grunner det er tryggest å tie om

av grunner det er tryggest å tie om
(man har da gjort sine erfaringer i livet)
lette jeg etter det perfekte svaret
den enkle responsen
som signaliserte velvillig verdighet
uten at jeg ble stilt til ansvar for noen mening
eller bli avkrevd noen form for handling
 
jeg vurderte først «mmm»
psykologenes nasale humming
mer en lyd enn et ord, egentlig
som kan framføres med diverse tonefall
som i kraft av sin emosjonelle nøytralitet
og sitt svake semantiske innhold
likevel inneholdt en slags oppfordring
eller utfordring kanskje
til å si noe mer
 
men siden jeg ikke hadde spesielt behov for
at den jeg hummet til skulle fortsette samtalen
og opplevde at den nasale hummingen
skapte en uønsket distanse
en skjev rollefordeling mellom meg og den behummede
gikk jeg over til det nord-trønderske, mer imøtekommende uttrykket
«det har (eller bør/kan/må/skal/tør/vil) du, ja»
 
men da det viste seg at folk fra andre strøk av landet
tolket dette svaret til at jeg allerede visste hva den jeg snakket med
hadde eller burde eller kunne eller måtte eller skulle eller turde eller ville
(«jeg har fått meg jobb» «det har du, ja»)
og oppfattet meg derfor både som bedrevitersk og arrogant
tok jeg heller i bruk det mer diffuse «nettopp»
en uforpliktende, men likevel imøtekommende bekreftelse
på de utsagn som ble rettet mot meg
(«jeg skal på lerkendal i kveld» «nettopp»)
 
men siden jeg kunne få trøbbel ved enkelte direkte spørsmål
for eksempel hvis jeg var sulten og noen spurte om jeg hadde spist
endte jeg opp med det gammelmannsaktige «sier du det»
idet jeg antok at det burde være temmelig ufarlig å bekrefte det faktum
at noen hadde sagt akkurat det de nettopp hadde sagt
det fikk så være at jeg så vidt antydet
at det muligens kunne være noe interessant i det de sa
såpass kunne jeg vel driste meg til å respondere, tenkte jeg
om jeg bare klarte å beherske mimikken
og hurtigst mulig bringe dialogen inn på et sidespor
ved å introdusere et avvikende og høyst uinteressant tema