Gutten og kanarifuglen

Det sitter en gutt i korte bukser på kveldsbussen i høstregnet med armene sine rundt en liten gul kanarifugl i bur.

Kjenner vi denne gutten eller kjenner vi ham ikke? Vi gjenkjenner ham kanskje, det er jo noe annet enn å kjenne, akkurat som vi kan skille mellom det å se noe og det å se noe for seg. Eller som når du står foran speilet, og spør deg selv om hvem den personen som du ser i speilet, egentlig er.

Men det var denne gutten. Vi vet ikke hva han heter, vi vet ikke om noen noen gang har gitt ham et navn, men han sitter på en buss i skjorte og kortbukser og det er mørkt og det regner utenfor. Folkene rundt ham på bussen har fuktige høstjakker og det dogger på innsiden av rutene.  Gutten føler seg tynnkledd, men han fryser ikke. På fanget har han en gul kanarifugl i et bur som han beskytter så godt han kan med armene sine.

Hvorfor denne navnløse gutten sitter der på bussen, hvorfor han har korte bukser på seg slik en kjølig og regnfull høstkveld, hvorfor i all verden han har tatt med seg kanarifuglen sin på denne bussturen eller hvorfor han er så langt hjemmefra, - se det vet vi ingenting om. Det er ikke slik at man alltid vet hvorfor. Likevel er det slik det er. Det slik det må være i denne fortellingen. Han sitter der i sine korte bukser på kveldsbussen i høstregnet med armene sine rundt en liten gul kanarifugl i bur.

Gutten er litt usikker. At han er redd, er for sterkt sagt. Men han er bekymret. Ingen kan påstå noe annet enn at situasjonen er noe spesiell. At han har kortbukser på i det kjølige høstmørket er så sin sak, men det skal lite til før en av passasjerene skumper borti ham så døren til buret går opp og kanarifuglen stikker av.

På setet ved siden av gutten sitter det en dame og ser på ham. Det er en gammel dame med unge øyne. Eller kanskje det er omvendt, det er ikke så godt å si med denne typen damer, kanskje er det like gjerne en svært ung dame med veldig gamle øyne.

Damen snakker øyenspråket. Gutten kan lese det hun vil si i øynene hennes. Og han leser sorg og han leser død i ansiktet hennes, han ser glede og latter, all verdens viten og erfaring både på godt og på vondt, men framfor alt ser han sympatien og alle former for forståelse og kjærlighet, hele strekket fra den moderlige til den begjærlige.

Damen sier til gutten at han skal slippe kanarifuglen fri.

Da nikker gutten, for selv om han ikke visste det fra før, så skjønner han det med en gang, og han vet at det er rett, og at det er noe han må og vil gjøre. Damen trekker i snoren for å gi et signal om at bussen skal stoppe ved neste holdeplass og de stiller seg klare ved døren begge to. Og når bussen stanser og dørene går opp, åpner de buret og lar kanarifuglen fly ut i mørket og regnet.

Gutten kaster fra seg buret og løper etter fuglen ut i mørket.

Vi vet ikke hvor det blir av bussen og den gamle damen med de unge øynene. Eller den unge damen med de gamle øynene. Hun har en avgjørende rolle i fortellingen, men det er ikke henne den handler om. Hun kjører trolig videre med bussen mens gutten springer der i kortbuksene sine etter kanarifuglen i regnet og mørket. Vi vet heller ikke noe sikkert om gutten er redd eller glad eller lei seg der han springer, men vi kan med stor sikkerhet anta, ja, vi kan si det så sterkt at vi vet at han tenker at dette er viktig. Kanskje det viktigste han har holdt på med på veldig, veldig lenge.

Dersom dette skal være en skikkelig fortelling, en slik fortelling som følger alle kunstens regler for hvordan en god fortelling forløper, så burde den nå følge gutten videre, si oss noe om hvor det blir av ham, hvordan det går med ham. Men dette er ikke en slik fortelling. Vel, det er kanskje som man ser det, det er ikke så lett å si, når alt kommer til alt er det kanskje det den gjør når den i stedet følger kanarifuglen og ser at den omsider lander på en ledning mellom to telefonstolper. Det er en slik ledning som fugler så ofte lander på, og det er flere fugler som sitter der på denne ledningen i høstmørket, blant annet en diger grå due. En svær klebersteinsgrå due med følelsesløse øyne er det, en slik due som gir assosiasjoner til gotiske buer, gravkamre og katedraler.

Og vi ser at duen griper kanarifuglen med nebbet og svelger den. Den digre duen svelger simpelthen hele den gule kanarifuglen, og uten at noen kan forklare hvordan noe slikt kan skje, ser vi at kanarifuglen flyr opp og forsvinner mellom de høye grå søylene og buene inne i duens bryst.