NÅR DET SKJÆRER SEG

EN HØSTTUR RUNDT THEISENDAMMEN MED OLE ROBERT SUNDES ROMAN «JEG FØLER MEG UVEL» (2019) SOM LYDBOK PÅ ØRET
 
det hadde vært møter og mail hele dagen og midt i den eviglange rapporten «evaluering av høgskolens samlede studieportefølje» fikk jeg nok, en beskjeden høstlig sol hadde sprengt seg inn mellom regnbygene, klokka var fem og skulle jeg komme meg ut døra denne dagen, måtte det bli nå, tenkte jeg, tok jakka, capsen og hodetelefonene, kjørte opp i skogen, dro opp glidelåsen og gikk ut på en skogsvei som ikke var mer sølete enn at det gikk bra med de lave skoa jeg alltid tok på meg
 
jeg ante det lille tussmørket som man av og til kan merke om høsten, selv midt på dagen, det som gjør at man får behov for å tenne lampene, andre høstdager kan ha en usedvanlig klarhet, særlig etter at frosten har kommet, men denne dagen var tung, våt og dunkel, til tross for den bleke sola, jeg gikk og lyttet til en elegisk roman om en mann som hadde mistet sin kone i kreft, poetisk, forvirret, full av følelsestunge assossiasjoner som avbrøt hverandre, små detaljer og bunnløse dyp, minner fra livet med den syke, møter med bach og dante i stensparken, tanker og fantasier om døden og sjelen og alt som var og er og ikke er, ikke ukjent fra perioder i mitt eget liv, forfatteren hadde en lavmælt tone og en ekstremt velformulert stil, og jeg var på ingen måte ironisk i hue da jeg tenkte for meg selv at stilen var dannet, rett og slett dannet, selv om innholdet var høyst dramatisk og beskrev den dypeste sorg og forvirring, og ikke gikk av veien for å ta opp temaer som ville være totalt upassende i dannede sammenkomster
 
jeg gikk innover skogsveien mellom høstfargede lauvtrær og våte graner, så meg rundt og lyttet til romanen, da oppleseren plutselig leste noe som brøt totalt med strømmen av velformulert kaos, «jeg gråt av full hals» leste han og jeg måtte slå av lydboka en stund, for man gråter da ikke av full hals, tenkte filologen i meg, man jubler av full hals eller man synger av full hals, joda, man kan strigråte og hulke uten stans til man ligger utmattet på golvet, men ikke «av full hals», det ene mislykkede uttrykket skar i ørene midt i disse hundrevis av sider med velpolert tekst, et feilskjær
 
eller var det det, tenkte jeg, for midt i sorgen skjærer det seg jo også, på et vis er det jo det som er sorg, at det skjærer seg altså, kanskje skulle forfatteren lagt inn flere slike skjær, tenkte jeg, slo på lydboka igjen og gikk videre rundt det vindstille vannet omkranset av høst- og jordfarger, visnende blader, alene, taus, da jeg hørte en høy kvinnestemme over lydboklyden, den skar inn bakfra «ja, han var så dominerende, han hørte ikke hva jeg sa, jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre», jeg torde ikke snu meg, ville jo ikke forstyrre det som måtte være en høyst fortrolig dialog, «så godt det var å snakke med deg om dette, men det blir mellom oss, ikke sant» kauket det enda høyere bakfra, overdøvde min dannede lydbokoppleser totalt og jeg skjønte hun kom nærmere, snart var hun oppe ved siden av meg, for det var bare hun, viste det seg, hun var alene og gikk og snakket med noen i mobilen, jeg så riktig nok ikke noen mobil, hun bare gikk og snakket, så jeg antok at det var en form for mobil hun snakket i, for tretti år siden ville man trodd det hadde tørna seg helt for henne, men slik var det jo ikke lenger, det var en svartkledd, ung dame, hun smilte kort til meg idet hun passerte og fortsatte sin fortrolige samtale i samme høye, skjærende volum
 
jeg sakket farten og lot henne forsvinne, hørte at min dannede sorgformidler i hodetelefonen fikk ordene sine tilbake, forfatterens ord, selvfølgelig, og jeg pustet inn den høstvemodige og stille skogsvirkeligheten igjen med de avdempede visne jordfargene, et og annet rognebærtre og flokker av fugl, og jeg tenkte nok en gang at ja, sånn er sorgen også, ikke bare avdempet og dannet, selv mange år etterpå, det skjærer seg av og til, det skjærer langt og dypt, uutholdelig og vondt, helt inn til hjertet, så da jeg kom forbi badeplassen ved demningen med den vakre utsikten og den eldgamle reksteren, kutråkket mellom trærne, så jeg med nye øyne på den fæle hardplast-dassen kommunen hadde plassert midt i synsfeltet, tagget, grell, skjærende kunstig lysegrønn, smakløs og totalt upassende, og da jeg kom tilbake til parkeringsplassen, sto det en mann på min egen alder med ryggen til og prøvde å gjemme seg bak døra på bilen sin, han sto med beina på den måten som menn står når de prøver å pisse, han sto der mens jeg gikk over hele parkeringsplassen, og han sto der fremdeles da jeg kjørte forbi ham og ut på veien og det begynte å regne