NYNORSKDIKTET

eg trur
dei trur
eg er ei høne
men eg er ein spurv
spurvare enn nokon gong

om ulver, mår, pinnsvin og elefanter

det finnes ulver, selvfølgelig
som går rett i strupen på deg
og nattdyr av mårfamilien
som snur ryggen til
og sprer sure, illeluktende væsker
det finnes pinnsvin
som krøller seg engstelig sammen
med alle piggene ute
og elefanter som aldri glemmer

(Elefant med god hukommelse. Okavangodeltaet, Botswana)

 

en betydelig svekket tilstedeværelse

jeg skjønner at formuleringen
«jeg sover når jeg sover og er våken når jeg er våken»
umiddelbart kan virke nokså meningsløs
men slik var det altså og slik er det ikke lenger
for skillet mellom «sovende» og «våken» er betydelig svekket
før sovnet jeg da jeg la hodet på puta
våknet ikke før det var morgen
og var rimelig tilstedeværende hele dagen
 
nå legger jeg meg ved midnatt (slik jeg alltid har gjort)
sovner kanskje etter en stund
våkner etter en time eller to
halvsover, våkner og sovner igjen
drømmer og tenker rare tanker i drømmene
ligger våken og drømmer rare drømmer i tankene
står opp og tisser og legger meg igjen uten å få sove
sovner likevel og våkner uten å skjønne at jeg har sovet
 
men også når jeg er ute og går
jeg kan stå ved fem-sti-krysset på solemsåsen
og gå videre uten helt å skjønne hva som satte meg i bevegelse
uten å oppfatte at jeg gikk
jeg er plutselig helt nede ved baklidammen
og har ikke lagt merke til stiens beskaffenhet
eller om jeg har møtt noen på veien
har ikke lagt merke til noe som helst
et eller annet brakte meg ut av fatning
eller inn i en annen fatning, er kanskje rettere sagt
 
muligens var det en klissete seigmann på stien
som en eller annen unge hadde kastet fra seg
i protest mot å bli bestukket til å gå videre på egne bein
som satte i gang mine assosiasjoner
ungen var sikkert trøtt og ville sove
hvem vil ikke det, det vet jeg alt om
seigmannen lå i alle fall der
og påvirket min fatning, min oppfatning
og når jeg våknet, var jeg altså helt nede ved baklidammen
jeg hadde til og med spasert over hele demningen i ørska
 
det var først der
på den andre siden av baklidammen
at jeg våknet, oppfattet skiltene
og måtte bestemme meg
om jeg skulle jeg gå oppover mot lavollen
nedover mot theisendammen
vestover mot geitfjellet
eller ta stien ned til sommersetra
(det var jo dette krysset som burde hett fem-sti-krysset)
 
dette glidende skillet mellom «våken» og «sovende»
denne manglende tilstedeværelsen
kunne selvsagt være et tegn på alderdomssvekkelse
jeg foretrakk den betegnelsen
den var mer forståelsesfull enn andre diagnoseforslag
det er jo så meget som trenger på
i hodet til en gamling etter et langt liv
etter en lang vandring i uoversiktlig skogsterreng
med dype daler og høye fjell
ikke rart man blir trøtt
alt dette glemte som krever å bli husket
folk, rom og landskap
rystende skam, euforisk fryd
satans svik og umistelige tap
 
eller kanskje ikke
kanskje så jeg noe jeg ikke før hadde innsett
dører som åpnet seg ved svekkede spenninger
jeg valgte stien mot sommersetra
stanset opp ved en grind, åpnet
og bøyde av mot høyre gjennom en glissen skog
vakkert gjennomlyst av lav novembersol
kom ut på ei slette, så utover fjorden fri og blå
det begynte å bli kjølig og på tide å komme seg hjem
til en dupp på sofaen 

lever for å leve, lever for å dø

jeg er en liten bekk, bare, som leker gjennom lyngen
slår følge med elver som raser gjennom landskapet
med flommer av tro og svar på store spørsmål
 
men alt vann, elver og bekker er på vei mot havet
som taust tar imot som om ingenting har hendt
selv nilen, yangtze og amazonas forsvinner sporløst uten svar

(Bildet av Helgumannens fiskeläge på Fårö er fra mai 2022)

hvor ble de av

hvor ble de av alle sammen
ikke de døde, de døde har låst døra etter seg og har det bra
men de som ble borte i vrimmelen, som forsvant ut til siden
ramla inn ei dør eller satte seg på en buss og ble borte
noen sa kanskje ha det og på gjensyn
det er jo slikt man sier når man drar
ingen grunn til å gruble over løfter utgått på dato
noen sa faen, selvfølgelig, vendte ryggen til
bygde seg steinhus på den andre siden av fjellet
nektet å overveie alternative sannheter
noen bøyde nakken
gikk lydig dit de trodde de måtte gå
ute av stand til å legge fra seg ryggsekken
noen dro hjem igjen og fant det meste gjengrodd og forlatt
vegret seg for å ringe på hos noen de en gang kjente
redde for å komme et eller annet for nær

