om kroppen og hodet 2

 

ecce

 

reist

reist
hadde jeg egentlig ikke
før jeg erfarte noe
jeg ikke visste om
eller ikke trodde var mulig
slik som med deg 

håp

da de falt

da de falt
falt de så dypt
og slo seg så fordervet
at de aldri klatret opp igjen
 
så siden
når de falt
falt de ikke like dypt
og slo de seg ikke like voldsomt
 
fant seg et liv i lavlandet
satt i skyggene og fortalte barna sine om fjorden
det veldige havet og morgensolen over fjellene
tørste, ute av stand til å drikke 

de ufeilbarlige

OM (IKKE) Å FÅ SOVE

du seiler inn i søvnen
mens tunge tanker trekker meg mot strykene
jeg tyr til snøfallssøndager og lyse juninetter
nyvaska laken på snora, texas ved kjøkkenbordet
og plommer som svar i september
for å finne veien bort til den rolige evja
hvor alt tyder på at du befinner deg 

sånn det var

 

den nyttige duppedittens bursdagshilsen

man kan være fin
eller temmelig slitt
en prangende lilje
eller margeritt
attraksjon 
eller duppeditt
 
med tanke på meg
og mine meritter
er heldigvis nyttige
duppeditter
blant hennes klare
favoritter 

skjebnesvangert

 

NÅR DET SKJÆRER SEG

EN HØSTTUR RUNDT THEISENDAMMEN MED OLE ROBERT SUNDES ROMAN «JEG FØLER MEG UVEL» (2019) SOM LYDBOK PÅ ØRET
 
det hadde vært møter og mail hele dagen og midt i den eviglange rapporten «evaluering av høgskolens samlede studieportefølje» fikk jeg nok, en beskjeden høstlig sol hadde sprengt seg inn mellom regnbygene, klokka var fem og skulle jeg komme meg ut døra denne dagen, måtte det bli nå, tenkte jeg, tok jakka, capsen og hodetelefonene, kjørte opp i skogen, dro opp glidelåsen og gikk ut på en skogsvei som ikke var mer sølete enn at det gikk bra med de lave skoa jeg alltid tok på meg
 
jeg ante det lille tussmørket som man av og til kan merke om høsten, selv midt på dagen, det som gjør at man får behov for å tenne lampene, andre høstdager kan ha en usedvanlig klarhet, særlig etter at frosten har kommet, men denne dagen var tung, våt og dunkel, til tross for den bleke sola, jeg gikk og lyttet til en elegisk roman om en mann som hadde mistet sin kone i kreft, poetisk, forvirret, full av følelsestunge assossiasjoner som avbrøt hverandre, små detaljer og bunnløse dyp, minner fra livet med den syke, møter med bach og dante i stensparken, tanker og fantasier om døden og sjelen og alt som var og er og ikke er, ikke ukjent fra perioder i mitt eget liv, forfatteren hadde en lavmælt tone og en ekstremt velformulert stil, og jeg var på ingen måte ironisk i hue da jeg tenkte for meg selv at stilen var dannet, rett og slett dannet, selv om innholdet var høyst dramatisk og beskrev den dypeste sorg og forvirring, og ikke gikk av veien for å ta opp temaer som ville være totalt upassende i dannede sammenkomster
 
jeg gikk innover skogsveien mellom høstfargede lauvtrær og våte graner, så meg rundt og lyttet til romanen, da oppleseren plutselig leste noe som brøt totalt med strømmen av velformulert kaos, «jeg gråt av full hals» leste han og jeg måtte slå av lydboka en stund, for man gråter da ikke av full hals, tenkte filologen i meg, man jubler av full hals eller man synger av full hals, joda, man kan strigråte og hulke uten stans til man ligger utmattet på golvet, men ikke «av full hals», det ene mislykkede uttrykket skar i ørene midt i disse hundrevis av sider med velpolert tekst, et feilskjær
 
eller var det det, tenkte jeg, for midt i sorgen skjærer det seg jo også, på et vis er det jo det som er sorg, at det skjærer seg altså, kanskje skulle forfatteren lagt inn flere slike skjær, tenkte jeg, slo på lydboka igjen og gikk videre rundt det vindstille vannet omkranset av høst- og jordfarger, visnende blader, alene, taus, da jeg hørte en høy kvinnestemme over lydboklyden, den skar inn bakfra «ja, han var så dominerende, han hørte ikke hva jeg sa, jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre», jeg torde ikke snu meg, ville jo ikke forstyrre det som måtte være en høyst fortrolig dialog, «så godt det var å snakke med deg om dette, men det blir mellom oss, ikke sant» kauket det enda høyere bakfra, overdøvde min dannede lydbokoppleser totalt og jeg skjønte hun kom nærmere, snart var hun oppe ved siden av meg, for det var bare hun, viste det seg, hun var alene og gikk og snakket med noen i mobilen, jeg så riktig nok ikke noen mobil, hun bare gikk og snakket, så jeg antok at det var en form for mobil hun snakket i, for tretti år siden ville man trodd det hadde tørna seg helt for henne, men slik var det jo ikke lenger, det var en svartkledd, ung dame, hun smilte kort til meg idet hun passerte og fortsatte sin fortrolige samtale i samme høye, skjærende volum
 
