jeg
gikk i land på en liten prikk i havet
der husene hadde lagt seg i le for
blesten
og varmet seg under store dyner av
halm
de hadde vinduer så lave
at man burde bli liggende om man
ville se ut
og det
var noen hauger av sand der på øya
som de
kalte bjerge
hvor
trærne var blåst så skjeve av vinden
at jeg måtte tenke på far
på hans krumme rygg og hans
tause standhaftighet
Du må reise til vestjylland, min hjemegn, engang. Der er trærne virkelig krumbøyde.
SvarSlett