han småjogget nedover mot stasjonen

han småjogget nedover mot stasjonen
mest for syns skyld
for han visste han ikke ville rekke det
 
Y skulle vente på ham på perrongen
men måtte pent gå og sette seg
for ingen tog venter på nattlige joggere
som ikke har til hensikt å nå fram i tide
 
likevel skyndte han seg
det syntes han Y fortjente
han hadde jo ikke planlagt å komme for sent
han hadde bare latt det skje
 
hårfin balanse, det der, lød en stemme inni ham
og han husket hvordan han som barn
kunne snu seg vekk, lukke øynene og telle til ti
i håp om at det uunngåelige var borte når han åpnet dem igjen
denne gangen virket det faktisk, smilte han, og stengte stemmen ute
 
ingen la merke til ham der han kom springende
og stanset så brått på perrongen
lot som han ble overrasket, kikket på klokka
stirret på skinnene som forsvant ut i svarte natta
og utbrøt noe som både skulle høres oppgitt og irritert ut
siste tog hadde gått og ikke et menneske var å se
 
men mangelen på publikum spilte ingen rolle
for det var for seg selv han spilte spillet
og han fullførte forestillingen
med til å la seg synke
tilsynelatende skuffet
ned på en benk i venterommet
stemmen lo og klappet (i den grad slike stemmer er i stand til å le og klappe)
 
venterommet hadde den samme grelle belysningen som alle andre venterom i verden
treveggene en grønnfarge ingen skulle legge merke til
et par oppslagstavler var fylt med rutetider og advarsler mot pandemien
og billettluka var ikke lenger i bruk
 
tatt i betraktning at han mer eller mindre bevisst hadde sørget for ikke å rekke toget
(hvor bevisst kunne muligens diskuteres)
så burde han nå føle seg lettet
det kunne til og med være logisk at han kostet på seg et lite flir
over det latterlige skuespillet han hadde fremført for seg selv
 
og som han, med en viss troverdighet, kunne gjenfortelle Y
dersom han ved en mulig (men lite sannsynlig) senere anledning 
ble bedt om en forklaring
(«jeg sprang så fort jeg kunne
men toget var dessverre gått da jeg kom fram»)
 
men det var ikke verre stelt med ham
enn at han raskt bestemte seg for å føle seg skuffet
selv om det var litt vanskelig å velge hva han skulle føle seg skuffet over
hvilken følelse det var mest bekvemt å leve videre med