Om uerstattelige helter og ærlig arbeid. Noen ord før jul 2015

Det er vanskelig å snakke om det som ikke er helt på plass, det som du ikke har helt orden på eller som du ikke har svaret på. Det kan bare være at du ikke klarer å få ryddet plass for det, at du får det ikke til å passe inn i hodet eller tiden, eller det kan være at du får det midt i fleisen og det gjør deg urolig, trist eller bekymret. Det kan være en setning som plutselig dukker opp i tankene dine. Det kan være noen som sier noe, eller noe som noen skriver, noe som berører deg et sted som er ømt og sårt, du har kanskje en sjelelig blåflekk fra gammelt av akkurat der på et sted der du tidligere har fått deg et slag, slike blåflekker har vi jo alle, og du får en smertefull berøring i tanken eller i sjelen, det er en tanke som svirrer rundt, kanskje særlig når du våkner om natten, som gjør deg urolig, som fører til nye spørsmål, til ulyst, til ubehag. Kanskje til sorg.

Joda, du vet at du i slike tilfeller så burde du eplekjekt si at spørsmålet eller replikken, eller hva det nå kunne være som gjorde vondt, - at det fyller deg med nysgjerrighet, at du burde glede over å få brakt tankene dine i herlig og fruktbar uorden. At du burde tenke som Leonard Cohen: «There is a crack, a crack in everything, that’s how the light gets in.» At det er slike uroligheter som skal bringe deg videre som menneske, som skaper nye spørsmål. For det er vel nye gode spørsmål vi vil ha, ikke sant? «Dette vil du vokse på» sier noen, mens du sitter der og har det vondt med deg selv og livet, et positivt perspektiv er jo selvsagt også et perspektiv. Men det er et budskap uten trøst, slik du opplever det. For det er jo ikke slik. Man føler heller at man minker. Man føler seg så liten at den himmelen du eventuelt skimter, den ser du «gjennom lissehøla i skoa» dine, for å si det med Hans Børli.  De er ubehagelige disse spørsmålene som bare bringer med seg enda flere og nye strevsomme tanker og spørsmål, som krever arbeid og omstilling, ikke minst i eget hode, spørsmål om hvem vi er og om hvem vi bør være.

Det var 1994 at jeg var med på å arrangere en kulturkonferanse i Bergen med mye av den bergenske kultureliten til stede. Jeg hadde holdt en forelesning om de temaene jeg alltid har elsket å bevege meg blant, grenselandene mellom leik, kunst, kultur, voksenrolle og barndomsforståelse. Og jeg var særlig fornøyd med tittelen på denne forelesningen: «Det unyttiges nødvendighet». Det summerte opp budskapet på en glimrende måte, syntes jeg. Forelesningen gikk strålende, og det ble skålt i perlende vin under minglingen før middagen litt senere på kvelden, og komplimentene var mange.

En av de sentrale (og ikke minst kvinnelige) bergenske kulturarbeiderne kom bort til meg og sa «Du er min helt!» Og det ville jeg jo gjerne være. Hvem vil ikke være en helt! Det ville jeg i alle fall være helt til en annen og sannsynligvis enda bedre venninne, en klok, varm og høyst empatisk (og kvinnelig) professor, kom bort til meg og hvisket: «Du Ivar, vi tror ikke på helter lenger, gjør vi?» «Nei, det gjør vi da ikke,» svarte jeg, - temmelig falsk, må jeg innrømme, og uten særlig overbevisning. Men hva annet kunne jeg svare, hun hadde jo rett, hadde hun ikke? Jeg kunne da ikke motsi en slik ydmyk klokskap og si «Joda, jeg tror på helter!» For vi tror ikke på helter, gjør vi? Vi får vel nøye oss med en sjelden opplevelse av å se himmelen gjennom lissehøla i skoa?

For hun hadde selvsagt rett, professoren: Det er selvsagt saken som er viktig, vi er alltid bare på vei, det er sprekker av lys som av og til skinner på oss, det er glimt, men det er saken som er viktig, ikke oss. Vi gjør jobben vår så godt vi kan og den kan alltid bli bedre. Og jeg burde selvsagt ha vært moden nok til å si meg enig med professoren med større indre overbevisning den gangen, men jeg var nå bare meg, et vanlig menneske med et opprørt og akkurat der og da, og i den situasjonen en kveld i november 1994, med et nokså overstimulert sjeleliv. Hun etterlot meg vaklende mellom å være grandios og pinlig avkledd, skjønt det var nok ikke hennes intensjon, hun trodde sikkert jeg var klokere og langt mer moden enn jeg var, og hun trodde neppe at hun omskapte meg til en Ikaros, fallende ned fra himmelen med sine forbrente vinger etter å ha forsøkt å nå solen, ubehagelig uroet over å ha måttet frasi meg min nyss oppnådde heltestatus, hengitt til å forsøke å forstå min tross alt temmelig beskjedne plass i tilværelsen. Et ubehagelig spørsmål. «Vi tror ikke på helter, gjør vi?» Jeg stod der og måtte velge mellom enten å være klok og ydmyk eller å være helt. Og jeg følte meg temmelig dum. Med rette.

