det var lenge siden jeg leste romanen, og jeg hadde i alle år trodd at hendelsen som forfatteren beskrev, og som jeg så sterkt levde meg inn i, utgjorde flere sider av boka, i alle fall at den opptok et lengre avsnitt
jeg hadde
gjentagende ganger i årenes løp referert til episoden i sosiale sammenhenger, beskrivelsen
hadde truffet en gjenkjennelig sår følelse i meg, til tross for at den var
skrevet med finurlig og selvkritisk munterhet
men da jeg tok ut
boka med det bleke omslaget fra hylla og lette fram til den aktuelle teksten,
oppdaget jeg at det bare dreide seg om en enkelt setning, ja egentlig bare en liten
detalj, noen få ord mellom to kommaer (dette skyldtes i noen grad også forfatterens
særegne stil, punktum forekom relativt sjelden i hans tekster)
jeg visste at man
aldri skal underkjenne detaljenes avgjørende betydning, verken i romaner eller
i livet generelt, men jeg ble likevel skuffet, dog etter hvert mer ettertenksom
på forfatterens og skjønnlitteraturens vegne
for hvem sin
tekst er det egentlig, når en liten leddsetning, riktignok en svært
velformulert leddsetning, kan ligge og befrukte mitt sjeleliv i årevis, ligge
og vokse simpelthen, til et helt avsnitt, til flere sider, ja til et helt
kapittel inni meg
