beklager

jeg beklager
jeg har så mye unyttig å gjøre
synge, spasere
lukte på nyåpna kaffeposer
tenke på døden

møtenotat 6

 

hun

hun som ikke vet veien
som innser at det hun drømmer om
ikke blir noe av
hun er en usann ligning, går ikke i hop
det er hun som holder rundt meg om natta

vet ikke veien

vet ikke veien
forventer ikke å se lyset
lever på glimt av noe
jeg ikke forstår

møte i arbeidsutvalget

 

du som elsket meg slik

du som elsket meg
slik
at jeg ble til
slipper aldri unna

møtenotat 5

 

møtenotat 4

 

dersom

jeg har altfor mange
dersom og dessuten
i bagasjen
 
hvis jeg faller
er det på min egen
urimelighet

møtenotat 3

 

huden min er et løfte

huden min er et løfte
jeg ikke kan holde
 
ordene mine er svik
du kan stole på
 
(fra Selmer-Olsen, Ivar 2019: den tynneste kvisten på epletreet)

møtenotat 2

 

møtenotat

 

fire motiv

fire motiv
ei skråning og en vegg
en garasje og ei strand
 
skråninga er rein
slik jeg ser den fra bunnen av bakken
grønn om sommeren, hvit om vinteren
to-tre lauvtrær bryter horisonten
ingen hus, ingen skog, ingen fjell
men en stor åpen himmel
hvit, blå, stundom svart
 
veggen er grønn
gjemmer seg bak biblioteket og et tungt tre
en ask kanskje, eller en lønn
brytes opp av rektangler: vinduer, luke, dør
i dagslys speiler vinduene landskapet
om kvelden blir de gjennomsiktige
det henger et kvinneportrett i et av dem
ingen folk, døra er alltid låst
 
garasjen er gammel
porten skakk og malingen i ferd med å falle av
kanskje står det et kjøretøy der inne
en blankpusset, for lengst avskiltet citroën
det lar seg ikke undersøke
før isen smelter til våren
og porten muligens lar seg åpne
 
stranda er ugjestmild og grå
stein på stein så langt øyet rekker
ternene stuper, havet glitrer
måkene driver med vinden
båten er trukket langt opp på stranda
den gamle fiskerhytta lukket og forlatt
jeg finner ly ved en tjærebredd vegg
drar opp glidelåsen på anorakken
og lar alle tidsbegrep fare

OM Å RANE BEGREP

de smarte har forstått
at om de vil vinne
må de omfavne begrepene
og uskadeliggjøre dem
 
så da utbyggerne skjønte at klima og miljø solgte
ble plutselig alle prosjekter grønne
vi fikk miljøvennlige firefelts motorveiprosjekter
og dersom man satte inn en ekstra søppelkasse i kjøkkenskapene
kunne hele leilighetskomplekser bli grønne
selv om det var flere kilometer til nærmeste grøntareal
 
og da skolepedagogene forsto at leiken var inne i varmen
til tross for clement og pisa og livets generelle alvor
sørget de for at 6-åringene fikk leike
men bare det lærerne bestemte at de skulle leike
så ungene fremdeles kunne pugge multiplikasjonstabellen
på en leikbasert måte til forveksling lik gamlemåten
det ble kanskje ikke så artig å leike lenger
men livet er da heller ingen leik

håp

leter etter håp
mellom røde rognebær
bak blå gardiner
blant barn og i bøker
over alle grenser
og i ditt ansikt

NYNORSKDIKTET

eg trur
dei trur
eg er ei høne
men eg er ein spurv
spurvare enn nokon gong

om ulver, mår, pinnsvin og elefanter

det finnes ulver, selvfølgelig
som går rett i strupen på deg
og nattdyr av mårfamilien
som snur ryggen til
og sprer sure, illeluktende væsker
det finnes pinnsvin
som krøller seg engstelig sammen
med alle piggene ute
og elefanter som aldri glemmer

(Elefant med god hukommelse. Okavangodeltaet, Botswana)

 

en betydelig svekket tilstedeværelse

jeg skjønner at formuleringen
«jeg sover når jeg sover og er våken når jeg er våken»
umiddelbart kan virke nokså meningsløs
men slik var det altså og slik er det ikke lenger
for skillet mellom «sovende» og «våken» er betydelig svekket
før sovnet jeg da jeg la hodet på puta
våknet ikke før det var morgen
og var rimelig tilstedeværende hele dagen
 
nå legger jeg meg ved midnatt (slik jeg alltid har gjort)
sovner kanskje etter en stund
våkner etter en time eller to
halvsover, våkner og sovner igjen
drømmer og tenker rare tanker i drømmene
ligger våken og drømmer rare drømmer i tankene
står opp og tisser og legger meg igjen uten å få sove
sovner likevel og våkner uten å skjønne at jeg har sovet
 
men også når jeg er ute og går
jeg kan stå ved fem-sti-krysset på solemsåsen
og gå videre uten helt å skjønne hva som satte meg i bevegelse
uten å oppfatte at jeg gikk
jeg er plutselig helt nede ved baklidammen
og har ikke lagt merke til stiens beskaffenhet
eller om jeg har møtt noen på veien
har ikke lagt merke til noe som helst
et eller annet brakte meg ut av fatning
eller inn i en annen fatning, er kanskje rettere sagt
 
muligens var det en klissete seigmann på stien
som en eller annen unge hadde kastet fra seg
i protest mot å bli bestukket til å gå videre på egne bein
som satte i gang mine assosiasjoner
ungen var sikkert trøtt og ville sove
hvem vil ikke det, det vet jeg alt om
seigmannen lå i alle fall der
og påvirket min fatning, min oppfatning
og når jeg våknet, var jeg altså helt nede ved baklidammen
jeg hadde til og med spasert over hele demningen i ørska
 
det var først der
på den andre siden av baklidammen
at jeg våknet, oppfattet skiltene
og måtte bestemme meg
om jeg skulle jeg gå oppover mot lavollen
nedover mot theisendammen
vestover mot geitfjellet
eller ta stien ned til sommersetra
(det var jo dette krysset som burde hett fem-sti-krysset)
 
dette glidende skillet mellom «våken» og «sovende»
denne manglende tilstedeværelsen
kunne selvsagt være et tegn på alderdomssvekkelse
jeg foretrakk den betegnelsen
den var mer forståelsesfull enn andre diagnoseforslag
det er jo så meget som trenger på
i hodet til en gamling etter et langt liv
etter en lang vandring i uoversiktlig skogsterreng
med dype daler og høye fjell
ikke rart man blir trøtt
alt dette glemte som krever å bli husket
folk, rom og landskap
rystende skam, euforisk fryd
satans svik og umistelige tap
 
eller kanskje ikke
kanskje så jeg noe jeg ikke før hadde innsett
dører som åpnet seg ved svekkede spenninger
jeg valgte stien mot sommersetra
stanset opp ved en grind, åpnet
og bøyde av mot høyre gjennom en glissen skog
vakkert gjennomlyst av lav novembersol
kom ut på ei slette, så utover fjorden fri og blå
det begynte å bli kjølig og på tide å komme seg hjem
til en dupp på sofaen 

lever for å leve, lever for å dø

jeg er en liten bekk, bare, som leker gjennom lyngen
slår følge med elver som raser gjennom landskapet
med flommer av tro og svar på store spørsmål
 
men alt vann, elver og bekker er på vei mot havet
som taust tar imot som om ingenting har hendt
selv nilen, yangtze og amazonas forsvinner sporløst uten svar

(Bildet av Helgumannens fiskeläge på Fårö er fra mai 2022)