FORTELLINGEN

 

GJENGRODD

vi kom til en gjengrodd kjerrevei
det var her veien gikk før, sa du
 
ja, sa jeg, vi gikk den slik vi måtte
 
alt var som før
og ikke til å kjenne igjen

SÅ LENGE

 

DET JEG HAR EID

 

AT DE IKKE FINNER

 

FRI OG BEVARE MEG

fri og bevare meg
for hel ved
bedre bål med kløyvde kubber
 
fri og bevare meg
for den beste utgaven av deg selv
du er best som du er

OM Å FORSTÅ

han burde ikke bli så overrasket
over at hun ikke forsto
det han forklarte
han hadde jo ikke skjønt det selv

RED LABEL

jeg ser det jeg alltid har sett
men sløret trekkes fra
og jeg innser med ett
hvordan det også var
hvem han også var
hvem jeg også er

 

SEKSTEN

 

OM Å BAKSE

så vel valmuer som skarnsundbrua
michelle obama, den bengalske tigeren
kvefjordkaka, kirka og ekteskapet
ja, til og med arien vergnügte ruh
av johann sebastian bach
har sitt å bakse med
heldigvis

SAMMEN OG ALENE

 

LØFTER OG SVIK

 

DETALJEN

det var lenge siden jeg leste romanen, og jeg hadde i alle år trodd at hendelsen som forfatteren beskrev, og som jeg så sterkt levde meg inn i, utgjorde flere sider av boka, i alle fall at den opptok et lengre avsnitt

jeg hadde gjentagende ganger i årenes løp referert til episoden i sosiale sammenhenger, beskrivelsen hadde truffet en gjenkjennelig sår følelse i meg, til tross for at den var skrevet med finurlig og selvkritisk munterhet

men da jeg tok ut boka med det bleke omslaget fra hylla og lette fram til den aktuelle teksten, oppdaget jeg at det bare dreide seg om en enkelt setning, ja egentlig bare en liten detalj, noen få ord mellom to kommaer (dette skyldtes i noen grad også forfatterens særegne stil, punktum forekom relativt sjelden i hans tekster)

jeg visste at man aldri skal underkjenne detaljenes avgjørende betydning, verken i romaner eller i livet generelt, men jeg ble likevel skuffet, dog etter hvert mer ettertenksom på forfatterens og skjønnlitteraturens vegne

for hvem sin tekst er det egentlig, når en liten leddsetning, riktignok en svært velformulert leddsetning, kan ligge og befrukte mitt sjeleliv i årevis, ligge og vokse simpelthen, til et helt avsnitt, til flere sider, ja til et helt kapittel inni meg

OM GUD

 

BRA FOLK

de prøvde, de gjorde sitt beste
det var ikke enkelt, det var bra folk
hun hadde bare behov for noe de ikke kunne gi henne

SORIA MORIA

vi hadde verken universelt utformede gangveier
eller trapper med forskriftsmessige rekkverk
vi gikk usikre stier og trådte tvilsomme tuer
som sviktet når vi prøvde å holde oss på beina
vi snublet og falt, rullet nedover ura
og ble liggende lenge før vi reiste oss og haltet videre
man kan, sant og si, så tvil om vi i det hele tatt kom oss noen vei
litt bortover kanskje, litt opp og litt ned
men da vi omsider kom ut av berget det blå
øynet vi soria moria i det fjerne

TYRI

såra eller død furu
fyller kjerneveden med harpiks
blir tyri
 
tyri brenner rolig og lenge
med mørke flammer
som jeg

GAMMEL

han var gammel
og det var ikke unaturlig
at han døde
 
men samtidig døde et barn
som fremdeles lengtet etter mors varme
og fars anerkjennelse
 
en ungdom full av følelser
og en moden mannekropp
som gjerne ville bli berørt
 
det døde selvfølgelig en gammel gubbe også
en sliten kar som lå med sokkene på om natta
fordi han frøs på føttene

AT JEG SPURTE

 

SORGEN

sorgen
like naken som uforbeholden kjærlighet
som tunge trær og fargen på skyene
graverne står klare med spadene i utkanten av kirkegården
verden er som før
jeg helt annerledes