QUOM MORI

hold fest når jeg dør
spis svinesteik og smågodt
og is med marengs og sjokolade
prat og le og drikk vin når jeg dør
og om noen absolutt må lese dikt
så la nå endelig vedkommende slippe til
men ett dikt er nok
kast regnskapsboka i søpla
og syng når jeg dør
syng fridtjof i arkadien
sommarpsalm og kamerat pære
la hud velsigne hud
dance me to the end of love
og stem til slutt i
alle de tjueseks versene
på den ljuse dag gaar under
for når man er sliten og trøtt
er det godt å legge seg til hvile
 
Referanser:
Cohen, Leonard 1984: Dance me to the end of love fra albumet Various Positions
Dass, Petter 1690: Den ljuse dag gaar under eller En smuk Aften-sang som et Guds Barn og hver Christen kan bruge
Risnes, Ulf 1990: Kamerat pære fra albumet 365 fri av Tre små kinesere
Taube, Evert 1938: Fridtjof i Arkadien
Wirsén, Carl David af 1889: Sommarpsalm 

hjelpeløs

i et hjelpeløst forsøk på å framstå klok og erfaren
siterte jeg enquist:
«hellre tillsammans med de fördömda än de frikända»
for det var tunge greier du hadde å fortelle
 
men du hørte ikke etter
det du sa, sa du mest til deg selv
som om det var viktigere å si det høyt
enn å si det til noen
 
ordene dine hang i lufta
slik små regndråper henger før de faller
 
men senere, da jeg lå våken i nattemørket
landet de selvfølgelig
styrtlandet til og med
og skar seg inn i kroppen min:
«jeg vet ikke, jeg er redd, jeg vil så gjerne leve»

Fra Enquist, Per Olov 1991: «Nedstörtad ängel» 

da bikkjene sluttet å gjø

da bikkjene sluttet å gjø
kjente jeg en form for savn
 
da alle gikk til samme side
veltet båten

mitt innerste

mitt innerste følger havets rytme
bølger, bevegelser og skygger
regndråpenes møte med overflaten
tangloppenes dans i tareskogen
måkenes skrik over de døde krabbene på rygg i fjæra
jeg har aldri hatt særlig tillit til mitt innerste 

om å skifte mening

hvis jeg er litt diffus
er det bare fordi jeg er i ferd med å skifte mening
den smaker ikke så godt lenger
ser ikke like fresh ut heller
som en pakke salami utgått på dato
en gang så frisk og rød, nå både grå og feit
men vi er gamle venner, meningen og jeg
det har alltid vært oss, liksom
så helt kvitt hverandre blir vi vel aldri

sånn er det

- sånn er det, skjønner du
som om jeg ikke for lengst hadde forstått
ikke akkurat sånn, riktignok
annerledes nok til at det utgjorde en avgjørende forskjell
mer mitt liksom

alt tapt er eid

alt jeg har tapt, har jeg en gang eid
jeg står midt i elva
midt i det ustoppelige friske levende vannet
og hvert øyeblikk krever at jeg slipper

jeg beklager

jeg beklager, dette er meg
og det har jeg ingen grunn til å si meg fornøyd med
selv om det er den beste utgaven av meg
den eneste, faktisk,  med noen små unntak
jeg kan for eksempel framstå
i en litt bedre versjon på lørdag
da skal jeg nemlig lage lasagne
og åpne en barbera fra piemonte
på den annen side kan jeg ikke garantere for søndagsutgaven
slik RBK spiller for tiden
men jeg gjør så godt jeg kan
selv om jeg blir sur når du blir sinna på meg
fordi du snubler i dørstokken
det er jo sånn du er og sånn er ikke jeg
men i motsetning til meg blir du fort blid igjen
og takknemlig fordi jeg går stille i dørene
den stunda det tar å bli blid
jeg for min del er tilfreds med
at jeg slipper å tenke positivt mens jeg er sur
og dagen etter spør du kanskje
om jeg vil ha en bit sjokolade med nøtter
og da kan jeg kanskje tilby deg noen lovehearts
(hvis jeg har blitt blid igjen allerede)
og kanskje til og med fortelle om det vanskelige
og du kan kanskje fortelle meg om det tunge
selv om det du forteller om det tunge
ikke hjelper meg med det vanskelige
og det jeg forteller om det vanskelige
ikke hjelper deg med det tunge
men det hjelper jo å fortelle
og de som sier at grønnsaksmoothie
hjelper like godt som lovehearts
og sjokolade med nøtter
prøver bare å lure oss

stengt dør

en dag var døra stengt
og jeg måtte innse
at den egentlig aldri
hadde latt seg åpne

blomsterdagene

blomsterdagene, så klart, og uværsdagene
boblejakkedagene og fiskepinne-dagene
også de dagene vi holdt om hverandre
de dagene vi holdt hverandre fast

ikke fortell meg hva diktet handler om

ikke fortell meg hva diktet handler om

jeg må selv dra fra gardinene
vi går bortover skogsstien
og kommer til den store, tunge steinen
du smiler til en venn
jeg bøyer nakken og ser bort

hun så ham i øynene

hun så ham i øynene
han lurte på hvordan han burde se ut
hva hun ville ha av ham
lyktes ikke med å skyve unna en irritasjon
over å bli tvunget til å si det hun ville høre

det hviteste jeg vet om

vandrer hjem fra festen
i det forunderlig bleke lyset
trondheimsnatta byr på i juni
blir vâr en blomst, en sølvarve
eller filtarve kanskje
som så skamløst og svartelistet
lener seg ut over hagemuren
en overflod av blomster egentlig
intense, vakre, hvite
det er det hviteste jeg vet om
og det hviteste jeg vet om
er svartelistet

fri

hadde duskregn i håret
men like fri som landeveien
vinden og ei altfor stor t-skjorte
ble jeg aldri

