Om smokk og savn

Vi befinner oss en lørdag ettermiddag midt på den nyrestaurerte gangbrua over Nidelva i Trondheim. Det er seinhøstes, helt i slutten av november 1997, mørkt og stjerneklart. Jentene våre, tvillinger, er knapt 3 år og det er en halvtime til barne-TV. Vi voksne har bestemt at vi skal slutte med narresmokk. Vi skal slutte, skriver jeg, og mener med det at vi voksne erkjenner at narresmokkbehovet også har vært vårt, og at det like meget er vi som skal avvennes som barna. Vi bruker narresmokker om natta og når vi ellers har behov for det. De to har ikke protestert på vår beslutning om å slutte, selv om vi kan skjønne at de sørger. I beste Anne-Cath. Vestly-ånd har vi selvsagt snakket mye med dem om det. Det er som om de finner en logikk i at de begynner å bli store og at noe nå må være slutt. Det er kanskje ikke noen god lærdom å ta med seg videre i livet. Men vi har i alle fall vært i kjelleren på Bunnpris og kjøpt 10 gelesmokker til lørdagsgodt. Og vi har bundet de ordentlige narresmokkene sammen med en snor, en snor til hver av barna, og i enden av snorene har vi festet tunge steiner. Vi har talt lyktene på gangbrua og regnet oss fram til lykta på midten, slik at vi kan huske hvor det var vi kastet dem.

Det er mye vann i elva. Ved lavvann har barna sett at mange har kastet ting i elva før oss. Vi løfter jentene opp slik at de kan nå ut over rekkverket med armene sine. Så kaster de høytidelig narresmokkene sine med snorer og steinsøkker ut i elva. De lytter andektig til to inntrykksfulle "plopp" når steiner og narresmokker treffer vannet. Vi blir stående litt, men det er kaldt, og elva bruker ikke mange sekundene på å bli seg selv igjen, som om ingenting hadde hendt. Snart tusler vi derfor hjem i mørket til lørdagskos og gelesmokker. Jentene spør siden sjelden eller aldri etter narresmokkene, men jeg mener å merke en ny form for vemod i dem. Det blir mindre merkbart ettersom ukene går, eller kanskje jeg bare venner meg til et nytt drag i deres personlighet. Eller kanskje leser jeg bare mine egne savn inn i dem.

Et halvt år senere er jeg og jentene hos farmor på Sørlandet. Hun har spart på en gammel narresmokk vi glemte hos henne forrige gang vi var på besøk. Jeg lar barna få prøve den. Jeg tenker: "De har vel glemt hvordan det var, de har vel ikke behov for den lenger." Men jeg skjønner raskt at jeg tar meget feil. Intensiteten og gjensynsgleden jeg mener å se i ansiktene deres, gjør sterkt inntrykk på meg. Jeg blir redd og sier til dem: "Nei, dette var visst dumt, jeg tror vi kaster denne også. Nå. Med det samme." De aksepterer det for så vidt uten protester, men det er ikke likegyldig for dem, slett ikke. Det berører meg dypt, jeg hadde ikke trodd vi hadde frarøvet dem noe som betydde så mye for dem. Jeg har flere spørsmål enn svar og vet fremdeles ikke hvorfor, hva dette handler om og hva som er meg oppi dette. Men jeg skjønner at det i alle fall handler om forhold mellom mennesker, om relasjoner, og at jeg er en del av det.

(fra Selmer-Olsen, Ivar 2002: «SMOKK. Narresmokken og barndommen. Samtaler, forestillinger og tolkninger.» Gyldendal Akademisk)