rotvelte

den gamle grana slapp taket i natt
vi merket knapt vinden
trodde ikke den skulle gjøre noen skade
men hun orket vel ikke klamre seg fast lenger
 
nå skriker rotvelta mot oss
en mørk vegg, som de gamle sa vi skulle holde oss unna
den kunne klappe igjen over oss, sa de
og da var hundre-og-ett ute
 
vi hadde søkt ly ved den stødige stammen
og hun hadde tatt imot oss under sine tunge greiner
skjult og beskyttet oss
gitt oss rotfeste og hvile på moseteppet
 
nå spriker røttene i retningsløs forvirring
revet løs fra mål og sammenhenger
hogstmannen har tatt på seg den gule vesten
og står klar med motorsaga