Om å lufte ut

hvem sin feil det var
er ikke så viktig
sorgen har spist minnene
og når alt kommer til alt
er det meste uoppklart
man velger uansett den versjonen
det er mest behagelig å leve med
jeg åpner vinduet
og kjenner den svake lukta av råte
som man kan sanse tidlig om våren

herrelommetørkleet

jeg hadde ikke barbert meg den dagen
(en ubarbert 70-åring er ikke like sexy
som en 30-åring med femdagersskjegg)
og hadde dratt på meg ei gammel vindjakke
(det er vel bare slike gubbjävler som meg som går i «vindjakke»)
så jeg møtte ikke så mange imøtekommende smil
men de mest skeptiske blikkene fikk jeg
da jeg snøt meg i lommetørkleet
som jeg dro opp av lomma
et hvitt herrelommetørkle
et kvadratisk tøystykke på 35x35 cm med blå striper
som man bare kan få kjøpt i noen få butikker
trolig restbeholdninger fra den gang
lommetørklær var noe alle måtte ha
en nødvendighetsartikkel for dannede herrer
det lærte vi jo allerede i speidern
både akela og troppsføreren krevde
at vi hadde rene lommetørklær under inspeksjonen
det tilhørte samme dannelseskategori
som rene negler og blanke sko
man pusset nesen i det og tørket svetten av panna
eller man tilbød det høflig til en vakker kvinne
som sto på trikkholdeplassen og gråt for eksempel
 
lommetørkleet var en hverdagsartikkel
som solgte seg selv i butikkene
som saba og sølvbestikk og makrell i tomat
og i noen få oppsetsige butikker
hadde vel eskene blitt stående i en krok, da
i sentimental nostalgi
eller fordi man har annet å gjøre enn å rydde på lageret
for eksempel kjempe mot at en eller annen kjede
med hovedkontor i london eller på aker brygge
skulle sette kloa i virksomheten
og gi ordre om å kvitte seg med alle varer
som ikke er tilpasset kjedens markedskonsept og logo
og så har de overlevd, da, disse eskene med lommetørklær
til glede for uspiselige gubbjävler i vindjakke
med våte hår stikkende ut av neseborene
og behov for å trekke opp dagens rene lommetørkle av lomma
for det drypper av gamle gubbjävler, både her og der
og brillene må også pusses, helst før man pusser nesa
men gudhjelpemeg om vi skulle forsøke å tilby
vakre kvinner våre skrukkete lommetørklær
fulle av snørr, svineri og smitte
uansett hvor ensomme og ulykkelige de måtte finne på å være 

troende

jeg er en troende
som tar meg selv alvorlig
det er derfor jeg tviler
og er usikker på det meste

til gjengjeld blir vi
som lite begriper
sjelden overrasket

den dagen

den dagen som slo knute på seg
jeg skulle tatt øksa og hogd knuten tvers av
så skulle jeg satt meg ned og spleiset tampene
dagen er bedre med spleis enn med knute

 

da jeg hadde båret barnet mitt til graven

da jeg hadde båret barnet mitt til graven
hogg jeg navnet hans fast i stein
det skal så lite til
før et navn blåser bort i vinden
jeg lurte på om gud hadde sovnet
døden var jo stadig på vakt
 
kanskje skulle jeg dulte borti ham
sånn i forbifarten
gud altså
antyde at det hadde vært ålreit
om han hadde stukket innom en kveld
for å fortelle meg hva jeg skulle gjøre av mitt liv

for store gaver

vi ga hverandre for store gaver
du hadde ikke plass til min
og jeg hadde ikke råd til din
du trakk for gardinene
og jeg spurte ikke lenger
hvordan du hadde det
you can’t go home again, sa Wolfe
men jeg kunne ikke dra heller
for da jeg rodde min vei
satt blikket fast i det jeg forlot

det er mye som er som det ikke burde være

det er mye som ikke er som det burde være
og mye som er som det ikke burde
og du kan ikke bruke det-som-er-språket
for å beskrive det som burde være
eller det-som-burde-være-språket
for å beskrive det som er
det er to forskjellige verdener
like forskjellige som sant og rett
som lønnsforhandlinger og julebord
eller som fadervår og årsmøte i borettslaget

