OM MÅL

 

ODYSSÉ

før vi legger til for godt
står vi på dekk, bredbeinte
og ansikt til ansikt
med hverandre
 
dag ut og dag inn
møter min sult din tørst
mine sår dine drømmer
mitt lys ditt mørke
 
sannheten eksisterer bare
en liten time om morgen
før det blåser opp og vi seiler ut i dagen
med tvilen piskende mot panna

LEIRFIVEL

en leirfivel
som sprenger seg gjennom støv og skitt om våren
har alt det jeg trenger av mening
gud er alltid ny
ligger aldri i bakhold 

IKKE TIL Å STOLE PÅ

det var tider
med ettermiddagsvarme svaberg
og intense berøringer
med tunge tråkk
og mørklagte endestasjoner
tider jeg lot meg blende
og tider jeg snudde meg vekk
 
kroppen gjemte på alle mine dager
vrengte og vrei på dem
så de ble til å bære
den ene erindringen farget den andre
ble meg og jeg
er selvfølgelig ikke
til å stole på

EN TABBE

jeg stilte med blanke ark
du med de gamle tettskrevne
en tabbe, selvsagt, å tro
at noe noen gang viskes vekk

LIVET

 

"STEINKYSTEN. 27 DIKT OG ARILD"

"Steinkysten. 27 dikt og Arild" er en samling nyere dikt fra bloggen, trykt i få eksemplarer. Send en mail i fall du er interessert.

KNUT TIL MINNE

hvorfor gjør du ikke det da, spurte han
det er så mye som står i veien, svarte jeg
det var ingen god forklaring
han tidde, smilte sitt skjelmske smil
og dro fingrene gjennom det svære, bustete håret
han en gang hadde hatt
etter alle rundene med cellegift
var det bare noen hvite fjon igjen
 
vi tok en øl til og prata om noe annet
om helsa og gaza og jula som var rett rundt hjørnet
etterpå fulgte han meg til bussen
slik han alltid gjorde når vi var ute
selv om han skulle andre veien
og det var han som var syk
 
dette tenker jeg på
når jeg kjører nedover bøckmannsveien
for nå er han død og det er natt
og januar og minusgrader
han vandret over åsen
før vi andre våknet til det nye året
nå er han ute og går på stier ingen vet om
mens jeg kjører nedover bøckmannsveien
og videre mot sluppen
like smått, grått og velkjent
som tannbørsten og kokte poteter
 
(Knut til minne)

HEKTA

han der, tenkte jeg, det dreide seg om voksen mann med pen frakk
som smilte, alt annet enn nedlatende, til meg i det han passerte
han får meg til å tenke på den gangen jeg dreit meg så grundig ut
at jeg helst vil krype inn i nærmeste bøttekott og bli der
jeg hadde prøvd å stue episoden bort i hjernens mest utilgjengelige kott
men det insisterte på å dukke opp hver gang denne mannen gikk forbi
dog tydet ikke smilet til frakkemannen på at det som skjedde
i nevneverdig grad hadde festet seg til hans hukommelse
kanskje hadde han ikke en gang oppfattet det som hendte
men i mitt hue var skammen og mannen var uløselig hekta sammen
 
jeg hekter både pinligheter og pussigheter på folk
mer eller helst mindre fortjent
og oftere på folk jeg kjenner til enn på de jeg kjenner
som hun som en gang forfektet noe hun i dag knapt vedkjenner seg
han som vi lurte til å smøre klister på skia i ti minus
hun som fikk meg til å innse
 at det forholdt seg helt annerledes enn jeg trodde
eller han som bare gikk forbi da jeg snubla og datt så lang jeg var
hendelsene gir sjelden rettferdige bilder av de som blir hekta
men i hue mitt sitter de i hektet enten de vil eller ikke
 
jeg tenker altfor sjelden på at folk har det sånn med meg også
at jeg minner dem på noe når de ser meg
noe som har etset seg fast et sted oppi huene deres
som kan ha endret livene deres eller kan ha vært helt uviktig
en tyttebærflekk på kvitskjorta
jeg kan selvfølgelig hatt en finger med i spillet
men jeg kan også ha vært uskyldig som et lam
det er ikke godt å vite
det som skjedde, er likevel hekta på meg
slik vi alle hekter oss i hverandre og aldri blir slipper unna

DE VIKTIGSTE ORDA

de viktigste orda finner jeg aldri
de om at du var her og ikke er her lenger
om blodet og pulsen og huden og gud
jeg kretser rundt dem som muren rundt brønnen
leter langs strendene, hopper fra stjerne til stjerne
for ikke å forsvinne i mørket mellom dem
for himmelen er svart, det er noe alle vet

TRYGT

det kjennes trygt
når de som står til høyre
og de som står til venstre for meg
når de som tviler mer enn meg
og de som tviler mindre enn meg
har beina godt festet i bakken
det gjør det lettere
å røre på seg

HJEM

 

KROPPEN VISSTE JO

de hadde snakka om meg, sa han
det hadde ikke vært til min fordel det de hadde sagt
og han hadde vært med på det
 
hue mitt visste ingenting
men kroppen visste jo
og jeg takket ham for fast grunn under føttene

Å VÆRRA GARTNER

JEG ER KROPP

 
jeg er kropp når jeg gråter
og kropp når jeg ler
hjertet banker, tårene renner
legger hendene foran ansiktet
er ikke til å kjenne igjen
 
jeg er kropp i sorg
i ansiktet og øynene
så tung under brystet at jeg går i stå
ord betyr ingenting
når man fjerner bjelkene under et liv
 
jeg er kropp i kjærlighet
uten kropp ingen befrielse
bare kroppen erkjenner døden
tankene leker, i bønn
er jeg kropp

KLISJEER

 

LITE

 

OM Å GLEMME

han ville skrive om å glemme
og sendte en mail til seg selv for ikke å glemme ideen
han lå om natta og formulerte en elegant intro
som han hadde glemt da han våknet
 
i stedet beskrev han hvordan han om og om igjen
slo opp i rutetabellen for å regne ut
når han måtte gå hjemmefra for å rekke bussen
for han glemte umiddelbart det han kom fram til
 
derfor satt han som oftest på en buss
som gikk flere busser før den bussen
han hadde tenkt han skulle rekke
jeg smiler ikke, dette er ikke et morsomt dikt 

ALT

 

VILLNISET

det er ikke sant
at det som ikke har navn, ikke finnes
 
det er brølet fra gåtefulle gråsoner
rot, sprekker og brukne greiner
 
som skal redde oss
fra definisjonsmakt og brutalitet