Kategorier

fredag 5. juli 2024

STEIN

svær og tung ligger den og breier seg på det smaleste
umulig å komme forbi uten skrubbsår og skrammer
leer ikke på seg, taus som et fjell
faen så irriterende
dag etter dag, år etter år
stor, stum og ubevegelig
blir ikke lettere, ikke lysere i leten
synker bare dypere, stadig verre å lee på



fredag 28. juni 2024

utsikten

til slutt
sitter jeg igjen med utsikten
ikke veien dit eller veien derfra
bare utsikten
en ramme av nyutsprunget lauv, kanskje
lite annet, sol eller dis
muligens yr i lufta
en fisker krysser fjorden
jeg hører at han kommer
og jeg hører han forsvinner




fredag 14. juni 2024

FRI

gjennom tårer
ser hun deg
og smiler
 
åpner buret
så fuglen kan fly sin vei
og dø



tirsdag 11. juni 2024

mai

begynnelsene var fort overstått, det gikk ikke mange maidager før den gjennomsiktige lauvskogen trakk for sine grønne gardiner og lurvete leirfivel måtte gi tapt for frekke løvetenner

men gamlingene satt fremdeles under nakne trær med knappene kneppet og helsetrøyene på, de lot bare bjørka sprette, selv holdt de igjen, fant seg en hegg som også nølte med å la knoppene springe

sevja piplet selvfølgelig, også under gammel bark, våren bruste ømt under rynker og skrukker, men de hadde ikke sunget ferdig den gamle visa ennå, den om frihet og uforløst forventing




fredag 24. mai 2024

far

da jeg var ti
trodde jeg jeg kjente far min
 
det trodde jeg også da jeg var førti
men da var han blitt en annen
 
da jeg ble sytti dro jeg kjensel på noe
jeg ikke hadde tenkt på tidligere
 
jeg er spent på hvem han er
når jeg er åtti


fredag 10. mai 2024

det enkle

det vanskelige er overalt
som løvetann i mai
 
selv kjentmenn må lete tålmodig
etter det enkle


 

 

 

 


fredag 3. mai 2024

den samme

jeg er den jeg alltid har vært, sa han
det er ikke jeg, sa jeg
jeg har aldri vært den samme
 
har lagt fra meg kalenderen
og gitt faen i toppene
springer ikke for livet lenger
 
finner stier mellom trærne
møter en gammel kjenning
en bortkommen gubbe på sju år



 

fredag 26. april 2024

en hake

en hake, et hakk i porselenet
en stein i strømmen
 
forbehold når det glir som glattest
forpliktelser når alt ligger til rette
 
kjører inn til siden
vet ikke helt
 
venter til i morgen
dør i grålysningen



fredag 19. april 2024

det ubegripelige

du behøver verken tro eller tvile
på det jeg sier
 
men om du lytter
kjenner jeg meg ikke så alene
 
jeg er en troende
som ikke tror på mening
 
guds logikk
er over min forstand
 
men det ubegripelige
griper meg
 
og det grenseløse
beveger meg
 
ikke si du forstår
jeg makter ikke selv å forklare
 
barn
og hundre år gamle trær i skogen
 
ordløse rop  
til en gud jeg ikke ser



fredag 5. april 2024

det kommer ikke til å gå slik du tror

det kommer ikke til å gå slik du tror, når du runder neste hjørne, trer du inn i et landskap som du aldri trodde skulle bli ditt, oppdager du noe du aldri la merke til, innser du noe du aldri tok inn over deg
 
i ettertid vil du kanskje minnes et glimt gjennom flortynne gardiner, en anelse du la til side, sløvet av hverdag, blendet av lys eller mørke, et snev av noe du ikke ville forstå, et ubehag, en forpliktelse, en kjærlighet som du aldri trodde skulle bli deg til del




torsdag 14. mars 2024

hver dag

hver dag er ny, hver dag prøver jeg å forstå en framtid der mine erfaringer har minimal relevans, de kan like gjerne bringe meg hit som dit
 
hver dag må jeg over vannet, jeg vet aldri om isen er sikker, den jeg tror vil bære, svikter, den jeg tror vil svikte, bærer
 
hver dag møter jeg mennesker som tolker tida annerledes enn meg, jeg vet ikke om jeg tar feil eller har rett
 
hver dag er jeg et barn, hver dag holder jeg fast i det jeg tror er kjærlighet, tror er kjærlighet, tror, kan ikke annet


torsdag 7. mars 2024

snev av ord

jeg har blitt en sånn gammel kaill som er ute og går 
ikke fortere enn at jeg kan tenke på det som faller meg inn
jeg har egentlig ikke tid til å tenke på noe annet
enn det som faller meg inn
det som krever å bli tenkt på når jeg åpner lukene
jeg drypper øynene mine med artelac og ser det jeg ser
og noen ganger ser jeg det jeg ikke ser
smått, rart, stort og ille, hedret og forkastet
 
det eltes i gammelt gruff og underlige assosiasjoner
og av og til dukker det opp noen snev av ord inni hue mitt
som kan være verdt å ta vare på
jeg stopper opp, finner en papirlapp
eller tar til takke med innsiden av en pastilleske
for å notere ned det jeg ellers kommer til å glemme 
før jeg når fram til krysset der det er en issvull på fortauet
som jeg må komme meg over uten å brekke lårhalsen
og i slike situasjoner er snev av ord lette å glemme
 
dessuten er jeg ute i viktig ærend
jeg er på vei til biblioteket for å låne en roman
jeg riktig nok har lest flere ganger før
men merkelig nok ikke har stående i hylla
jeg mener å huske det sto en ålreit setning i den romanen
ikke nødvendigvis forløsende, men interessant
eller godt formulert i det minste
noe om forsvarsmekanismer, tror jeg det var
om hvor mye av vår begavelse vi bruker
til å spinne beskyttelsesnett over våre avgrunner
eller hvor mye krefter vi bruker
på å rettferdiggjøre våre handlinger
reparere det istykkerslåtte, kan man kanskje si
eller koste splintene under teppet
kan man vel også kalle det
kanskje jeg kan finne igjen den setningen
 
det hadde vært fint, men det hender også
at det dukker opp snev av noe meningsfullt midt på natta
mens kona sover tungt ved siden av meg
hun skal tidlig på jobb og bør få all den søvn
et utpreget b-menneske trenger
da famler jeg så stille jeg kan med hendene i mørket
til jeg finner det papiret jeg har liggende på nattbordet
prøver å notere noen stikkord uten å slå på lyset
og håper at de lar seg tyde når det blir morgen
at de kan bli til noe som holder meg fast en stund
jeg forventer ikke at de skal legge hele puslespillet
til det er for mange av brikkene rota bort
ødelagte eller begravde
 
skulle forresten ønske
at jeg kunne tenke noen tenkverdige tanker
at det kunne sive opp noen ålreite ord
gjennom hullene i beskyttelsesnettet
når jeg likevel sitter nydusjet foran PCen om morgenen
så jeg slapp å skrive i blinde midt på natta
eller stoppe opp midt i klæbuveien
for å rable på innsiden av en pastilleske



fredag 1. mars 2024

ro nok

ro nok til å se det uanselige
og rar nok til å legge det i lomma
 
et vinddrag bare, en uskadd spire
en foreløpighet, nesten ingenting, en kladd
 
tomhet nok til å bli fylt
tro nok til å tvile