Ordet til Tore

Tore har lett etter noe.

Han vet ikke helt hva det er.

Johanne har mistet en tone

et sted mellom busker og trær.

Men Tore har funnet et ord,

et ord som han prøver i munnen.

Han vet ikke hva det betyr.

Men hva gjør nå det da i grunnen?

Det smaker litt spisst og litt delt,

litt blått og litt ute i hagen.

Og sier han ordet sitt høyt,

så killer det Tore i magen.

Og ordet det er som en drøm

som Tore må prøve å huske.

Det lusker seg rundt i hans kropp

som bare et slikt ord kan luske.

Langt inne i mørkeste skogen,

hvor skygger og fuktighet rår,

der ligger ei glenne i sola

hvor ordet til Tore står.

Johanne har mistet en tone.

Nå vokser den fram som en sang

som lengter til ordet til Tore

og har slik en underlig klang.

Den synger seg ut mellom trærne

til glenna med varsomme trinn.

Der finner den ordet til Tore,

der banker den på og vil inn.

Og sangen og ordet til Tore,

de binder til sammen en krans.

I senger av myrull i sola

blir ordet og sangen en dans.

I skjul av den dypeste skogen

de danser til sola går ned.

Og hva som må skje etter dette,

det bryr vi oss ikke med.