solnedgangen
er finest når det er skyer i horisonten, sa han, han pleide å springe opp
bakkene, rak i ryggen som en som visste best om det meste, som et nyvaska hvitt
laken på tørkestativet, et sånt laken som jeg alltid er redd for å skitne til
vi
satt ved siden av hverandre og jeg la ut om en fyr jeg hadde hørt snakk om da
han brøt inn og sa noe om bror sin, jeg lytta med et halvt øre og fortsatte å
snakke om fyren min og like etter gikk han
det
var en sånn dag da det verste ble liggende igjen da jeg trakk i snora, jeg
hadde bare joggesko på beina og visste jeg måtte over blautmyra, jeg kjente på
lettelsen da tankene gikk en annen vei
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar