hav

Vi hadde fått opp dreggen og tøffet i sakte fart ut mot åpent hav. En havdis visket ut skillelinjene jo lenger ut vi kom. Både land og horisont ble borte, og etter en stund var det heller ikke andre båter eller skjær å se, bare et ustoppelig gråblått rom, ikke noe opp eller ned, en intethet, bare dette mjuke havet du kunne synke ned i og denne ulne himmelen som aldri i noen retninger eller vinkler tok slutt, som kunne ta tak i meg, få meg til å forsvinne. Jeg var innestengt i en konturløs endeløshet og kjente kvalmen komme. For å slippe unna den lysegrå tomheten satte jeg meg ned på aktertofta og festet blikket på sjekta.

Det var da hun sa hun ville bade. Hun tok av seg alle klærne, og jeg ville ikke at hun skulle merke hvor urolig jeg var da hun klatret opp på baugen.

Hun sto der, splitter naken, praktfull, klar til å stupe.

Da kom det for meg at de var der alle sammen et sted i rommet bak henne. De var der et sted i dette romløse rommet og i denne tidløse tiden, både nært og langt borte, for å fortelle meg at jeg kunne slutte å bekymre meg. En lydløs, men rungende latter drønnet gjennom kroppen min og en buldrende stemme bød meg komme meg i land. Det var ikke min tur på lenge ennå.

Jeg klarte å smile til henne der hun fornøyd svømte rundt i det bunnløse havet, og først da hun ba om det, strakte jeg meg over ripa for å hjelpe henne om bord.