stengt dør

en dag var døra stengt
og jeg måtte innse
at den egentlig aldri
hadde latt seg åpne

blomsterdagene

blomsterdagene, så klart, og uværsdagene
boblejakkedagene og fiskepinne-dagene
også de dagene vi holdt om hverandre
de dagene vi holdt hverandre fast

ikke fortell meg hva diktet handler om

ikke fortell meg hva diktet handler om

jeg må selv dra fra gardinene
vi går bortover skogsstien
og kommer til den store, tunge steinen
du smiler til en venn
jeg bøyer nakken og ser bort

hun så ham i øynene

hun så ham i øynene
han lurte på hvordan han burde se ut
hva hun ville ha av ham
lyktes ikke med å skyve unna en irritasjon
over å bli tvunget til å si det hun ville høre

det hviteste jeg vet om

vandrer hjem fra festen
i det forunderlig bleke lyset
trondheimsnatta byr på i juni
blir vâr en blomst, en sølvarve
eller filtarve kanskje
som så skamløst og svartelistet
lener seg ut over hagemuren
en overflod av blomster egentlig
intense, vakre, hvite
det er det hviteste jeg vet om
og det hviteste jeg vet om
er svartelistet

fri

hadde duskregn i håret
men like fri som landeveien
vinden og ei altfor stor t-skjorte
ble jeg aldri

GJEST

rommet er ikke mitt og krever ikke noe
verandadøren står på gløtt, været er grått
ikke kaldt, ikke varmt, ikke noe egentlig
det er stille, jeg hører en bil
og en mor som roper på barnet sitt
det ber ikke om noe, gråværet
oppfordrer meg verken til å komme ut eller til å bli inne
og jeg skal ingen steder
legger kroppen min på sofaen, sovner og våkner igjen
tenker på den gangen jeg var alene i kirken
på søylene av sol som sprengte seg inn til meg
og på den gangen etter begravelsen
da vi kjørte ut til svabergene ved søm
jeg hadde en syvende sans
med oversikt over solens gang og flo og fjære
samt en tabell over bevegelige kirkelige helligdager
jeg reiser meg fra sofaen og koker kaffe
pisser og legger meg igjen
det er ennå lenge til

Alt dette store tunge

ungene og jobben
huset og frokostbordet
bjørka, epletreet og du
framfor alt du
 
alt dette store tunge
vevet sammen i øyeblikk av ufattelig letthet
lettsindige valg og tilfeldige tilstedeværelser
emosjonelle sommerfuglvingeslag
 
hadde jeg ikke svingt til høyre
hadde du ikke nappet i den løse tråden
hadde jeg ikke tatt den telefonen da alt annet tilsa
at jeg burde konsentrert meg om det jeg egentlig holdt på med
 
lettere enn vinden, tyngre enn sorgen
styrken i edderkoppnettet
blodets taktfaste marsj gjennom kroppen
hele verden i et snøfnugg

uendelig mye mere

er det mere, spør du
å ja, svarer jeg, det er alltid mere
mere foran og bak, over og under
har du undersøkt alt, spør du
har du oppgitt alle kilder
nei, svarer jeg, jeg har ikke undersøkt alt
ikke oppgitt alle kilder
ikke tatt alle hensyn, ikke husket alt og alle
ikke gjort det jeg burde gjøre, dessverre
 
se der
der dukket sannelig vår sure, gamle husvenn burde opp
med fritt leide og mandat til å spre dårlig stemning
 
men helt uten grunn
for det er ikke det minste beklagelig
at det finnes uendelig mye mere
og vi skal jage vår nådeløse husvenn
så langt vi kan ut i periferien
at han blir til den betydningsløse detaljen han jo er
og alle vi småfolk kan hvile
i dette grenseløst uendelige
mangfoldige og store 

dikt

det finnes tider på døgnet uten alternativer
netter like renset for reservasjoner som dikt
kjærlighet like nådeløs som grålysningen

Å BLI SYTTI

denne komikerdama som skrøt
av hvordan hun som overmåte fyllesjuk museumsguide
fikk den negative stemningen blant publikum til å snu
da hun lurte «kjerringene på sytti» til å tro at hun var gravid
jeg syntes ikke hun var noe morsom
 
jeg er i ferd med å bli betraktet som en person under avvikling
snarere enn under utvikling
en man er snill mot når man besøker
som ikke hjelper til, men må hjelpes
en som bør være takknemlig for i det hele tatt å få besøk
 
en sur, gammel gubbjævel
som egentlig er ganske fornøyd med å surne litt
for eksempel når den unge, eplekjekke litteraturanmelderen
bemerker at den nittiårige poeten robert bly
unngår å havne i «syttiåringenes patetiske livsvisdom»
 
da spør jeg så syrlig jeg kan
om syttiåringenes livsvisdommer generelt er mer patetiske
enn eplekjekke førtiårige litteraturanmelderes livsvisdommer
og hva det er som er så patetisk med sannheten
og døden og den stadige trangen til å pisse