jeg sakket farten og lot henne forsvinne, hørte at min dannede sorgformidler i hodetelefonen fikk ordene sine tilbake, forfatterens ord, selvfølgelig, og jeg pustet inn den høstvemodige og stille skogsvirkeligheten igjen med de avdempede visne jordfargene, et og annet rognebærtre og flokker av fugl, og jeg tenkte nok en gang at ja, sånn er sorgen også, ikke bare avdempet og dannet, selv mange år etterpå, det skjærer seg av og til, det skjærer langt og dypt, uutholdelig og vondt, helt inn til hjertet, så da jeg kom forbi badeplassen ved demningen med den vakre utsikten og den eldgamle reksteren, kutråkket mellom trærne, så jeg med nye øyne på den fæle hardplast-dassen kommunen hadde plassert midt i synsfeltet, tagget, grell, skjærende kunstig lysegrønn, smakløs og totalt upassende, og da jeg kom tilbake til parkeringsplassen, sto det en mann på min egen alder med ryggen til og prøvde å gjemme seg bak døra på bilen sin, han sto med beina på den måten som menn står når de prøver å pisse, han sto der mens jeg gikk over hele parkeringsplassen, og han sto der fremdeles da jeg kjørte forbi ham og ut på veien og det begynte å regne

dehumane konsekvenser

 

havet

jeg puster lettere der regnet pisker bølgene
og dønningene bryter mot land
måkene skriker og skarven skjærer vannspeilet
asken spres for alle vinder

husker du

 

om kroppen og hodet 1

 

sannheten

sannheten er hornet som vokser inn i skallen på sauene
eller en sopp, en høstdag står du midt i hekseringen
sannheten befinner seg ytterst på odden
himmelen er enorm, havet grenser mot evigheten

elva

døra bak var stengt
foran sto natta åpen
elva danset mørk ved siden av meg
jeg var tung i brystet
men lett overalt ellers i kroppen

har ikke tid

 

les saktere

 

ARILD

Han het Arild. Det vil si, jeg kaller ham Arild, for det skal ikke handle om noen jeg kjenner. Det er ikke helt sant. Det handler alltid om folk jeg kjenner. Steinar, Jørn, Sverre og Kjell for eksempel. Lise og Sara også, men om jeg drar jentene inn i dette, blir det altfor komplisert. Så det får bli Arild. Jeg har aldri kjent noen som heter Arild.

Det er en dristig påstand. I min generasjon har alle møtt en Arild, og jeg kan ha glemt at jeg en gang var fortrolig med en person med det navnet. Slike forglemmelser forekommer stadig hyppigere, dessverre. Det kan eksistere en Arild der ute som på et eller annet tidspunkt i løpet av de siste sytti årene følte seg nærmere knyttet til meg enn jeg til ham. Så dersom jeg har glemt en fortrolig Arild, eller brakt en Arild i forlegenhet ved ikke å anerkjenne hans tilknytning til meg, ber jeg om tilgivelse, det er ikke meningen å vise ham ryggen. Jeg er dypt takknemlig for alle som gjør meg den ære å vedkjenne seg mitt bekjentskap. Selv om vi ble borte for hverandre en gang på veien. Det er et sårt tema. Derfor Arild. Arild er ingen. Arild er alle.

Man kan selvfølgelig stille spørsmål om jeg egentlig kjente Arild. Hvis vi ser bort fra det faktum at han ikke eksisterer. Det var jo så lenge siden vi hadde tilbrakt den type tid sammen som man aldri tror tar slutt. Langhårede Arild med sin rullings og svarte t-skjorte flyttet til Finnsnes på åttitallet. Han hadde visst slekt der oppe. Jeg har aldri vært i Finnsnes, men alle vet hvor sterkt et sted, med alt hva dette stedet innebærer av inntrykk, liv, folk og aktiviteter, kan prege et liv. Ryktene sa også at han hadde fått seg dame, det var uklart, men dersom det stemte, og de fremdeles holdt sammen, så hadde det etter all sannsynlighet fjernet ham ytterligere fra hans gamle liv. Jeg visste at han var blitt meteorolog, det fortalte han da jeg tilfeldigvis støtte på ham på et hotell i hovedstaden for noen år siden. Det var den eneste gangen jeg møtte Arild etter at han flyttet. Vi skulle på hvert vårt møte og jeg foreslo å ta en øl, men det hadde han ikke tid til. Jeg rakk ikke å spørre ham om hva en meteorolog egentlig gjorde i Finnsnes. Det var ikke det viktigste spørsmålet jeg hadde, men det er jo slikt menn spør hverandre om når de møtes. Jeg kjente ham ikke lenger.

Men jeg kjente Arild. Han bodde inni meg uansett hvor fremmed han var blitt. Han eide noen vesentlige brikker av mitt personlige puslespill. Han var kanskje ikke så opptatt av å legge sitt eget. Det kunne jeg ikke klandre ham for, snarere gratulere ham hvis han slapp. Jeg var vel ikke noen betydningsfull brikke i hans puslespill.

Jeg var verken sur eller sint på Arild. Jeg hadde også blitt borte, både for ham og for andre. Noen er sikkert glade for at jeg forsvant. Noen muligens litt lei seg, - man kan jo håpe. Enkelte hevder kanskje at de kjenner meg fremdeles. Det er jeg takknemlig for, selv om vi risikerer å knapt kjenne hverandre igjen dersom snubler borti hverandre på et hotell i hovedstaden.

Det var Kjell som sendte en melding om at Arild var død. Han lurte på om jeg ville spleise på blomster, og joda, sa jeg, gjerne det, og vipset ham en hundrings uten at jeg egentlig følte det gikk inn på meg. At Arild var død, altså. Det gjorde liksom ikke noe fra eller til, han hadde vært borte så lenge. Men akkurat det, at det ikke gjorde noe fra eller til, gjorde inntrykk på meg. For dersom det var jeg som hadde vandret, hadde det vært ålreit om det hadde gjort inntrykk på Arild.