den dagen
som slo knute på seg jeg skulle
tatt øksa og hogd knuten tvers av så skulle
jeg satt meg ned og spleiset tampene dagen er bedre
med spleis enn med knute
da jeg
hadde båret barnet mitt til graven hogg jeg
navnet hans fast i stein det skal
så lite til før et
navn blåser bort i vinden jeg lurte
på om gud hadde sovnet døden var
jo stadig på vakt kanskje
skulle jeg dulte borti ham sånn i
forbifarten gud altså antyde at
det hadde vært ålreit om han
hadde stukket innom en kveld for å fortelle
meg hva jeg skulle gjøre av mitt liv
vi ga
hverandre for store gaver du hadde
ikke plass til min og jeg
hadde ikke råd til din du trakk for
gardinene og jeg spurte
ikke lenger hvordan du
hadde det you can’t go
home again, sa Wolfe men jeg kunne
ikke dra heller for da jeg
rodde min vei satt blikket
fast i det jeg forlot