seks timer etter at jeg hadde hjulpet to-åringen
på med skoa
dukket det endelig opp
det ordet jeg hadde glemt
navnet på en konkret, hverdagslig sak
jeg kunne se den for meg
jeg hadde fomlet med den
da jeg hjalp guttungen med skoa
jeg kunne beskrive bruken og hvordan den så ut
det var ingen sær sak
ikke superelipse eller kalibrator
men en temmelig upretensiøs greie
mer som kjøttkake, sikkerhetsnål eller Sverre
andre ord var der jo hele tida
det var bare dette som var blitt borte
et glemmeord
som likte å leke gjemsel med meg
jeg lette etter det på bussen og på flyet
og hele veien hjem til Trondheim
prøvde å grave det fram
fra de dypeste høla i hue
men det var ikke før jeg låste opp døra hjemme
at det runda hjørnet
nederst til venstre
i den semiotiske trekanten
og dukket opp
etter seks timers fravær
som om det hadde vært der hele tida
og det hadde det vel for så vidt også
nå kom det slentrende som om ingenting hadde
skjedd
med samme selvfølgelighet som når en kollega
en som liksom alltid er der
låser opp kontoret sitt om morran
en som kommer syklende til samme tid
hver eneste dag
låser sykkelen til sykkelstativet
og tar med seg hjelmen opp på kontoret
jeg lurte på om jeg ville lagt merke til
om han en morgen hadde sluttet å komme
kanskje hadde han allerede forsvunnet
uten at jeg oppdaget det
jeg trengte egentlig ikke dette ordet
ikke der og da og sammen med to-åringen
det var nok å tenke på tingen
og gjøre det som skulle gjøres med den
det fantes andre ord som var verre å glemme
slike som det og hallo
og sånn og forresten
de orda ble visst aldri borte
jeg burde kanskje vært mer bekymret
og lete etter tegn
på det man frykter
hva doktor Sigrid på nevrologen tenker
om man står i fare for å miste seg selv
og gli inn i tåka, mener jeg
smette gjennom skillet og finne andre steder å
vandre
men jeg spurte henne aldri
slike tanker senket jeg dypt ned i hølet
sammen med alt det andre jeg prøvde å glemme
konsentrerte meg heller om å hjelpe to-åringen
med borrelåsen
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar