HEKTA

han der, tenkte jeg, det dreide seg om voksen mann med pen frakk
som smilte, alt annet enn nedlatende, til meg i det han passerte
han får meg til å tenke på den gangen jeg dreit meg så grundig ut
at jeg helst vil krype inn i nærmeste bøttekott og bli der
jeg hadde prøvd å stue episoden bort i hjernens mest utilgjengelige kott
men det insisterte på å dukke opp hver gang denne mannen gikk forbi
dog tydet ikke smilet til frakkemannen på at det som skjedde
i nevneverdig grad hadde festet seg til hans hukommelse
kanskje hadde han ikke en gang oppfattet det som hendte
men i mitt hue var skammen og mannen var uløselig hekta sammen
 
jeg hekter både pinligheter og pussigheter på folk
mer eller helst mindre fortjent
og oftere på folk jeg kjenner til enn på de jeg kjenner
som hun som en gang forfektet noe hun i dag knapt vedkjenner seg
han som vi lurte til å smøre klister på skia i ti minus
hun som fikk meg til å innse
 at det forholdt seg helt annerledes enn jeg trodde
eller han som bare gikk forbi da jeg snubla og datt så lang jeg var
hendelsene gir sjelden rettferdige bilder av de som blir hekta
men i hue mitt sitter de i hektet enten de vil eller ikke
 
jeg tenker altfor sjelden på at folk har det sånn med meg også
at jeg minner dem på noe når de ser meg
noe som har etset seg fast et sted oppi huene deres
som kan ha endret livene deres eller kan ha vært helt uviktig
en tyttebærflekk på kvitskjorta
jeg kan selvfølgelig hatt en finger med i spillet
men jeg kan også ha vært uskyldig som et lam
det er ikke godt å vite
det som skjedde, er likevel hekta på meg
slik vi alle hekter oss i hverandre og aldri blir slipper unna

DE VIKTIGSTE ORDA

de viktigste orda finner jeg aldri
de om at du var her og ikke er her lenger
om blodet og pulsen og huden og gud
jeg kretser rundt dem som muren rundt brønnen
leter langs strendene, hopper fra stjerne til stjerne
for ikke å forsvinne i mørket mellom dem
for himmelen er svart, det er noe alle vet

TRYGT

det kjennes trygt
når de som står til høyre
og de som står til venstre for meg
når de som tviler mer enn meg
og de som tviler mindre enn meg
har beina godt festet i bakken
det gjør det lettere
å røre på seg

HJEM

 

KROPPEN VISSTE JO

de hadde snakka om meg, sa han
det hadde ikke vært til min fordel det de hadde sagt
og han hadde vært med på det
 
hue mitt visste ingenting
men kroppen visste jo
og jeg takket ham for fast grunn under føttene