UNNGÅR

unngår de idiotisk hoppende
samstemt jublende for helter
som ikke er helter
bare vanlige folk
som er flinke i et eller annet
som tjener dem selv
mer enn menneskeheten
 
unngår festivalene, lighterne
øldrikkerne og den hylende fansen
unngår hallelujamøtene 

og de stille prosesjonene
de altfor glade så vel som de altfor innbitte
vekkelser der man våkner opp til én sannhet
og lukker øynene for de mange
 
hviler ved brenningene
der rullesteinene stemmer i de gamle salmene
om forfengelighet, sorg og fortvilelse
dras mot smale stier
leter meg fram til det lille kapellet
langtinnisvarteskauen
og ber om nåde

JEG HVILER I VINDEN

 

KJENNE STILLHETEN BRE SEG

kjenne stillheten bre seg
som tåke over engene
bli i den, være der
ikke ringe hedvig eller ståle
holde dørene åpne
høre regnet komme
lese ferdig den lange boka
sovne i stolen
spise kavring med surmelk
se grønnsisiken henge
under nettet med solsikkefrø 

den som ser

 

MATAVFALL

dagen etter lå det kaffegrut
og flere teposer i matavfallet
diskusjonene hadde gått høyt og lenge
og vi var både glade og fremdeles uenige
da vi ga oss utpå natta
oppå kaffegruten hadde noen kastet en fruktkake
den inneholdt både korinter og sukater
så ingen hadde blitt overrasket
da guttungen spyttet den ut igjen
et forskremt lite jordbær hadde også havnet i bøtta
bare fordi det var til overs da vi ryddet opp
noen visne blomster som ingen hadde lagt merke til
lå sammen med et par tydelig brukte kleenex-servietter
de burde muligens ikke havnet i matavfallet
men vi så stort på det
hun hadde ikke vært seg selv
jeg må bare pusse nesen, hadde hun sagt
men det var det ingen som trodde på
det kunne ha sammenheng med
at en av de mest pratsomme
hadde vraket grovbrødskiva
til fordel for et nybakt rundstykke
men det som var helt umulig å overse
var to lekre avocadosteiner
brune og glatte som kalver lå de
og skinte som nypussa sko
alle skjønte at de der to
de skulle holde seg hele og glatte lenge
lenge etter at vi hadde tømt dunken
og blandet innholdet med jord og flis og tørre blader
i kompostbingen nederst i hagen
ja, lenge etter at brødet, bananskallet og kaffegruten
hadde blitt til jord
skulle de to avocadosteinene ligge der
og hviske til hverandre om kjærligheten
som er sterkere enn døden
 
1.Mos 3,19/Høys 8,6

AVKLARING

herre
du som er
og har all kjærlighet
det kan kanskje virke brutalt når jeg ber
om aldri å bli mer opptatt av deg
enn av verden
 
vi er jo på lag
du og jeg
og menneskene og skaperverket
trenger min kjærlighet mer enn deg
for ingenting som skader en av dine minste
er deg til behag 

SKATTER

For snart seksti år siden satt jeg i musikksalen på Katedralskolen da en i klassen spurte læreren om hvilket musikkstykke han likte best. Vi gikk på reallinjen og var neppe en klasse som inspirerte læreren og ga ham motivasjon. Det var kanskje derfor han svarte: «Og det tror dere jeg vil dele med dere?» Svaret var både upedagogisk og arrogant. Snørrvalpene var ikke verdige å få del i hans skatter. Han kunne ordlagt seg annerledes, men jeg skjønte ham. Skatter blir ødelagt hvis de ikke tas imot med respekt.

Da vi var 6 år, grov Tor og jeg ned skatten vår under et tre oppe i lauvskogen bak husene i Fagerlia. Det var en «muselort-boks» med et frimerke, en fem-øre og en metrobillett fra Paris inni. Skulle den skatten opprettholde sin verdi, kunne den knapt deles med noen.

 

OM FREMMEDE

 

OM Å GRIPE

ALT DU ELSKER

VI HAR TO SPRÅK, BROR

vi har to språk, bror
i det ene
(det usaklige)
er vi brødre
fordi vi begge
er guds barn
i det andre
(det saklige)
er det like naivt
å kalle oss brødre
som å påstå
at det finnes håp
eller overhodet noe
som kan kalles hellig

ALT KAN BLI ANNERLEDES

 

"TRAU SKAL DET BLI," SA MANNEN

SNILLE FOLK

OM Å LETE

 

OM MÅL

 

ODYSSÉ

før vi legger til for godt
står vi på dekk, bredbeinte
og ansikt til ansikt
med hverandre
 
dag ut og dag inn
møter min sult din tørst
mine sår dine drømmer
mitt lys ditt mørke
 
sannheten eksisterer bare
en liten time om morgen
før det blåser opp og vi seiler ut i dagen
med tvilen piskende mot panna

LEIRFIVEL

en leirfivel
som sprenger seg gjennom støv og skitt om våren
har alt det jeg trenger av mening
gud er alltid ny
ligger aldri i bakhold 

IKKE TIL Å STOLE PÅ

det var tider
med ettermiddagsvarme svaberg
og intense berøringer
med tunge tråkk
og mørklagte endestasjoner
tider jeg lot meg blende
og tider jeg snudde meg vekk
 
kroppen gjemte på alle mine dager
vrengte og vrei på dem
så de ble til å bære
den ene erindringen farget den andre
ble meg og jeg
er selvfølgelig ikke
til å stole på

EN TABBE

jeg stilte med blanke ark
du med de gamle tettskrevne
en tabbe, selvsagt, å tro
at noe noen gang viskes vekk