tallerkenen
 
nå spiser vi farmors hus, sa jeg
så lo vi godt begge to
og spiste husene til alle vi kjente

  

I DITT BILDE

 

SKRITT

 

NOEN TING

noen ting blir bare bedre og bedre
som rødvin, tv-stolen
og barndommen
 
andre ting blir bare verre og verre
som prisene, været, nytt-på-nytt
og barndommen

GODE ORD

 

BØLGER

vi bølger i takt og i utakt, du og jeg
opp og ned og fram og tilbake
i går var du helt nær, i dag ser jeg deg ikke
vi kommer i bølger
voldsomme dønninger som bryter mot land
og fosser inn over stranda
 
når det blir stille, ser vi alt for langt ned i dypet
flykter med undervannsstrømmene
leter etter vindkast som fører oss utover 
der det går hvitt i toppene
der vann går i vann
i det uendelige vannet

INGENTING

 

DET LANDET EN FUGL PÅ SKRIVEBORDET

det landet en fugl på skrivebordet
det vil si, det gjorde det selvfølgelig ikke
jeg satt jo inne på kontoret
foran vinduet riktignok
og betraktet en blåmeis i busken utenfor
som snudde hodet sitt vaktsomt hit og dit
slik fugler har for vane
kikket inn på meg og lurte på hva jeg drev på med
hvem jeg snakket med der inne på kontoret
hvilket navn den fuglen bar på

JEG NÅR DET IKKE

 jeg når det ikke
det sitter for langt oppe i henget
men av og til raser noe ned i ura
da er det bare å finne fram hammeren
og hogge brutalt og forsiktig
 
jeg vet ikke om jeg har funnet noe
før det har gått noen netter
før regnet har vasket bort den verste dritten
og ei bikkje har gått forbi og pisset på det som står igjen
da kanskje, hvis jeg setter det på hue opp ned

VI MENNESKER PÅ JORDA

glem det hvite, rene og uberørte
det er de blodrøde erfaringene som gjelder
svarte netter, hud og svette
mørk mold og nåderike kornåkrer
det vi skapte, tok vare på
drømte om og ikke fikk til
det skal vi male over hele lerretet
danse og skrive om i alle bøkene
vi mennesker på jorda

(Bildet er en detalj fra et større arbeid av John Kørner utstilt på Kunsten Museum of Modern Art Aalborg sommeren 2024)

mitt mørke

 

«TRYGVE TRASKET» - FRA DEN UFULLENDTE SYKLUSEN «LOGOPEDISTISKE TRIKKEVERS»

trygve trodde at fabrikker
var et sted man skrudde brikker
sammen så de ble til trikker
 
trygve sto på breidablikk
ville ta en grågrønn trikk
ned til trondheim trikkfabrikk
 
men den grønne gråkalltrikken
dro ikke til trikkfabrikken
bare ned til byen gikk den
 
«trikkfabrikker finnes ikke
her i byen,» sa herr prikke
«kan jeg på billetten kikke?»
 
«tregt!» sa trygve mens han trasket
skrekkslagen og overrasket
«ingen trikkfabrikk! forbasket!»

GLEMSEL

 

SURHET

 

HUN TEGNET SKISSER

hun tegnet skisser
var aldri ferdigtenkt
hun avbrøt seg selv
lette etter ord
etter form og farge
lys og mørke
tvilte og skar igjennom
den som tegner skisser
har en drøm
 
(Inger Anne til minne) 

DET ER MYE FINT OGSÅ (HUSKELISTE)

fint å være i gang
med gressklipper’n eller en sang
sove med sokker om natta
turer med piggsko på glatta
lagre en utsikt i minnet
se havet, se solen forsvinne
en maikveld ved visby strand
valmuer og løvetann
juninetter ved trondheimsfjorden
glemme den helvetes kolesterolen
reker og rødvin og gris
poteter og jordbæris
hvile min kropp
la vær’ å stå opp
kaffe, en bit sjokolade
være alene på badet
kauke, gå utenfor rammen
stillhet ved herberndammen
se jentene sitte og skvaldre
unger i alle aldre
leke og ha det gøy
castello med syltetøy
surbrød med ekte smør
kona i kamphumør
sigrid når hun står brud
barbarotti som prater med gud
tranströmers madrigal
nils vik og rosa på bal
dikte om liv og død
sola når den er rød
gyngestoler og trikken
dypdykk i hermeneutikken
t-skjorter xxl
noen som vil meg vel
livet og døden og deg
tilgi meg, er du grei  
__________________________________
                                                                    