GJEST

rommet er ikke mitt og krever ikke noe
verandadøren står på gløtt, været er grått
ikke kaldt, ikke varmt, ikke noe egentlig
det er stille, jeg hører en bil
og en mor som roper på barnet sitt
det ber ikke om noe, gråværet
oppfordrer meg verken til å komme ut eller til å bli inne
og jeg skal ingen steder
legger kroppen min på sofaen, sovner og våkner igjen
tenker på den gangen jeg var alene i kirken
på søylene av sol som sprengte seg inn til meg
og på den gangen etter begravelsen
da vi kjørte ut til svabergene ved søm
jeg hadde en syvende sans
med oversikt over solens gang og flo og fjære
samt en tabell over bevegelige kirkelige helligdager
jeg reiser meg fra sofaen og koker kaffe
pisser og legger meg igjen
det er ennå lenge til

Alt dette store tunge

ungene og jobben
huset og frokostbordet
bjørka, epletreet og du
framfor alt du
 
alt dette store tunge
vevet sammen i øyeblikk av ufattelig letthet
lettsindige valg og tilfeldige tilstedeværelser
emosjonelle sommerfuglvingeslag
 
hadde jeg ikke svingt til høyre
hadde du ikke nappet i den løse tråden
hadde jeg ikke tatt den telefonen da alt annet tilsa
at jeg burde konsentrert meg om det jeg egentlig holdt på med
 
lettere enn vinden, tyngre enn sorgen
styrken i edderkoppnettet
blodets taktfaste marsj gjennom kroppen
hele verden i et snøfnugg

uendelig mye mere

er det mere, spør du
å ja, svarer jeg, det er alltid mere
mere foran og bak, over og under
har du undersøkt alt, spør du
har du oppgitt alle kilder
nei, svarer jeg, jeg har ikke undersøkt alt
ikke oppgitt alle kilder
ikke tatt alle hensyn, ikke husket alt og alle
ikke gjort det jeg burde gjøre, dessverre
 
se der
der dukket sannelig vår sure, gamle husvenn burde opp
med fritt leide og mandat til å spre dårlig stemning
 
men helt uten grunn
for det er ikke det minste beklagelig
at det finnes uendelig mye mere
og vi skal jage vår nådeløse husvenn
så langt vi kan ut i periferien
at han blir til den betydningsløse detaljen han jo er
og alle vi småfolk kan hvile
i dette grenseløst uendelige
mangfoldige og store 

dikt

det finnes tider på døgnet uten alternativer
netter like renset for reservasjoner som dikt
kjærlighet like nådeløs som grålysningen

Å BLI SYTTI

denne komikerdama som skrøt
av hvordan hun som overmåte fyllesjuk museumsguide
fikk den negative stemningen blant publikum til å snu
da hun lurte «kjerringene på sytti» til å tro at hun var gravid
jeg syntes ikke hun var noe morsom
 
jeg er i ferd med å bli betraktet som en person under avvikling
snarere enn under utvikling
en man er snill mot når man besøker
som ikke hjelper til, men må hjelpes
en som bør være takknemlig for i det hele tatt å få besøk
 
en sur, gammel gubbjævel
som egentlig er ganske fornøyd med å surne litt
for eksempel når den unge, eplekjekke litteraturanmelderen
bemerker at den nittiårige poeten robert bly
unngår å havne i «syttiåringenes patetiske livsvisdom»
 
da spør jeg så syrlig jeg kan
om syttiåringenes livsvisdommer generelt er mer patetiske
enn eplekjekke førtiårige litteraturanmelderes livsvisdommer
og hva det er som er så patetisk med sannheten
og døden og den stadige trangen til å pisse

1952-erne

vi var de som kom etterpå
etter krigen og det som betydde noe
det var ikke noe spesielt med oss
vi var etterdønningene
de mange og de feite
vi hadde mammaene hjemme på kjøkkenet
sang obladi-oblada, gråt i litt i regnværet
og sklei oljeglatt gjennom livet
 
vi kjøpte det vi hadde lyst på og ble det vi ville
vi var de uekte sekstiåtterne
som kunne møtereglene
og slang med i demonstrasjonstogene
fordi det var det man gjorde
eller fordi vi var på leiting etter noe
som kunne fylle tomrommet
 
og da noe omsider begynte å skje
da det dro seg til med søppel, krig og sjukdom
satt vi på hyttene våre med afp
og drakk rødvin i stampen
vi var de som kom etterpå
det var ikke noe spesielt med oss