Diktsamling: "den tynneste kvisten på epletreet"

Mot slutten av mars kommer jeg med en diktsamling på Communicatio Forlag. Ingen av diktene står i bloggen min, noen har stått her i ubearbeidet form tidligere. "En vàr og vakker samling om livets rikdom og skrøpelighet" skriver en vennlig forlegger.

urørt flate

Snøen lavet ned over Trondheim i midten av januar. Så ble det klarvær og temperaturen sank under ti minus. Jeg så utover en urørt, hvit flate av snø. Det lignet et hvitt ark.

Jeg husker hvordan jeg som liten tass så utover hvite flater i de snørike vintrene på 50- og 60-tallet, øyeblikket før jeg stolpet ut i djupsnøen og satte mine spor. Det lignet øyeblikket før jeg grep fargeblyanten og tegnet de første strekene på det hvite arket. Der Augenblick ist Ewigkeit.

Etterpå ble det stier og engler, huler og hytter og hopp i snøen, selvsagt. Og hus og fjell og sol oppe i det ene hjørnet på tegnearket. Men det var etterpå, etter at jeg hadde tatt skrittet, etter at jeg hadde tegnet de første strekene på arket.

Jeg var i ferd med erobre, forstyrre eller angripe en urørt flate. Det var frihet, begynnelse og evighet. Men det var også motstand, ødeleggelse og slutt. Det var noe annet enn leik. Og mye større enn læring. Hvis ikke alt er leik og livet kun en leik. Hvis ikke alt er læring og livet kun et strev.

(«Der Augenblick ist Ewigkeit» et sitat fra diktet «Vermächtnis» av J. W. von Goethe)

saus

jeg forstyrrer sausen med einerbær og pepper

før jeg roer den ned med en skvett fløte

det finnes noen muligheter

mellom tro og fornektelse

veldig hyggelig

velkommen, sier han

veldig hyggelig at du kom

men ordene lekker

han står i til knes allerede

og jeg skjønner det er lenge til

at denne prammen trutner

de som ikke har det så godt

de som ikke har det så godt

bør vel ikke ha det så godt

som oss

det er jo fordi

de ikke har det så godt

at vi har det så godt

de fineste orda

de fineste orda fløy forbi

jeg skimter dem bare

som nålestikk i himmelvelvet

ubegripelig langt borte

fjerde januar

mye rart i kjøleskapet om dagen

falne rester av høytid

juleskinke og ribbe

røkt makrell og pickles med løk

hvitløksdressing og stiltonost

honningglaserte valnøtter og fikenmarmelade

i små glass med røde sløyfer

(litt fettede nå uti januar)

noen sure sild og en boks gaffelbiter

en julekakeskalk med rosiner

en skvett hjemmelaget plommelikør

nesten forlatt av all den dyre spriten

vi helte på i september

ute i boden leker noen bokser juleøl

gjemsel med hverdagen

sammen med litt skåne-akvavit

og noen standhaftige pepperkaker

det er ikke jeg

det er ikke jeg

som er jeg

jeg er i skyggene

jeg kan være litt jeg

litt han og litt henne

jeg kan være en helt annen

jeg kan være vakrere

eller mer frastøtende

mer eller mindre tilfreds

eller sympatisk

jeg kan være deg

jeg skulle opp i tårnet

jeg skulle opp i tårnet

og tenke panoramatanker

se ut over skogen og fjellene

hus og gater

den store planen

den klare tanken bak

men jeg gikk i kjellern

og lette i krokene

det var ikke enkelt å vite

hva jeg burde kaste

og hva jeg burde ta vare på

kassa med alle de gamle skruene

fikk jeg aldri orden på

en kn

en kn

ekk på den rette linja

må til

og en kraftig strek som stanger mot de fastlagte rammene

(jan groth på galleri ismene)

