Culpa et gratia

Hadde det ikke vært fordi jeg hadde et møte der i byen den dagen, så hadde jeg ikke gått i begravelsen. Det var det jeg sa. Det passet seg tilfeldigvis slik, sa jeg, men det var ikke helt sant. Jeg hadde flyttet på et møte for å kunne være med. Jeg hadde til og med lagt inn tid etterpå i fall noe skulle dukke opp. I fall jeg traff noen kjente. Det måtte bli slik etter alle disse årene. Ikke at det betydde noe særlig, det var vel neppe noen som ville legge merke at jeg var der likevel. Jeg drar for min egen skyld, sa jeg til meg selv, ikke av hensyn til andre. Det var en slags sannhet, kanskje ikke hundre prosent, men det fikk holde. Jeg var en biperson. Det er man jo for så vidt alltid i begravelser. 

Jeg satt på en av de bakerste benkene og nikket forsiktig til en jeg dro kjensel på. Til slutt kjente han meg visst igjen. Han hilste i alle fall svakt tilbake. Og presten, som kastet et blikk ut over forsamlingen etter at han hadde hilst på enken og barnet, ei jente i småskolealderen for øvrig, hvilte også blikket på meg et sekund eller to før han satte seg ved alterringen. Tror jeg i alle fall. Det er ikke så godt å si med slike presteblikk. Han var en jeg hadde kjent en gang, litt i utkanten liksom.

Jeg så ikke flere kjente. Det var litt overraskende, for disse to var ikke blant dem jeg hadde tenkt jeg ville møte. Men det skjer jo mye som årene går. Det man tror vil vare, har likevel sin tid. Men at Lone ikke kom, det var rart.

Jeg satt og tenkte på mitt forhold til Johannes. Eller helst vurderte jeg vel hans forhold til meg. Sammenlignet det smålig med hans forhold til alle de andre. Lurte på om han hadde tenkt på meg den siste tida han levde. Hvis ikke, var det jo ikke noen grunn for meg å være der.

Det var et glassmaleri på sideveggen, det viste en disippel i gul kjortel, jeg vet ikke hvorfor jeg nevner det, det er jo ellers ikke så meget jeg husker, bortsett fra blomsterbuketten fra gamle Krykke selvfølgelig, den sto ikke så sentralt, men navnet på sløyfen var godt synlig. Jeg hadde ikke sendt blomster. At jeg ikke husker så mye, er kanskje ikke helt sant det heller, forresten.

Jeg hadde ikke truffet Johannes på lenge. Jeg hadde ikke oppsøkt ham, burde jeg vel si. Han hadde giftet seg på nytt, Hedda het hun visst, og så hadde de fått dette jentebarnet. Jeg hadde sendt ham et julebrev eller to, og jeg traff ham tilfeldigvis på gata en gang for noen år siden. Jeg hadde vært på et møte der i byen, vi tok en øl og vi snakket slik vi alltid hadde gjort. Om de samme tingene. På den samme måten som vi alltid snakket sammen. Det er vel slik det er, nesten rituelt. Jeg skjønte at Johannes var en person jeg aldri ville bli kvitt. 

Han ba meg ta kontakt neste gang jeg kom til byen, men det ble aldri noe av. Jeg holdt på med mitt, og kanskje var jeg redd for at et eller annet som jeg prøvde å holde nede, skulle komme opp til overflaten, jeg vet ikke. Jo, jeg visste, jeg ville ikke vite. Til slutt ble det liksom for lenge siden. Jeg ba ham ikke til den store dagen min, og det kom for så vidt ikke noen innbydelse til meg heller da han feiret noen måneder etterpå. Selv da ryktene gikk om at han hadde fått denne sykdommen, holdt jeg meg unna. Enda jeg visste hvilken vei det gikk. Jeg sendte riktig nok disse lusne blomstene noen uker før han døde, og jeg hadde vel egentlig forventet å få et slags signal tilbake, en slags invitasjon. Jeg unnskyldte meg i alle fall med det, jeg hadde trengt den sikkerheten. Det hadde jo vært fint å få ha snakket ferdig. Det hadde jo i høy grad vært oss en gang. Men jeg hørte ingenting før jeg så dødsannonsen. Skjønt ferdigsnakket, det hadde vel vært for mye forlangt.

Jeg hadde aldri møtt henne. Hedda. Hun vet ting om Johannes som jeg ikke vet, tenkte jeg. Men jeg visste også ting som ikke hun visste. Tiden og hendelsenes rekkefølge er underlige greier. Det er nå som gjelder, nå har forrang uansett. Og jeg var ikke nå. Jeg var den gang da.