Kanskje handlet det også, i ettertankens lys, noe om et «der og da» som gjorde det vanskelig å se seg selv i et lengre tidsrom og i en større sammenheng og underlagt noe langt større enn meg selv.

Det bør kanskje være på tide å ta ut litt avspasering nå, vil kanskje noen av dere bemerke til denne historien. På tide å være menneske. På tide å feire jul. På tide å bøye kne ta imot en Gud som solidariserer seg med oss dumme, sårbare, feilbarlige og selvhøytidelige mennesker, på tide å ta imot et budskap om nåde i form av et lite barn i en ussel krybbe.

I høst var jeg på en konferanse der det dukket opp en setning på power-pointen som lød slik: «Barn skal oppleve å være uerstattelige». Det var enda en vanskelig påstand. Den er rett på en måte. Min sønn var uerstattelig. Særlig for oss foreldre. Min datter som ble født knapt året etter at sønnen min døde, hun er også uerstattelig, men hun erstattet ikke han som døde. Hun var en annen, et annet menneske som ikke skulle belastes med å måtte erstatte noen som helst. Hvert menneske er unikt, egenartet og uendelig verdifullt.

Menneskeverdet. Jeg slår på Dagsrevyen og ser alle disse millioner av mennesker på flukt. Innimellom ser jeg anonyme småunger som tasser i gjørma med tynne sko. Jeg ser døde barn som plukkes opp fra Middelhavet eller på en strand i Tyrkia eller Hellas. Hver og en unike, egenartede, uendelig verdifulle og uerstattelige barn. Jeg følger med på Assads og ISILs terror i Syria, Paris, Beirut og på Sinai. Jeg ser alle disse sultne barna i ørkenen i Sør-Sudan, alle de innestengte menneskene i Palestina og i flyktningeleirene i Libanon. Jeg lurer på hvor mange barn de treffer, alle disse bombene som faller over verdens krigsherjede land. Uerstattelige barn. Uerstattelige mennesker.  Like uerstattelige for sine nærmeste som min egen sønn. Like unike som mine døtre. Det er ikke til å holde ut. Jeg merker jeg må skrive dette, for hodet mitt tar det ikke inn, hodet mitt relativiserer og jeg står i akutt fare for å sløves.

Og så er det samtidig jul og vi må vi da få lov til å kose oss. Visst må vi det. Sammen med de hellige tre konger skal vi feire det lille unike gudsbarnet i krybben som snart skal flykte til Egypt fordi Herodes massakrerer alle guttebarn i Betlehem som er to år og yngre.

Men likevel, uerstattelig, det er også feil på en måte. For selvsagt er vi også erstattelige. Vi er unike og erstattelige. Deilig er jorden. Slekt skal følge slekters gang. Vi er alle en del av noe større. Vi er unike, men vi er ikke helter. Det er ingen grunn til å tro at en annen ikke kan gjøre jobben like godt som oss. Til og med mye bedre enn oss. Det er neppe noen som kan gjøre den på samme måte som oss, det er så. Og takk og pris for det, vil vel noen si. Det er neppe noen som kan være menneske eller medmenneske på akkurat samme måte som nettopp deg eller meg, men erstattelige, - det er vi. Vi kan og vi skal våge å slippe andre til når vi må gå. Vi kan legge ansvaret i andres hender. Likedan vil det aldri bli, men vi er ikke og vi behøver verken være uerstattelige eller helter.

Så la oss gå inn i julen med litt senkede skuldre: Å være bra nok og gjøre sitt beste, det får holde, det får være nok å være bra nok og å gjøre sitt beste. La oss heller gjøre som gardkjerringa på Innherred: hver julenatt gikk hun alene ut på trappa for å «fær over aill fadderongan» sine. I tankene kanskje, kanskje i bønn. Og mens vi står der på trappa og mediterer i julenatta og tenker gjennom alle de vi er glad i og som er glade i oss, kan vi vel dette spesielle året samtidig også «fær over» alle de barna som fryser og er redde, utenpå eller inni seg, på denne vår urolige jord. Og huske på at «du» er alltid er viktigere enn «jeg».

Velsignet jul.