(Olsenbrygga, Veiholmen)

de gamle og de nye orda

de gamle orda er mange
de farer forutsigelig av gårde
som bilene i rushtida
 
de nye orda er få
de kommer stille inn døra
og vet at de er elsket

kjærligheten

jeg pleide å uttale meg skråsikkert
hadde klare synspunkter både på livet og verden
og hvordan alle ting hang sammen
planla til og med å skrive en helhetlig sammenfatning
men liksom fettet la seg sakte i skapet over kjøkkenvifta
oppdaget jeg en dag at det ikke eksisterte noen helhet lenger
den hadde gått «itu» slik Björn Afzelius sang om «läget» på den tida
jeg befant meg i en situasjon der jeg tvilte på det meste
og droppet den helhetlige sammenfatningen
skrev i stedet om alt jeg ikke trodde på
new public management, selvfølgelig

sosialdemokratiets utvikling og de voksne 
om folk som tok for stor plass
og som stolte for meget på egen dømmekraft
jeg knyttet neven mot fanatikere og fundamentalister
heltene var de som stilte spørsmål
som var villige til å ombestemme seg og innrømme nederlag
skjønt etter en ytterst kritisk og vellykket forelesning
hvisket noen meg i øret «vi tror ikke på helter, gjør vi vel»
og jeg innså at min lovsang til tvilen
var like høyrøstet som den helhetlige anskuelsen
og gikk over til kortere tekster
som jeg lurte ut på obskure arenaer
forbeholdt folk jeg kjente eller visste om
jeg hadde mistet behovet for å forkynne
ville bare tusle rundt i virkeligheten
se og gruble og forestille meg det umulige
assosiere, ta inn over meg, tilgi både meg selv og andre
overleve med andre ord, men ikke lenger enn nødvendig
jeg hadde gamle sår i møte med døden
men nå var det meg selv det gjaldt
og det var i grunnen lettere
det var bare å ta imot, la kjærligheten komme meg i møte
og det gjorde den, fra de mest overraskende hold
det meste var større enn meg selv

livet

han er fornøyd med livet
jeg for min del
er noenlunde forsonet med døden
det holder for meg
dødeligheten og det uendelige nuet

bleke ord

bleke, nesten betydningsløse ord
ligger og vipper i varme verselinjer
 
de kan utgjøre en avgjørende forskjell
eller falle blant tomsnakk og tornebusker

et tråkk i lyngen

ord kan ikke beskrive vann eller vidde
fløytemusikk eller fuglesang
jeg følger bare et tråkk i lyngen
finner en kvilestein i motbakkene
tenner ei lykt når det blir mørkt
og hører edderkoppfrua synge
når hun har funnet sprekken sin i kjellermuren

gammelmannsflekken

 

han tenner ikke lampene

han tenner ikke lampene
vil ikke se ansiktene, de grå veggene
takbjelkene som er i ferd med å svikte
 
folk stanser opp
de synes det er vakkert, det forfalne
å elske seg selv er for mye forlangt
 
(jfr Ferdinand von Schirach 2019 «Kaffee und Zigaretten»)

steinene på stranda

jeg har levd i 3600 uker
og hvis jeg blir åtti, har jeg 600 igjen
jeg har det travelt med å se det jeg ser
jeg har så mye langsomhet å ta igjen
stå i vinden, telle bølgene
lytte til de tunge steinene på stranda

bilde fra en banksy-utstilling i amsterdam

om skap og kommoder

jeg forlot og kjente meg forlatt, overså og følte meg oversett
tøyde strikken og klagde over spenningen
satte skapet mitt på den plassen du hadde din kommode
skjøt med skarpt og irriterte meg over at du ble såret

nummer to

jeg var ikke den første
som ropte høyt
om at sauen hadde en ulv inni seg
eller ulven en sau
at plommene var overmodne
og keiseren både full og naken
jeg var heller ikke den første
som avviste stor og liten
som avgjørende argumenter i debattene
 