fordi du kom

fordi du kom

ble jeg til

fordi du lyttet

hørte jeg hva jeg sa

seks timer etter

seks timer etter at jeg hadde hjulpet to-åringen på med skoa

dukket det endelig opp

det ordet jeg hadde glemt

navnet på en konkret, hverdagslig sak

jeg kunne se den for meg

jeg hadde fomlet med den

da jeg hjalp guttungen med skoa

jeg kunne beskrive bruken og hvordan den så ut

det var ingen sær sak

ikke superelipse eller kalibrator

men en temmelig upretensiøs greie

mer som kjøttkake, sikkerhetsnål eller Sverre

andre ord var der jo hele tida

det var bare dette som var blitt borte

et glemmeord

som likte å leke gjemsel med meg

jeg lette etter det på bussen og på flyet

og hele veien hjem til Trondheim

prøvde å grave det fram

fra de dypeste høla i hue

men det var ikke før jeg låste opp døra hjemme

at det runda hjørnet

nederst til venstre

i den semiotiske trekanten

og dukket opp

etter seks timers fravær

som om det hadde vært der hele tida

og det hadde det vel for så vidt også

nå kom det slentrende som om ingenting hadde skjedd

med samme selvfølgelighet som når en kollega

en som liksom alltid er der

låser opp kontoret sitt om morran

en som kommer syklende til samme tid

hver eneste dag

låser sykkelen til sykkelstativet

og tar med seg hjelmen opp på kontoret

jeg lurte på om jeg ville lagt merke til

om han en morgen hadde sluttet å komme

kanskje hadde han allerede forsvunnet

uten at jeg oppdaget det

jeg trengte egentlig ikke dette ordet

ikke der og da og sammen med to-åringen

det var nok å tenke på tingen

og gjøre det som skulle gjøres med den

det fantes andre ord som var verre å glemme

slike som det og hallo

og sånn og forresten

de orda ble visst aldri borte

jeg burde kanskje vært mer bekymret

og lete etter tegn

på det man frykter

hva doktor Sigrid på nevrologen tenker

om man står i fare for å miste seg selv

og gli inn i tåka, mener jeg

smette gjennom skillet og finne andre steder å vandre

men jeg spurte henne aldri

slike tanker senket jeg dypt ned i hølet

sammen med alt det andre jeg prøvde å glemme

konsentrerte meg heller om å hjelpe to-åringen

med borrelåsen

med hodet på skakke

med hodet på skakke

spaserer trosten over plena

hogger nebbet i bakken og drar opp en meitemark

naboen drar ikke fra gardinene lenger

dag og natt er det bare den samme lille lampa

som lyser opp der inne

lauvet faller

utpå vinteren samles

noen frosne sidensvans 

i berberisen

kassene

den boka har jeg også lest, sa hun

og det bildet er vel av din mor

men hva er det

i de kassene

jeg åpnet dem ikke

husket ikke heller hva de inneholdt alle sammen

men de lå der

og de var mine

åpner hun sine egne kasser

finner hun meg nok

om kundeforhold og andre forhold

jeg skriver det sånn jeg, sa politimannen, så går det litt lettere, han kjente jo far min og visste at jeg hadde vært speider, og jeg nikket litt motvillig, det tjente jo ingen at jeg satt 16 måneder på Tunga for å ha nektet militærtjenesten, men greit var det ikke for en ung idealist med et bein i kirka og et annet i den venstreradikale rørsla

den gangen var det noe  som het kundeforhold og  bekjentskap til for eksempel banker og bedrifter, det betydde noe, bankmannen kjente kanskje til mor di, et grepa kvinnfolk forresten, mor di, og det hadde sine sider selvsagt, både på godt og på vondt når du skulle søke jobb eller lån eller hva det nå var du skulle, du sto der og bød deg fram med kroppen og smilet og lukta og sjarmen og magen og slekta og lønnsslippen din, men du ble i alle fall ikke møtt med generelle fraser i telefonen, trykk firkant eller vent på svar og hør på musikk mens du venter i to timer, eller en standardisert CV levert inn elektronisk til et upersonlig konsern som har fusjonert fem ganger i løpet av de siste 15  åra og har hovedkontoret sitt stadig lenger unna, et skjema hvor du blir spurt om hvor gammel og introvert og rotete du er i en skala 1 til 10, den gangen kunne du faktisk å få jobben eller lånet eller påtaleunnlatelsen fordi han som som snakket med deg ansikt til ansikt visste om deg og ditt og dine, syntes du virket ålreit likevel eller nettopp derfor, selv om du var over 55 år eller hadde barn i barnehagealder eller et navn få misunte deg