Solen sendte en stripe gjennom disippelens gule kjortel, det er vel derfor jeg husker ham, disippelen altså, fordi jeg tenkte, akkurat idet presten reiste seg tenkte jeg at det ikke var en disippel glassmaleriet forestilte, men Nikodemus, han som kom om natten.

Presten var grei nok, han tok ikke hovedrollen, eller en av de viktigste birollene er det muligens mer korrekt å si, det er som nevnt litt vanskelig dette med roller i begravelser. Jenta til Johannes gikk stille fram og sto alene foran kisten med en blomst, mora sto et skritt bak og lot henne bruke den tiden hun trengte. Av en eller annen grunn dukket bildet av et lam opp i mine assossiasjoner, et par måneder gammelt lam som danset rundt på enga i juni. Jeg skjønner ikke hvordan hodet mitt fungerer.

Det var trist selvfølgelig. Begravelser har mange måter å være triste på, men denne var bare trist. Egentlig var det ikke en begravelse heller, for Johannes ville bli kremert. Vi hadde diskutert det en gang, kom jeg på. "Jeg vil brennes” sa han, «jeg vil ikke ligge og sive». Rart hva en husker.

Vi forlot kisten i kirken. Jeg misliker den ordningen, jeg vil følge kistene ut på kirkegården og ned i jorda. Jeg vil gjerne bære tungt også. Men Johannes ble igjen der inne mellom alle blomstene.

Hedda sto i våpenhuset og tok imot kondolanser. Det var som det skulle være, det var ikke noe spesielt med det, ikke noe å fortelle om. Men likevel. Jeg vet ikke. Jeg var alene, og hun måtte vel kunne sies å være temmelig alene hun også. Midt mellom alle folkene. Og det var ikke det at det gjorde noe, dersom man kan si at det skjedde noe. Uansett, jeg var ikke særlig høy i hatten, jeg var både forvirret og usikker. Og det var kanskje akkurat det at jeg var så forvirret og at hun ikke virket forvirret i det hele tatt da jeg presenterte meg og kondolerte. Hun så meg rett inn i øynene og sa:

-     Så det er du som er Olav. Johannes var veldig glad i deg.

Hun hadde disse øynene som mennesker i tung sorg alltid har, men hun så meg likevel inn i pupillene med en vennlighet, for ikke å si en antydning til et smil, som ga henne et overtak. Det burde jo være omvendt, det var jo hun som skulle trøstes, ikke jeg. Jeg la merke til at hun hadde et mellomrom mellom tennene i overmunnen og jeg forbannet meg selv som sto der og tenkte på sjarmerende tannstillinger i situasjonen. Jeg ville holde henne inntil meg. Tenkte på hvor mange kilo sorg det er i behovet for å være nær.

I stedet forlot jeg kirken så raskt jeg kunne, prøvde å unngå at det skulle virke påfallende, hilste ikke på noen, og gikk i veldig hastighet nedover gatene mot sentrum av byen. Jeg hadde egentlig tenkt å ta bussen, men det hadde jeg glemt. Jeg gikk gate etter gate til jeg fant en park jeg aldri hadde lagt merke til før, sank ned på en benk og begravde ansiktet i hendene. Det var høst, snart oktober, og ettermiddagssolen varmet ikke lenger.

Ukene gikk. ”Det er underlig å tenke på at Johannes er borte,” kunne jeg få meg til å si hvis jeg traff noen som kjente Johannes. Usedvanlig tåpelig selvfølgelig, når jeg egentlig ble kastet mellom selvbebreidelse og bitterhet. Det vil si, jeg ble ikke kastet, akkurat den kastinga greide jeg mer enn godt nok selv. Hvorfor hadde jeg ikke tatt kontakt? Hvorfor hadde han ikke bedt meg komme? Og det som Hedda hadde sagt etter bisettelsen, det ga meg ikke ro. Jeg hadde begynt omtale henne med navnet hennes når jeg snakket til meg selv. Det var en uvane jeg hadde begynt med, det å snakke til meg selv. Hva mente hun? ”Johannes var veldig glad i deg”. Jeg fant ingen retning i den måten hun hadde sagt det på. Kanskje var det ingen retning i det heller, kanskje var det bare jeg som trengte en. Det var ingen anklage, men det var ikke det motsatte heller, hva nå det motsatte av en anklage kunne være. Frifinnelse kanskje. Nåde. Hun konstaterte det bare, liksom for seg selv, til seg selv på et vis, ga meg bare en opplysning fordi det var sånn det var. Faen heller. Det var nesten litt freidig av henne.