1952-erne

vi var de som kom etterpå
etter krigen og det som betydde noe
det var ikke noe spesielt med oss
vi var etterdønningene
de mange og de feite
vi hadde mammaene hjemme på kjøkkenet
sang obladi-oblada, gråt i litt i regnværet
og sklei oljeglatt gjennom livet
 
vi kjøpte det vi hadde lyst på og ble det vi ville
vi var de uekte sekstiåtterne
som kunne møtereglene
og slang med i demonstrasjonstogene
fordi det var det man gjorde
eller fordi vi var på leiting etter noe
som kunne fylle tomrommet
 
og da noe omsider begynte å skje
da det dro seg til med søppel, krig og sjukdom
satt vi på hyttene våre med afp
og drakk rødvin i stampen
vi var de som kom etterpå
det var ikke noe spesielt med oss

"Jeg ser deg"

jeg ser deg, sier du
men det gjør du ikke
du vil ikke vite hva du da måtte se
 
du aner kanskje en skygge
skjønner at jeg fryser
om du holder om meg, er det mer enn nok 

STEINEN

steinen
er min verdighet
flekkene 

mitt liv

her er jeg

her er jeg
dette er mitt ansikt
alt jeg skriver
roper etter deg

søndag 20. mars 2022

det er mars 2022 og snø og is dekker mye av plena og fortauet, men sola skinner denne søndagen, og når den får tak, stiger temperaturen til over fem grader, og da må vi ut, vi må hjelpe denne våren på vei, akkurat denne våren må vi heie på, det er viktig og det haster, denne vonde våren, vi hakker i isen med spader og spett, vi koster den asfalten som er bar, ren for strøsand, og der plena er åpen, raker vi lauvet unna, og vi sprer snøen for å få den til å tine fortere, plukker opp tørre kvister som vinterstormene har blåst av bjørka, det er på ingen måte effektivt, det er altfor tidlig, vi skjønner vi må gjøre det om igjen, men vi må, i morgen regner det kanskje, eller snør til og med, vi fyller tilhengeren enda det er lenge til vi kan trille den ut på gata, det for mye snø og is som stenger oppkjørselen, vi henger et laken til tørk på snora, et hvitt fredslaken kaller vi det, siden det er søndag og klokkene på havstein ringer til messe, vi vet at lakenet ikke vil tørke før vi må ta det inn igjen, men vi er utålmodige og naivt håpefulle, i alle fall denne formiddagen, love&peace har ikke tid til å vente til i morgen, vi vil grave i jorda, vi vil så salat og sette poteter, det er altfor tidlig, men vi pusher på likevel, vet ikke riktig hva og hvorfor, men det skal gro, det må bli fint igjen, spurvene har aldri vært så pjuske som i år, men vi skal ut og kvitre alle sammen, våge oss ut av hekkene, alle skal bevege seg fritt under en stor og fri og åpen himmel, treffe nye venner og gamle, klemme og holde hverandre i hånden og ungene skal tegne paradis og rare figurer midt i gata med krittene sine, voksne skal glemme alt som gjør vondt, vi står der med spaden og spettet og gråten i halsen fordi det er så forferdelig ikke å kunne gjøre noe annet enn å hakke i isen, yr melder om mange frostnetter framover, forbannet være all is og hålke og natt og mørke og bomber og oppblåste idioter

BØNN

da jeg så bildene fra Mariupol
da det som ikke skulle skje, skjedde
da jeg leste meldingen din
 
ble jeg stående og stirre
på ingenting
kall det gjerne en bønn
 
jeg tok hånden din
eller kanskje det var du som tok min, jeg vet ikke
men kall det gjerne en bønn, det også

Færre år

jeg har stadig færre år
til å gjøre det jeg burde gjøre
og jeg har innsett
at det jeg burde gjøre
ikke behøver å være så storslagent
som det jeg trodde det måtte være
egentlig trenger jeg bare
åpne favnen og ta imot
det burde jeg skjønt
for lenge siden

MITT

om du lar meg fargelegge bildene mine selv
og tåler at noen forblir i sort-hvitt
så skal du få se dem alle sammen
tar du det som er mitt
har jeg ingenting å gi

spørsmålet

«jeg innser
at jeg kommer til å ha
flere spørsmål enn svar
med meg i graven
selv om jeg sannsynligvis
bare vil være opptatt
av ett av dem»