eller du kunne bli avvist av samme grunn, fordi han ikke likte deg eller hadde fått fyken av mora di en gang i ungdommen eller hva det nå kunne være, det var både urettferdig og vilkårlig selvsagt, du hadde færre rettigheter, avhengigheten og vilkårligheten var mye større, og det gikk verst ut over de med få ressurser og lite borgerlig ansienniet, selvfølgelig, de med minst makt og få bekjentskaper i systemet

men makta rår fremdeles, makta rår nå som da, makta finner alltid nye veier rundt det anstendige, men den hadde i det minste et ansikt den gangen, og du fikk vist fram ansiktet ditt, du også, jeg satt selv for noen år siden med femti søknader og skulle velge ut folk til intervju og tenkte på hvem de var, hvilke mennesker i kjøtt og ånd og vennlighet som skjulte seg bak de skjemaene jeg heiv over i bunken med de jeg ikke skulle kalle inn til intervju, hva jeg gikk glipp av av elskelige og interessante bekjentskaper, morsomme tullinger eller rene psykopater

det er noe med disse ufiltrerte møtene mellom ansikter, tenkte jeg, og var med ett tilbake på Alma’s danseskole, der gutta kappsprang over golvet for å by opp den ukjente jenta vi hadde sett oss ut i stolrekken på den andre siden av salen, vi sprang og bukket og så var vi stuck on her den kvelden, hun kunne være fantastisk eller grusom, de vakreste viste seg gjerne å være de grusomste, og det var jo greit for meg som verken var rask til å springe eller særlig flink til å danse, og det var ikke sendt ut noe skjema på forhånd for å finne ut hvem vi kunne passe sammen med, ikke noe tilbud om å ta noen prøvetrinn for å sjekke om man fant takten

og sånn var det i kjæresteriet også, du møtte henne ansikt til ansikt en eller to eller tre eller hundre ganger på jobben eller på skolen eller på fest eller på ungdomsklubben, og dere kikket på hverandre, pratet litt og så tok du mot til deg, ba henne på kino kanskje eller på tur i skogen eller så fant bare hendene deres sammen en dag dere likevel skulle samme vei, og det var ikke foretatt noen forhåndsutsiling etter en personlighets-CV som du hadde lagt ut på nettet, ikke inngått noen forhåndsavtale om intensjonen med eller mulige utfall av møtet, ingen uforpliktende annonsert visning med tanke på mulig innflytting eller hva man kaller det nå til dags, den gang var grensen mellom «å være venner» og «være sammen»  sylskarp, å gå på kino nærmet seg grensen, men holdt du henne i hånda eller luktet litt for merkbart på håret hennes, så var grensen trådt over, da hadde du satset, da hadde du enten fått en deg ørefik eller så var dere simpelthen sammen,  sånn var det bare, så ensomt og så risikofylt, det var enten eller og uten garantier for hvordan framtida ville bli, ingen prøvekjøring eller visninger som likevel aldri ville si sannheten om hvordan det så ut bak de nyoppussede fasadene, du hoppet i det, satte utfor og lot det bære eller briste, og brast det, så fikk man ta den støyten, for slikt måtte man tåle, det var slikt man lærte av, slik ble man moden og utviklet seg, livet var ikke et pedagogisk smøre- og smertefritt prosjekt med forsøksordninger, forhåndsgarantier og klageadgang, og jo større risikoen var for å tape, jo større var gleden ved å vinne, ikke noe kundeforhold med 14 dagers returrett der i gården, nei

du òg

da du åpnet blusen

og ba meg inn

kjente jeg

midt i håndflata

at du òg mente

det var verdt et forsøk

å sette gaver fri

å glemme

kan både være fatalt og nødvendig

å huske likeså

mine verste egenskaper er også mine beste

jeg øver på

å sette gaver fri

om å fiske

jeg hiver snøret uti

og enten får jeg fisk til middag

eller så slipper jeg å sløye

begge deler er i grunnen greit nok

det finnes ikke gråstein

det finnes ikke gråstein

sa fattern

det finnes gabbro og granitt

grønnstein og røde granater

kvarts og kleberstein

gammel gneis og ny lava

han ga meg en meisel

og sendte meg opp i ura

fløyte

først kakker jeg forsiktig med skaftet

lenge, lenge

til barken løsner og glir av

så snur jeg kniven

og leter etter tonene

med skarp egg