Presiseringer:
 
«visby» er den største byen på øya Gotland i Østersjøen
«herberndammen” er et lite vatn nord i Bymarka naturreservat
«castello» viser til osten «Castello creamy white»
«barbarotti» viser til kriminalbetjent Gunnar Barbarotti, hovedperson i en serie romaner av Håkan Nesser, den første kom i 2006
«tranströmers madrigal» viser til diktet Madrigal av Tomas Tranströmer 1989
«nils vik» viser til romanen «Den dagen Nils Vik døde» av Frode Grytten 2023
«rosa på bal» er ei  vise av Evert Taube 1942

 

                              

STEIN

svær og tung ligger den og breier seg på det smaleste
umulig å komme forbi uten skrubbsår og skrammer
leer ikke på seg, taus som et fjell
faen så irriterende
dag etter dag, år etter år
stor, stum og ubevegelig
blir ikke lettere, ikke lysere i leten
synker bare dypere, stadig verre å lee på

utsikten

til slutt
sitter jeg igjen med utsikten
ikke veien dit eller veien derfra
bare utsikten
en ramme av nyutsprunget lauv, kanskje
lite annet, sol eller dis
muligens yr i lufta
en fisker krysser fjorden
jeg hører at han kommer
og jeg hører han forsvinner

vegen

 

FRI

gjennom tårer
ser hun deg
og smiler
 
åpner buret
så fuglen kan fly sin vei
og dø

mai

begynnelsene var fort overstått, det gikk ikke mange maidager før den gjennomsiktige lauvskogen trakk for sine grønne gardiner og lurvete leirfivel måtte gi tapt for frekke løvetenner

men gamlingene satt fremdeles under nakne trær med knappene kneppet og helsetrøyene på, de lot bare bjørka sprette, selv holdt de igjen, fant seg en hegg som også nølte med å la knoppene springe

sevja piplet selvfølgelig, også under gammel bark, våren bruste ømt under rynker og skrukker, men de hadde ikke sunget ferdig den gamle visa ennå, den om frihet og uforløst forventing

begynnelsene

 

far

da jeg var ti
trodde jeg jeg kjente far min
 
det trodde jeg også da jeg var førti
men da var han blitt en annen
 
da jeg ble sytti dro jeg kjensel på noe
jeg ikke hadde tenkt på tidligere
 
jeg er spent på hvem han er
når jeg er åtti

det normale

 

ikke så lenge igjen

 

det enkle

det vanskelige er overalt
som løvetann i mai
 
selv kjentmenn må lete tålmodig
etter det enkle

 

 

 

 

den samme

jeg er den jeg alltid har vært, sa han
det er ikke jeg, sa jeg
jeg har aldri vært den samme
 
har lagt fra meg kalenderen
og gitt faen i toppene
springer ikke for livet lenger
 
finner stier mellom trærne
møter en gammel kjenning
en bortkommen gubbe på sju år

 

en hake

en hake, et hakk i porselenet
en stein i strømmen
 
forbehold når det glir som glattest
forpliktelser når alt ligger til rette
 
kjører inn til siden
vet ikke helt
 
venter til i morgen
dør i grålysningen

det ubegripelige

du behøver verken tro eller tvile
på det jeg sier
 
men om du lytter
kjenner jeg meg ikke så alene
 
jeg er en troende
som ikke tror på mening
 
guds logikk
er over min forstand
 
men det ubegripelige
griper meg
 
og det grenseløse
beveger meg
 
ikke si du forstår
jeg makter ikke selv å forklare
 
barn
og hundre år gamle trær i skogen
 
ordløse rop  
til en gud jeg ikke ser