Jeg var en sviker. «Underlig at Johannes var borte.” Bare en idiot kunne vel finne på å uttrykke seg slik. Johannes hadde Hedda og jentungen. Hva skulle han med meg? Kunne hun ikke la meg forbli i det at vi ikke betydde noe for hverandre lenger, i stedet for å si at han var glad i meg. Veldig glad i meg, til og med. Det var jo henne han valgte. Han stakk og lot oss bli igjen. Egentlig hadde vi glidd fra hverandre lenge før han dro. Jeg visste jo det.

Hun ringte en dag, selvfølgelig liksom, som om det var det mest naturlige i verden å ringe til meg. Det var det kanskje. Jeg var en idiot. Hun ba meg ta kontakt neste gang jeg kom til byen. Jo da, sa jeg, det vil jeg gjerne. Veldig gjerne, kunne jeg sagt, men det sa jeg ikke. Kanskje fordi det var sant. Det hadde jo bare gått et halvt år siden bisettelsen. Det var noe i hennes måte å snakke på, å være på. Det var selvsagt tåpelig å påstå noe sånn etter to replikker i våpenhuset der jeg hadde vært mest opptatt av tannstillingen hennes, og en tre minutters lang telefonsamtale hvor jeg ikke hadde hatt nærværelse nok til å spørre om hvordan hun hadde det, for ikke å snakke om hvordan det gikk med jentungen, men jeg kunne ikke la være å tenke på det likevel. Det var noe jeg kjente igjen, trodde jeg. Kanskje var det noe helt annet. Jeg vet ikke. Jeg ville ikke vite.

Det var en fredag, jeg hadde vært innom hotellet med bagen. Og dusjet selvsagt. Det begynte å skumre og jeg var som vanlig ute i altfor god tid. Jeg er alltid ute i god tid. Jeg hadde bestilt en kopp kaffe og dratt fram boka mi. Jeg har alltid med meg ei bok. Jeg leste Torgny Lindgrens forunderlige historie om maleren Zorn, han med de frodige og nakne sommerdamene ute i den svenske skjærgården. Zorn er frossen og hjertesyk og får ikke dø før legen fingerferdig får kneppet opp tre knapper i blusen på den nærmeste sykesøsteren og med sin kloke legehånd løftet opp hennes tunge venstre bryst og stappet Zorn inn under. Han reder et rom for Zorn der under brystet, et rom hvor han endelig kan dø, skrev Lindgren. Da jeg løftet blikket sto Hedda der og kikket på boka mi og lurte på hva jeg leste.

Jeg spurte i stedet hvordan det gikk med henne og jentungen, hun het Marie, fikk jeg vite, og de greide seg, som hun sa, med hjelp av slekt og venner. Jeg lurte på hvor Johannes lå, og hun nevnte en kirkegård i nærheten. Hun ville vise meg graven og foreslo at jeg skulle bli med dem dit dagen etter. Hvis jeg hadde tid til å bli over til neste dag. Det hadde jeg egentlig ingen grunn til, det var fredag og jeg burde ha reist hjem for lengst. Men jeg hadde allerede ordnet det slik, jeg husker ikke hvilken unnskyldning jeg brukte overfor meg selv da jeg planla reisen, og jeg prøvde ikke å forklare de manglende begrunnelsene heller, jeg bare mumlet noe om en kunstutstilling jeg hadde tenkt å besøke. Fant ikke på noe bedre. Det rekker du fint etterpå, sa hun, vi pleier ofte å gå forbi galleriet når vi lufter hunden. Jeg ante ikke at Johannes hadde hatt hund.

-     Johannes var veldig glad i deg, gjentok hun plutselig .

-     Ja, du sa så, sa jeg. Men jeg ville ikke forstyrre.

Det var noe sant i det. Jeg ville ikke være der jeg ikke hørte hjemme. Dumt, selvfølgelig. Men jeg kunne fremdeles ikke se noen antydning til anklage i ansiktet hennes. Det var langt mer enn fortjent.

-     Johannes var ikke redd for å dø, sa hun.

Frykter jeg døden, blir jeg redd for livet også, hadde han sagt. Jeg skjønte ikke helt. Men det sa jeg ikke. Johannes hadde tydeligvis en vei han kunne gå, en vei han kanskje fremdeles gikk. Jeg var i live og virret omkring uten mening, mål og retning. Hedda la handa si på min. Jeg trakk den ikke til meg, jeg tok begjærlig imot den varme handa hennes.

Ikke lenge etter måtte hun hjem for å avløse barnevakten. Jeg ble sittende og stirre ned i en halvliter. Roligere enn på lenge. Prøvde å sortere det som ikke lot seg sortere.

Jeg behøvde kanskje ikke si nei til en versjon selv om det fantes andre.