men når noen først hadde hevet røsten
var jeg tidlig ute, jeg også
så tidlig at man kunne tro at det var jeg
som var klartenkt
men det var det ikke
jeg var bare en god nummer to
noen må jo være nummer to også
hadde det ikke vært for nummer to
ville ikke nummer tre gjort noe med saken

grunner det er tryggest å tie om

av grunner det er tryggest å tie om
(man har da gjort sine erfaringer i livet)
lette jeg etter det perfekte svaret
den enkle responsen
som signaliserte velvillig verdighet
uten at jeg ble stilt til ansvar for noen mening
eller bli avkrevd noen form for handling
 
jeg vurderte først «mmm»
psykologenes nasale humming
mer en lyd enn et ord, egentlig
som kan framføres med diverse tonefall
som i kraft av sin emosjonelle nøytralitet
og sitt svake semantiske innhold
likevel inneholdt en slags oppfordring
eller utfordring kanskje
til å si noe mer
 
men siden jeg ikke hadde spesielt behov for
at den jeg hummet til skulle fortsette samtalen
og opplevde at den nasale hummingen
skapte en uønsket distanse
en skjev rollefordeling mellom meg og den behummede
gikk jeg over til det nord-trønderske, mer imøtekommende uttrykket
«det har (eller bør/kan/må/skal/tør/vil) du, ja»
 
men da det viste seg at folk fra andre strøk av landet
tolket dette svaret til at jeg allerede visste hva den jeg snakket med
hadde eller burde eller kunne eller måtte eller skulle eller turde eller ville
(«jeg har fått meg jobb» «det har du, ja»)
og oppfattet meg derfor både som bedrevitersk og arrogant
tok jeg heller i bruk det mer diffuse «nettopp»
en uforpliktende, men likevel imøtekommende bekreftelse
på de utsagn som ble rettet mot meg
(«jeg skal på lerkendal i kveld» «nettopp»)
 
men siden jeg kunne få trøbbel ved enkelte direkte spørsmål
for eksempel hvis jeg var sulten og noen spurte om jeg hadde spist
endte jeg opp med det gammelmannsaktige «sier du det»
idet jeg antok at det burde være temmelig ufarlig å bekrefte det faktum
at noen hadde sagt akkurat det de nettopp hadde sagt
det fikk så være at jeg så vidt antydet
at det muligens kunne være noe interessant i det de sa
såpass kunne jeg vel driste meg til å respondere, tenkte jeg
om jeg bare klarte å beherske mimikken
og hurtigst mulig bringe dialogen inn på et sidespor
ved å introdusere et avvikende og høyst uinteressant tema

"Den tynneste kvisten på epletreet" kan kjøpes som e-bok!

Diktene i diktsamlingen fra 2019 "Den tynneste kvisten på epletreet" finnes ikke i denne bloggen, og boka er dessverre utsolgt fra forlaget. Men boka kan kjøpes som e-bok! 

https://ebok.no/ebok/den-tynneste-kvisten-pa-epletreet_ivar-selmer-olsen/?fbclid=IwAR3Upp8k6dgAOAbjRn7aaM3_eFytZRENs7ZMBwrcENRwWUKHH3kLRu5aD9I

det går ikke bra

det er på tide å si det som det er, det går ikke bra
det kan ta sin tid, men det går ikke bra til slutt
selv om du insisterer på å svette deg opp bakkene
så nytter det ikke, du kan like godt nyte nedoverbakkene
det finnes ikke løsninger på alt, ikke svar på alle spørsmål
du kan like godt ta med deg et spann
og gå ut i skogen og plukke blåbær
lytte til sangen fra en fugl du ikke ser
for ingen vet hvor lenge humlene surrer
eller hvor lenge beveren bygger hytter i vannene
en dag har de dratt sin vei eller ligger døde under isen
du kan like godt ta deg en kopp kaffe med naboen
han som lurer på om han skal snekre kista si sjøl
det hadde jo vært stilig, sier han og gliser