Hun vet ikke om hun er elsket,
hun vet ikke hvem hun er.
Skogen er ingen venn.
Hun går mellom fremmede trær.
Forsømt, forknytt og fordrevet,
hun er en båt uten havn,
en båt i bølger som borrer
i svik og i sorg og i savn.
Han skriver i sand på jorden,
han er så usigelig trøtt.
Han sier: "De døde er døde,
og alt det døde er dødt."
Jeg sliter med denne. Får ikke hull på den.
SvarSlettTruls. Takk for at du prøver. Poesi er tekster med tomrom for leseren selv å gå inn i med sine erfaringer. Du har dine referanser og jeg har mine. Jeg hadde laget et konkluderende siste vers, men strøk det. Konklusjoner er sjelden ålreit i slike tekster, de har en tendens til å stenge leserens referanser ute. Men kanskje burde jeg likevel lagt inn noen bedre spor her. Mine assossiasjoner kan jo bli for sære også. For meg handler dette diktet om sorg. Sorgen over det man ikke fikk til. Savnet, sviket, - ikke minst egne svik. Men det handler også om til slutt å legge sorgen og døden til side og gå videre i livet. Om å erkjenne det døde som dødt. Det er livet som er viktig og vanskelig, ikke døden. Det må vi minne hverandre om. I et annet språk kalles det kanskje tilgivelse eller forsoning. Men det er ingen snarvei dit. (Jfr. Matt. 8.18-12, Joh. 8.2-11)
SvarSlettDu skal selvsagt ikke gjøre det tydeligere. Det er den siste linjen jeg ikke får til å stemme. Det skyldes nok at vi ikke har helt samme assosiasjonsrekke.
SvarSlett