kjærligheten

jeg pleide å uttale meg skråsikkert
hadde klare synspunkter både på livet og verden
og hvordan alle ting hang sammen
planla til og med å skrive en helhetlig sammenfatning
men liksom fettet la seg sakte i skapet over kjøkkenvifta
oppdaget jeg en dag at det ikke eksisterte noen helhet lenger
den hadde gått «itu» slik Björn Afzelius sang om «läget» på den tida
jeg befant meg i en situasjon der jeg tvilte på det meste
og droppet den helhetlige sammenfatningen
skrev i stedet om alt jeg ikke trodde på
new public management, selvfølgelig

sosialdemokratiets utvikling og de voksne 
om folk som tok for stor plass
og som stolte for meget på egen dømmekraft
jeg knyttet neven mot fanatikere og fundamentalister
heltene var de som stilte spørsmål
som var villige til å ombestemme seg og innrømme nederlag
skjønt etter en ytterst kritisk og vellykket forelesning
hvisket noen meg i øret «vi tror ikke på helter, gjør vi vel»
og jeg innså at min lovsang til tvilen
var like høyrøstet som den helhetlige anskuelsen
og gikk over til kortere tekster
som jeg lurte ut på obskure arenaer
forbeholdt folk jeg kjente eller visste om
jeg hadde mistet behovet for å forkynne
ville bare tusle rundt i virkeligheten
se og gruble og forestille meg det umulige
assosiere, ta inn over meg, tilgi både meg selv og andre
overleve med andre ord, men ikke lenger enn nødvendig
jeg hadde gamle sår i møte med døden
men nå var det meg selv det gjaldt
og det var i grunnen lettere
det var bare å ta imot, la kjærligheten komme meg i møte
og det gjorde den, fra de mest overraskende hold
det meste var større enn meg selv