I det historiske museet i Visby, kalt «Gotlands fornsal», er det en stor samling treskulpturer fra Gotlands mange gamle kirkebygg, deriblant en rekke Madonna-skulpturer. Lille Maja på fem år stanser foran den mest kjente av dem, den såkalte Öja-madonnaen fra 1200-tallet. Den blir gjerne kalt Den sörjande madonna, og har tydeligvis gjort sterkt inntrykk på jentungen. Hun snur seg mot pappaen sin og spør:
”Hvorfor er damen så lei seg?”
Pappaen har lært seg moderne formidlingspedagogikk og
svarer ikke. Han spør i stedet:
”Hvorfor tror du hun ser så trist ut, Maja?”
Maja tenker seg om, og svarer:
”Det er fordi hun ikke har noe barn.”
I sine opprinnelige omgivelser, i Öja kirke syd på Gotland (hvor det nå står en kopi) er Den sörjande madonna en del av en større utsmykning, et såkalt triumfkrusifiks. Det er et sol-formet seiers-krusifiks, et forsøk på å forene sorg, smerte og død med seier, håp og nytt liv. Den sörjande madonna står som en tilskuer til dette gull-forgylte solkorset, skjønt tilskuer er kanskje ikke det rette ordet. For blikket hennes er ikke vendt mot krusifiksets lidelse og seier, men nedover og mer innadvendt, det kan se ut til at hun betrakter sine egne hender, vi vet ikke riktig om hun legger sine bekymrede tanker fram for Gud i bønn eller om hun bare står der og tvinner fingrene sine. Hun ser slett ikke ut til å glede seg over at døden på korset skal bli oppslukt til seier. Akkurat det er det kanskje ikke så vanskelig å forstå for en far eller en mor som har opplevd å miste barnet sitt. Maria er en mor som står alene igjen. Hennes barn, hennes sønn, er revet fra henne, og dersom noen sier til henne at det er for å fullføre et større prosjekt, eller at dette vil hun bli klok av å oppleve, så er det henne revnende likegyldig, sønnen lider og dør, det er hennes barn det gjelder, hennes barn som kom til verden gjennom hennes kropp.
Det er dette doble ved å sette barn til verden. På den ene siden er det den viktigste håps- og seiershandling vi i kjærlighetens navn kan foreta oss, på den annen side vil dette barnet med nødvendighet måtte møte motgang, smerte og sykdom, angst og død. Slik tenker Majas pappa, men det sier han ikke til Maja, for han skjønner at hennes selvfølgelige svar, at Maria er trist fordi hun ikke har noe barn lenger, heller er å forstå som en irettesettelse for slike depressive voksne som har mistet fremtidshåpet og evne til å leve her og nå. ”Maria er lei seg fordi hun ikke har noe barn,” slår Maja fast, ”men her er jeg,” sier hun, ”akkurat her og nå, og det er du også, du er her akkurat nå sammen med meg, og det jeg vil, mest av alt, er at du skal være jublende glad for at jeg er her og for at vi er sammen, for at du ser meg og hører at jeg spiller fløyte. Kom, så skal vi danse og synge og holde hverandre i hendene!”
Visst går tiden, visst blir vi eldre, visst har man fått sine slag, og visst kommer det som er verre. Både sykdom og død er i vente, men Maja er uten baktanker og vil at pappaen skal vise henne sine vakreste malerier, fortelle henne sine underligste historier, og til takk skal han få del i hennes fem-årige hengivenhet og fremtidslyst. Barn burde primært være en påminnelse om livet, men de er også et memento mori, en påminnelse om døden.
Det handler om pappaens evne til å ta imot, til å dele
rom. Det er det han må lære i møtet med Maja. Det handler om å ta imot barnet,
slippe barnets og dets tolkninger inn i rommet, tillate at rommet blir farget
av alle de som er til stede, ikke bare den voksne, ikke bare barnet, og å se
dette møtet som en berikelse. Maja skjønner godt at Maria er lei seg, for Maria
har jo ikke noe barn å dele rommet sitt med.
(Triumfkrusifikset
fra 1200-tallet i Öja kirke syd på Gotland. «Den sörjande madonna» til venstre.
Postkort av Siv & Key L. Nilsson, Visby)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar